Hærfugl – Wikipedia

Hærfugl – Wikipedia
Hopp til innhold
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hærfugl
Foto: Juan Lacruz
Nomenklatur
Upupa epops
Linnaeus
1758
Populærnavn
hærfugl
vanlig hærfugl,
europahærfugl,
afrikahærfugl
Klassifikasjon
Rike
Dyreriket
Rekke
Ryggstrengdyr
Klasse
Fugler
Orden
Bucerotiformes
Familie
Hærfuglfamilien
Slekt
Upupa
Økologi
Habitat:
terrestrisk
, åpent landskap
Utbredelse:
Eurasia
og
Afrika
Hærfugl
Upupa epops
) er en
art
hærfuglfamilien
, som inngår i
ordenen
av
hornfugler
(Bucerotiformes). Familien består som kun én
slekt
Upupa
) med to nålevende arter; hærfugl og
madagaskarhærfugl
U. marginata
), som derfor er hverandres nærmeste slektninger. Som sådan er hærfuglfamilien nærmest beslektet med
hornfuglfamilien
(Bucerotidae) på den ene siden og
kakelarfamilien
(Phoeniculidae) på den andre.
Arten ble i
mai
2008
valgt som nasjonalfugl i
Israel
Den hekker ikke i
Norge
, men
streiffugler
har blitt observert over det meste av landet, helt nord til
Finnmark
Det finnes også en rapport fra
Spitsbergen
sommeren 1868.
Arten er
livskraftig
og man regner med en totalpopulasjon på omkring
5–10 millioner
fugler. Mer enn
700 000
hekkende par finnes i
Europa
alene, hvorav cirka
600 000
har tilhold på
Den iberiske halvøy
Etymologi
rediger
rediger kilde
Hærfugl har i hovedsak sorte vinger og stjert med hvite bånd. Båndene varierer i mønster med underarten.
Foto: Martin Mecnarowski
Hodepryden er svært prominent og kan reises. Den gir hærfuglen en meget karakteristisk profil, enten den er reist eller lukket.
Foto: Tomas Figura, 2017
Det engelske og latinske navnet er laget ut fra lokketonen: Et hult, vidtrekkende, flerstavet rop. Det norske navnet henspiller på gammel overtro, som tolket opptreden av denne sjeldne gjesten i Nord-Europa, som et varsel om krig.
Beskrivelse
rediger
rediger kilde
Hærfuglen er 19–32 cm lang og veier cirka
38–89 g
(nominatformen veier
46–89 g
). Arten har et meget karakteristisk utseende og ei
fjærdrakt
som i hovedsak er kamuflerende mot bakken i det habitatet arten er mest vanlig.
Hodet er relativt lite og utrustet med en svært prominent hodepryd, en fjærkam som kan reises opp og fremover, som hos
kakaduer
. Fjærkammen holdes for det meste nede, men fjærene er så lange at de gir fuglen en meget karakteristisk profil, med en slags «ekstra stjert i nakken». Hodet er videre utrustet med mørke, runde øyne og et langt, tynt og svakt nedoverbøyd
nebb
, som er tilpasset jakt på
insekter
og
larver
på bakkenivå. På kinnene og fra undernebbet og nedover halsen er fjærene rufsete. Vingene er avrundet og er sorte og hvite, med sorte og hvite bånd på innervingene. Det er for en stor del mønsteret i disse båndene som skiller underartene fra hverandre, samt noen mindre forskjeller i utfarging og størrelse.
Stjerten
er bred og sort med hvite bånd nær basen, men kremhvit på undersiden under flukt. Hodet nakken og første del av ryggen er blek sandfarget, med et skjær av rosa på underkroppen.
Undergumpen
er kritthvit. Nebbet er grått og lemmene mørkere grå og ganske korte. Kjønnene er ganske like, men hunnen er ørlite mindre og generelt noe dusere pigmentert. Ungfuglene er som hunnene, men fjærkammen og nebbet er mindre prominent og fargene dusere.
Inndeling og utbredelse
rediger
rediger kilde
Inndelingen av hærfugl følger
HBW Alive
og er i henhold til Krištín & Kirwan (2016).
Arten eksisterer i kraft av åtte underarter, men noen regner afrikahærfugl (
U. e. africana
) som en selvstendig art (basert på forskjeller i de hvite vingefjærene og noen andre mindre fargeforskjeller i fjærdrakten).
Treliste
Upupidae
, hærfuglfamilien
Upupa
, hærfugler
U. epops
, hærfugl
U. e. epops
Linnaeus
, 1758
, europahærfugl,
nominatformen
er utbredt i
Nordvest-Afrika
øst til
Libya
, på
Kanariøyene
og i det sørlige og sentrale
Europa
sørøstover til
Libanon
Jordan
og
Israel
(sør til
Negevørkenen
) og nordøstover til det sørlige sentrale
Russland
(til
vannskillet
mellom
Ob
og
Jenisej
),
Nordvest-Kina
Xinjiang
),
Nordvest-India
(trolig til Arabia); Overvintringsplassene er lite kjent, men den vesteuropeiske bestanden overvintrer trolig i
Vest-Afrika
. Den østlige europeiske bestanden overvintrer lenger øst.
U. e. major
C. L. Brehm, 1855
, hekker i
Egypt
Nord-Sudan
og
Øst-Tsjad
Ennedi
).
U. e. senegalensis
Swainson,
1837, hekker i
Sør-Algerie
Ahaggar
) og i det tørre beltet fra
Senegal
og østover til
Etiopia
og
Somalia
. Det er også mulig at denne underarten hekker på
Den arabiske halvøy
Jemen
og det ekstremt sørvestre
Saudi-Arabia
U. e. waibeli
Reichenow, 1913
, hekker i
Kamerun
og nord i
Den demokratiske republikken Kongo
og østover til
Uganda
og
Nord-Kenya
U. e. saturata
Lönnberg, 1909
, hekker i de sørlige sentrale Russland (øst for Jenisej) og østover til det østlige
Sibir
Koreahalvøya
, av og til
Japan
, og sørover til Sentral-Kina og
Tibet
; den nordlige populasjonen trekker
U. e. ceylonensis
Reichenbach, 1853
, hekker på slettene i
Pakistan
og fra Nord-India sør til
Sri Lanka
U. e. longirostris
Jerdon, 1862
, hekker i
Assam
og
Bangladesh
øst til Sør-Kina og sørover til
Malayahalvøya
og
Indokina
U. e. africana
Bechstein, 1811
, afrikahærfugl, hekker i Den demokratiske republikken Kongo østover til Sentral-Kenya og sørover til
Cape-halvøya
Sør-Afrika
; også registrert i Sudan
U. marginata
, madagaskarhærfugl
Atferd
rediger
rediger kilde
Egg etter hærfugl (
Frankrike
), som ikke
hekker
Norge
Foto: Didier Descouens, 2015
I den nordlige utbredelse er arten
trekkfugl
, mens den lenger sør for det meste regnes som en delvis trekkfugl og av og til som
standfugl
, avhengig av utbredelsesområdet.
Nominatformen overvintrer i
Afrika
sør for
Sahara
, sørover til
Kenya
. Fugler som holder til i
Nordvest-Afrika
og på
Kanariøyene
, i
Israel
og på
Den arabiske halvøy
, er mer stedbundne enn nominatformen ellers er. Det gjelder også for fugler av underarten
major
som har tilhold i
Egypt
og
Nord-Sudan
Flukten er uforutsigbar og arten kan minne om en svær
sommerfugl
når den flyr. Den går på rundt på bakken som en
stær
Arten har en flat og forholdsvis mekanisk kallelyd, som også har gitt opphav til det engelske navnet på arten –
Common Hoopoe
. Den støter ut strofer med 2–4 noters serier av «hoo-poo» eller «hoo-poo-poo» og «uup-uup» eller «uup-uup-uup-uup», som den ofte repeterer med noen sekunders mellomrom. Det hevdes at lyden har en rekkevidde på 800 m. Kalleropene blir av og til assistert av noen hese hissende lyder, som kan komme i uregulære serier. I tillegg er det registrert at fuglene kan ha «huk»-lignende kallerop under flukt.
Hærfuglen tilbringer mye tid på bakken, på jakt etter større insekter (sjelden større enn nebbets lengde) og larver på bakkenivå.
Denne dietten kan ha vært blant grunnene til at hærfuglen er listet opp som en «uren» fugl i
det gamle testamente
Arten er normalt en
monogam
, solitær (hekker parvis alene) og
territorial
hekkefugl, men det er kjent at enkelte hanner kan lure seg inn på en annens
territorium
og pare seg med hunnen.
Omkring 10
% av avkommet har derfor en annen far.
Hjemmeområdene utgjør normalt
20–70
hektar
, men noen steder (som i Israel) kan redene ligge tettere (ned mot
70 m
fra hverandre).
Redet
legges til et hult
tre
, i en vegg, en gammel bygning, ei klippe eller på andre egnede hule steder, fra nær bakkenivået og opp
40 m
over dette. Arten kan bruke samme rede gjennom flere sesonger.
Arten legger til ulike tider i sin utbredelse. Typisk 4–7 egg i tropiske og subtropiske områder og 5–8 egg i
den palearktiske sone
Et merkelig mutualistisk forhold mellom hærfugl og antibiotika-produserende bakterier har blitt foreslått som årsaken til at noen groper eggskallene ser ut til å gi fuglene økt hekkesuksess.
Det er hunnen som samler inn disse bakteriene og tilfører dem som et sekret.
Hærfugler er i stand til å sprute avføring på inntrengere, og redet er ofte illeluktende og fullt av
avføring
, som en del av forsvarverket mot rovdyr.
Referanser
rediger
rediger kilde
Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008.
Norske navn på verdens fugler
. Norsk Ornitologisk Forening.
www.birdlife.no
(publisert 22.5.2008).
Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider:
Erez Erlichman. 2008-05-30.
Hoopoe Israel's new national bird
Ynet News, Israel.
Hærfugl
. (2017, 2. februar). I
Store norske leksikon
. Hentet 18. juni 2017 fra
Hanna Johansen (2012)
Sjelden hærfugl på lofotbesøk
Lofotposten
, 21. oktober 2012. Besøkt 2017-06-18
Norderhaug, M. (1989).
Svalbards fugler
. Dreyer. s.
46.
ISBN
82-09-10528-0
10
11
Krištín, A. & Kirwan, G.M. (2016).
Common Hoopoe (
Upupa epops
. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.).
Handbook of the Birds of the World Alive
Lynx Edicions
Barcelona
Eduardo de Juana (2016)
Pits in hoopoe eggshells appear to increase hatching success
. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World|Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions,
Barcelona
Eksterne lenker
rediger
rediger kilde
(en)
hærfugl
– oversikt og omtale av artene i
WORMS-databasen
(en)
hærfugl
Global Biodiversity Information Facility
(no)
hærfugl
hos
Artsdatabanken
(sv)
hærfugl
hos Dyntaxa
(en)
hærfugl
hos Fauna Europaea
(en)
hærfugl
hos Fossilworks
(en)
hærfugl
hos
ITIS
(en)
hærfugl
hos NCBI
(en)
Kategori:Upupa epops
– bilder, video eller lyd på
Wikimedia Commons
(en)
Upupa epops
– galleri av bilder, video eller lyd på
Wikimedia Commons
Upupa epops
– detaljert informasjon på
Wikispecies
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon
Store Danske Encyklopædi
Encyclopædia Britannica
GND
NKC
Hentet fra «
Kategorier
Bucerotiformes
Fugler formelt beskrevet i 1758
Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné
Skjulte kategorier:
Artikler med artslenker fra Wikidata
Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata
Hærfugl
Nytt emne