Jesus Kristus – Wikipedia

Jesus Kristus – Wikipedia
Hopp til innhold
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Jesus» omdirigeres hit. For annen bruk, se
Jesus (andre betydninger)
Jesus Kristus
Født
ca.
0-årene f.Kr.
Betlehem
(Herodian Kingdom of Judea,
Det romerske keiserriket
, kildeforhold: omstridt)
Død
7. apr.
30
Golgata
Iudaea
Jerusalem
Det romerske keiserriket
, utsagn bestridt av:
islam
, Gospel of Basilides)
Beskjeftigelse
Predikant
profet
tømrer
rabbiner
, taumaturg, religiøs leder,
healer
Messias
predikant
lærer
, father of faith, tektōn,
sjelesørger
Embete
Profet
(30
Far
Josef
(fosterfar)
Gud Fader
(utsagn støttet av:
kristendom
Messiansk jødedom
, utsagn bestridt av:
ateisme
islam
jødedom
Mor
Maria
(tema for:
jomfrufødsel
Søsken
Jakob den rettferdige
(tema for:
Jesu brødre og søstre
Nasjonalitet
Herodian Kingdom of Judea
Gravlagt
Den hellige gravs kirke
Talpiotgraven
Garden Tomb
empty tomb
Jerusalem
Medlem av
Den hellige treenighet
(utsagn støttet av: trinitarianism, utsagn bestridt av:
antitrinitarisme
Jesus Kristus på Commons
Jesus
(ca. 4 f.Kr.
–30/33 e.Kr.), også omtalt som
Jesus fra Nasaret
Jesus Galileeren
, og
Jesus Kristus
var en
jødisk
predikant og religiøs leder.
Han er
kristendommens
hovedskikkelse. De fleste kristne anser han som inkarnasjonen av
Sønnen
, og den ventede
Messias
Kristus
) slik det var spådd i
Det gamle testamente
, første del av kristendommens
Bibelen
og i hovedsak identisk med jødedommens
Tanákh
10
11
Nærmest alle moderne oldtidsforskere er enige i at Jesus var en reell historisk skikkelse
, men det finnes motstemmer.
18
19
Innenfor forskningen på den historiske Jesus er det imidlertid stor uenighet om
evangelienes
historiske troverdighet og om i hvor stor grad den bibelske Jesus speiler den historiske Jesus.
20
Jesus var en
galileisk
jøde
som ble
døpt
av
Johannes Døperen
. Han begynte sin egen forkynnergjerning ved å tale til forsamlinger, og slik
fremføre sitt budskap muntlig
23
Han ble ofte omtalt som «
rabbi
».
24
Jesus engasjerte seg i diskusjoner med jøder i samfunnet rundt seg om hvordan man best kunne følge Gud, han søkte å helbrede syke, underviste gjennom
lignelser
og samlet følgere.
25
26
Han ble arrestert og dømt av
jødiske myndigheter
27
og videre overført til de romerske myndighetene, og ble videre
korsfestet
på
Pontius Pilatus
' befaling, den
romerske prefekten
25
Etter hans død trodde hans følgere på at han steg opp fra de døde, og samfunnet de dannet ble til slutt
den kristne kirke
28
Hans fødsel
feires årlig den 25. desember (noen
østkirker
, som følger
den julianske kalenderen
, feirer den på ulike januardatoer) som helligdagen kjent som
første juledag
. Hans korsfestelse markeres på
Langfredag
, og hans oppstandelse feires i påsken. Den utbredte årstellingen «
e.Kr.
», den tilsvarende
latinske
betegnelsen
anno Domini
(«Herrens år»), og det sekulære alternative «
evt.
» (for
etter vår tidsregning
), baseres på Jesu omtrentlige fødselsdag.
29
Etter kristen tro ble Jesus unnfanget av
Den hellige ånd
født av en jomfru
ved navn
Maria
, utførte
flere undre
, grunnla Kirken, døde av
korsfestelse
for å
oppnå forsoning
, stod opp fra de døde og
steg opp
til Himmelen, hvorfra han vil
vende tilbake
31
De fleste
kristne tror at Jesus
muliggjør at mennesker kan forsones til Gud.
Den nikenske trosbekjennelsen
fastslår at Jesus vil
dømme de levende og de døde
32
enten før eller etter deres kroppslige gjenoppstandelse,
33
34
35
en hendelse knyttet til Jesu gjenkomst innen
kristen eskatologi
36
Brorparten av kristne tilber Jesus som inkarnasjonen av Sønnen, den andre av
Den hellige treenighets
tre
personer
. Noen få kirkesamfunn
avviser treenighetslæren
helt eller delvis, og mener at den ikke har støtte i Skriften.
Innen
islam
regnes Jesus (
Isa
) som en av
islams profeter
, og som Messias.
37
38
39
Muslimer regner Jesus som en budbringer fra Gud, og tror at han ble født av en jomfru, men ikke som Guds sønn. Koranen sier at Jesus selv aldri påberopte seg guddommelighet.
40
De fleste muslimer mener at Jesus ikke ble korsfestet, men ble fysisk løftet opp til Himmelen av Gud.
Jødedommen
avviser troen på at Jesus var den ventede Messias, argumenterer for at han ikke oppfylte de
messianske profetiene
og holder fast ved at hans oppstandelse er en
kristen myte
41
Etymologi
Se også
Jesus (navn)
Mot klokken leses den hebraiske, arameiske, greske, latinske og norske transkripsjonen av navnet
Jesus
En vanlig
jøde
på Jesu tid hadde
kun ett navn
, av og til supplert med et
patronymikon
eller vedkommendes hjemby.
42
Derfor blir Jesus i Det nye testamente omtalt som «Jesus fra Nasaret» (
Mark 10,47
). Jesu naboer i Nasaret omtaler ham som «tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon» (
Mark 6,3
),
43
«tømmermannens sønn» (
Matt 13,55
), eller «Josefs sønn» (
Luk 4,22
). I Johannesevangeliet refererer disippelen
Filip
til ham som «Jesus fra Nasaret, Josefs sønn» (
Joh 1,45
).
Navnet Jesus avledes fra latinske
Iesus
, en
translitterasjon
av det greske
Ἰησοῦς
Iesous
44
Den greske formen er en gjengivelse av det
hebraiske
ישוע, (
Jeshua
), en variant av det tidligere navnet
יהושע
, (
Jehoshu'a
), på norsk «Josva».
45
46
47
Navnet Jeshua later til å ha vært i bruk i
Judea
i tiden rundt Jesu fødsel.
48
Historikeren
Flavius Josefus
' verker fra det 1. århundre, forfattet på
koinegresk
– samme språk som Det nye testamentes,
49
– refererer til minst tjue forskjellige personer ved navn «Jesus» (dvs.
Ἰησοῦς
).
50
Jesus' etymologi i Det nye testamentes kontekst gis generelt som «Jahve er frelse».
51
Siden tidlig kristendom har kristne ofte referert til Jesus som «Jesus Kristus».
52
Ordet «Kristus» avledes fra greske
Χριστός
Khristos
),
44
53
som er en oversettelse av hebraiske
משיח
Meshiakh
), som betyr «
den salvede
» og vanligvis translittereres til norsk som «
Messias
».
54
55
Kristne omtaler Jesus som «Kristus» fordi de anser ham som Messias, hvis ankomst blir profetert i
den hebraiske Bibelen
og
Det gamle testamente
. I post-bibelsk bruk ble Kristus ansett for å være et
navn
— én del av «Jesus Kristus» — men opprinnelig var det en
tittel
56
57
Betegnelsen «
kristen
» (som betyr «følger av Kristus») har vært i bruk siden det første århundre.
58
Liv og lære i Det nye testamente
Gresk
papyrus
fra 200-tallet av
Lukasevangeliet
Kanoniske evangelier
De fire
kanoniske evangelier
Matteus
Markus
Lukas
og
Johannes
) er de fremste kildene til Jesu liv og budskap.
42
Andre deler av Det nye testamente inneholder også henvisninger til viktige deler av hans liv, som
det siste måltid
i 1 Korinterbrev 11,23.
59
60
61
Apostlenes gjerninger
(Apg 10,37–38; Apg 19) refererer til Jesu tidlige forkynnergjerning og dens forventning av
døperen Johannes
62
63
Apg 1,1–11
sier mer om Jesu himmelfart (også nevnt i
1 Timoteus
3,16) enn de kanoniske evangeliene gjør.
64
I de
ubestridte paulinske brev
, som ble forfattet før evangeliene, siteres Jesu ord og instruksjoner flere ganger (1 Korinterbrev 7,10–11; 9,14; 11,23–25; 2 Korinterbrev 12,9).
Visse
tidligkristne
grupper hadde egne beskrivelser av Jesu liv og lære som ikke er å finne i Det nye testamente. Dette inkluderer evangeliene etter
Thomas
Peter
og
Judas
, samt
Jakobs hemmelige bok
og andre
nytestamentlige apokryfer
. De fleste forskere konkluderer at disse ble forfattet mye senere og at de er mindre troverdige enn de kanoniske evangelier.
66
67
68
De kanoniske evangeliene består av fire beretninger, hver skrevet av forskjellige forfattere. Evangelieforfatterne er alle anonyme, og blir etter tradisjonen tilskrevet de
fire evangelister
, hver med nære bånd til Jesus:
69
Markus av Johannes Markus, en tilknyttet Peter;
70
Matteus av en av Jesu disipler;
69
Lukas av en kompanjong av Paulus nevnt i et par brev;
69
og Johannes av en annen av Jesu disipler,
69
den «elskede disippel».
71
Et viktig aspekt av evangeliestudiet er hvilken
litterær sjanger
de utgjør. Sjanger er «en nøkkelkonvensjon som styrer både komposisjonen og tolkningen av skriftene».
72
Hvorvidt evangelieforfatterne hadde som mål å skrive romaner, myter, historier eller biografier har enorm innvirkning på hvordan de bør tolkes. Visse nylige studier foreslår at evangeliesjangeren bør befinne seg innen sjangeren av
oldtidsbiografier
73
74
75
Dog ikke uten kritikere,
76
er standpunktet at evangeliene er en form for oldtidsbiografi konsensus i dag blant forskere.
77
78
Ikke alt i de nytestamentlige evangeliene anses som historisk troverdig.
79
Syn spenner fra at de er
ufeilbarlige
beskrivelser av Jesu liv,
80
til at de gir lite historisk informasjon om hans liv utenom det grunnleggende.
81
82
Ifølge bred vitenskapelig konsensus er de
synoptiske evangelier
(Matteus, Markus og Lukas), og ikke Johannes, de mest troverdige kildene til informasjon om Jesus.
83
84
42
Ifølge
Markus-prioriteten
var det første evangeliet til å forfattes Markusevangeliet (skrevet 60–75 e.Kr.), etterfulgt av Matteusevangeliet (65–85 e.Kr.), Lukasevangeliet (65–95 e.Kr.), og Johannesevangeliet (75–100 e.Kr.).
85
Videre er mange forskere enige i at forfatterne bak Matteus- og Lukasevangeliet benyttet Markusevangeliet som kilde til sine evangelier. Matteus og Lukas deler også innhold som ikke er å finne i Markusevangeliet. For å forklare dette tror mange forskere at i tillegg til Markusevangeliet ble en annen kilde (ofte kalt «
Q-kilden
») brukt av de to forfatterne.
86
Matteus-, Markus- og Lukasevangeliet er kjent som de synoptiske evangelier, fra det greske
σύν
syn
, «sammen») og
ὄψις
opsis
, «syn»).
87
88
89
De er like i innhold, narrativt arrangement, språk og paragrafstruktur.
87
88
Forskere er generelt sett enige i at det er umulig å finne noe direkte litterært forhold mellom de synoptiske evangeliene og Johannesevangeliet.
90
Selv om rekkefølgen til visse hendelser (som Jesu dåp,
forklaring
, korsfestelse og interaksjon med apostlene) er felles blant de synoptiske evangeliene, så opptrer hendelser som forklaringen ikke i Johannesevangeliet, som også står ut i andre saker, som
Tempelrenselsen
91
Jesus i de synoptiske evangeliene
Jesus i Johannesevangeliet
Begynner med Jesu dåp eller jomfrufødsel.
69
Begynner med skapelsen, uten fødselshistorie.
69
Døpes av døperen Johannes.
69
Dåpen forutsettes men nevnes ikke.
69
Lærer i lignelser og aforismer.
69
Underviser med lange, komplekse resonnement.
69
Lærer hovedsakelig om Guds rike, og lite om han selv.
69
Lærer hovedsakelig og utfyllende om seg selv.
69
Taler for de fattige og undertrykte.
69
Sier lite eller ingenting om de fattige eller undertrykte.
69
Bedriver djevelutdrivelse.
92
Bedriver ikke djevelutdrivelse.
92
Deltar i én påskefestival.
93
Deltar i tre eller fire påskefestivaler.
93
Tempelrenselsen finner sted sent.
69
Tempelrenselsen finner sted tidlig.
69
Jesus innleder en ny pakt med et siste måltid.
69
Jesus vasker sine disiplers føtter.
69
De synoptiske evangelier vektlegger ulike deler av Jesus. I Markusevangeliet er Jesus
Guds Sønn
, hvis mektige virke viser tilstedeværelsen av
Guds rike
70
Han er en utrettelig mirakelarbeider, tjener av både Gud og mennesket.
94
Dette evangeliet dokumenterer få av Jesu ord og lærer.
70
Matteusevangeliet vektlegger at Jesus er oppfyllelsen av Guds vilje slik åpenbart i Det gamle testamente, og at han er Kirkens herre.
95
Han er «
Davids sønn
», en «konge» og Messias.
94
10
11
Lukas fremstiller Jesus som den guddommelig-menneskelige frelseren som viser medlidenhet til de trengende.
96
Han er syndernes og tollernes venn, kommet for å oppsøke og frelse de tapte.
94
Dette evangeliet inneholder Jesu mest elskede lignelser, som
den gode samaritaner
og
den tapte sønn
96
Forordet til Johannesevangeliet identifiserer Jesus som inkarnasjonen av det guddommelige ord (
Logos
).
97
Som Ordet var Jesus evig tilstedeværende med Gud, aktiv i all skapelse, og kilde til menneskehetens moralske og åndelige natur.
97
Jesus er ikke bare større enn noen tidligere menneskelig profet, men større en noen profet kunne være. Han taler ikke bare Guds Ord; han er Guds Ord.
98
I Johannesevangeliet åpenbarer Jesus sin guddommelige rolle offentlig. Her er han Livets brød, Verdens lys, Den sanne vinranke, samt mer.
94
Generelt sett viste de nytestamentlige forfattere lite interesse i en absolutt kronologi for Jesus, eller i å synkronisere hendelser i hans liv med tidens sekulære historie.
99
Slik fastslått i Johannesevangeliet (
Joh 21,25
) hevder ikke evangeliene å gi en utført liste over hendelser i Jesu liv.
100
Beretningene var primært forfattet som teologiske dokumenter i kontekst av
tidlig kristendom
, med tidslinjer et sekundært hensyn.
101
I denne forbindelse er det verdt å merke seg at evangeliene vier omtrent én tredel av teksten til den siste uken av Jesu liv i Jerusalem, det vil si hans lidelse og død, kjent som
Pasjonen
102
Selv om evangeliene ikke gir nok detaljer til å tilfredsstille moderne historikeres krav om eksakte datoer er det utfra dem mulig å tegne et generelt bilde av Jesu livshistorie.
79
99
101
Slektslinje og fødsel
Utdypende artikler:
Jesu slektslinje
og
Jesu fødsel
Jesus var jødisk,
født av Maria,
Josefs
kone (
Matt 1
Luk 2
). Matteus og Lukas gir begge en
slektstavle for Jesus
. Matteus sporer Jesu herkomst tilbake til
Abraham
via
David
103
Lukas sporer Jesu slekt via Adam til Gud.
104
Oppføringene er identiske fra Abraham til David, men varierer betraktelig derfra.
Gjeternes beundring
av
Gerard van Honthorst
(1622).
Matteus og Lukas beskriver hver
Jesu fødsel
, særlig at Jesus ble født av en jomfru Maria i Betlehem i oppfyllelse av profetien. Lukas' beretning vektlegger før Jesu fødsel og dreies rundt Maria, mens Matteus hovedsakelig dekker hendelsene etter fødselen og dreies rundt Josef.
105
106
107
Begge beretningene fastslår at Jesus ble født til
Josef
og Maria, hans trolovede, i Betlehem, og begge støtter doktriner om
Jesu jomfrufødsel
, hvor ifølge Jesus mirakuløst ble unnfanget av
Den hellige ånd
i Marias liv mens hun fortsatt var jomfru.
108
109
110
I Matteus er Josef bekymret fordi Maria, hans trolovede, er gravid (
Matt 1,19–20
), men i den første av
Josefs tre drømmer
forsikrer en engel ham om at han ikke må være redd for å ta Maria til sin kone, fordi hennes barn ble unnfanget av Den hellige ånd.
111
Matt 2,1–12
bringer
tre vise menn
, eller
magoi
, fra Østen gaver til den unge Jesus som «
jødenes konge
».
Herodes den store
hører om Jesu fødsel og, i et ønske om å se ham drept, beordrer drapet på alle guttespedbarn i Betlehem. En engel advarer derimot Josef i hans andre drøm, og familien
flykter til Egypt
– for senere å vende tilbake og bosette seg i
Nasaret
111
112
113
Luk 1,31–38
får Maria beskjed av engelen
Gabriel
at hun gjennom Den hellige ånd kommer til å unnfange og bære fram et barn kalt Jesus.
106
108
I det Maria skal føde reiser hun og Josef fra Nasaret til Josefs familiehjemsted i
Betlehem
for å la seg oppføre i manntallet befalt av
keiser Augustus
. I Betlehem føder Maria, og da de ikke finner husrom plasserer hun den nyfødte Jesus i en
krybbe
Luk 2,1–7
). En engel forkynner fødselen for noen gjetere, som reiser til Betlehem for å se Jesusbarnet, og som videre sprer nyheten utenlands (
Luk 2,8–20
). Etter at Jesus har blitt båret frem i tempelet vender Josef, Maria og Jesus tilbake til Nasaret.
106
108
Tidlig liv, familie og yrke
Utdypende artikkel:
Jesusbarnet
Se også:
Jesu familie hjemkomst til Nasaret
Jesu ukjente år
og
Jesu brødre
12 år gamle Jesus i
tempelet
, avbildet av Heinrich Hofmann (1884).
Jesu barndomshjem identifiseres i Lukas- og Matteusevangeliet som byen Nasaret i
Galilea
, hvor han bodde med sin familie. Selv om Josef opptrer i beskrivelsene av Jesu barndom blir han deretter ikke nevnt videre.
114
Hans andre familiemedlemmer – hans mor Maria,
hans brødre
Jakob
Joses (eller Josef)
Judas
og
Simon
samt hans ikke-navngitte søstre – nevnes i evangeliene og andre kilder.
115
116
Markusevangeliet forteller at Jesus kommer i konflikt med sine naboer og sin familie.
117
Jesu mor og brødre kommer for å hente ham (
Mark 3,31–35
) fordi folket sier han er fra forstanden (
Mark 3,21
). Jesus svarer at hans følgere er hans sanne familie. I Johannesevangeliet følger Maria Jesus til hans korsfestelse, og han uttrykker omtanke over hennes velvære (
Joh 19,25–27
).
Jesus kalles
τέκτων
tektōn
) i
Mark 6,3
, vanligvis forstått som en «tømrer», men som kan dekke makere av gjenstander i en rekke materialer, inkludert byggere.
118
119
Evangeliene indikerer at Jesus kunne lese, parafrasere, og drøfte skriften, men dette betyr derimot ikke nødvendigvis at han mottok formell skriftlig opplæring.
120
Da Jesus ble båret frem i tempelet etter jødisk lov forteller en mann ved navn
Simeon
til Maria og Josef at Jesus satt til «et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen» (
Luk 2,28–35
). Da Jesus forsvinner finner de ham i tempelet sittende blant lærere, lyttende og stillende spørsmål, og folket er forbløffet av hans forståelse og svar; Maria kjefter på Jesus for å bli borte fra henne, hvortil Jesus svarer at han må være i sin «Fars hus» (
Luk 2,41–52
).
Dåp og fristelse
Utdypende artikler:
Jesu dåp
og
Jesu fristelse
Francesco Trevisanis
avbildning av
Jesu dåp
, med
Ånden
kommende fra himmelen som en due.
De synoptiske evangeliers beretning om Jesu dåp blir alle foregått av informasjon om
døperen Johannes
121
122
123
De beretter om Johannes som prekende om bot og omvendelse for forlatelse av synder og oppfordring til giving av
almisser
til de fattige (
Luk 3,11
) mens han døper personer i
Jordanelven
rundt
Perea
og forutsier ankomsten til en «sterkere» enn han (
Luk 3,16
).
124
125
Senere identifiserer Jesus Johannes som «den Elia som skulle komme» (
Matt 11,14
Mark 9,13–14
), profeten som var ventet å ankomme før «Herrens dag … den store og skremmende» (
Mal 4,5
). Likeledes forteller Lukas at døperen Johannes hadde samme ånd og kraft som
Elia
Luk 1,17
).
I Markusevangeliet døper Johannes Jesus, og i det han kommer opp fra vannet ser han Den hellige ånd komme ned over ham som en due og han hører en stemme fra himmelen som erklærer han Guds Sønn (
Mark 1,9–11
). Dette er en av to hendelser beskrevet i evangeliene hvor en stemme fra Himmelen kalles Jesus «Sønn», der den andre er Forklaringen.
126
127
Ånden driver ham deretter ut i ødemarken hvor han fristes av
Satan
Mark 1,12–13
). Jesus starter deretter sin forkynnergjerning etter Johannes' fengsling (
Mark 1,14
). Jesu dåp i Matteusevangeliet likner: i denne, før Jesu dåp, protesterer Johannes ved å si at «jeg trenger å bli døpt av deg» (
Matt 3,14
). Jesus instruerer ham til å fortsette med dåpen «for å oppfylle all rettferdighet» (
Matt 3,15
). Matteus beskriver også de tre fristelsene Satan tilbyr Jesus i villmarken (
Matt 4,3–11
). I Lukas kommer Den hellige ånd ned over ham som en due etter alle har blitt døpt og mens Jesus ber (
Luk 3,21–22
). Johannes anerkjenner implisitt Jesus fra fengsel etter å sende hans følgere ut for å spørre om ham (
Luk 7,18–23
). Jesu dåp og fristelse tjener som en forberedelse til hans offentlige forkynnergjerning.
128
Johannesevangeliet utelater Jesu dåp og fristelse.
129
Her vitner døperen Johannes at han så Ånden komme over Jesus (
Joh 1,32
).
125
130
Johannes erklærer offentlig Jesus som det oppofrende
Guds lam
, og noen av Johannes' følgere blir Jesu disipler.
84
I dette evangeliet benekter døperen Johannes at han er Elia (
Joh 1,21
). Før Johannes fengsles fører Jesus sine følgere til å døpe disipler også (
Joh 3,22–24
), og de døper flere enn Johannes selv (
Joh 4,1
).
Offentlig forkynnergjerning
Utdypende artikkel:
Jesu forkynnergjerning
Maleri fra 1800-tallet som avbilder
Bergprekenen
, av
Carl Bloch
De synoptiske evangelier skildrer to distinkte geografiske omgivelser for Jesu forkynnergjerning. Den første finner sted nord for Judea, i Galilea, hvor Jesus utfører en vellykket forkynnergjerning; den andre viser Jesus avvist og drept da han reiser til
Jerusalem
24
Ofte omtalt som «
rabbi
»,
24
preket Jesus sitt budskap muntlig.
23
Merkbart forbyr Jesus de som anerkjenner ham som Messias å snakke om det, inkludert de han helbreder og demoner han fordriver (se
den messianske hemmelighet
).
131
Johannesevangeliet avbilder Jesu forkynnergjerning som hovedsakelig basert i og rundt Jerusalem, i stedet for Galilea; og Jesu guddommelige identitet proklameres åpenlyst og anerkjennes umiddelbart.
98
Forskere deler Jesu forkynnergjerning inn i flere stadier. Den galileiske forkynnergjerning starter da Jesus vender tilbake til Galilea fra
Judea-ørkenen
etter å avviste
Satans
fristelse. Jesus preker rundt om Galilea, og i
Matt 4,18–20
, treffer
hans første disipler
, de som senere vil utgjøre den tidlige kirkens kjerne, på ham og begynner å reise med ham.
123
132
Denne tiden inkluderer
Bergprekenen
, en av Jesu største diskurser,
132
133
samt
stormstillingen
mettingen av de fem tusen
vannvandringen
og en rekke andre under og
Jesu lignelser
134
Den ender med
Peters bekjennelse
og Forklaringen.
135
136
Da Jesus reiser mot Jerusalem, under Perea-forkynnergjerningen, vender han tilbake til området hvor han ble døpt, omtrent én tredel av veien ned fra
Genesaretsjøen
langs
Jordanelven
Joh 10,40–42
).
137
138
Den
siste forkynnergjerning i Jerusalem
innledes med Jesu inntog inn i byen på
palmesøndag
139
I de synoptiske evangelier jager Jesus pengevekslerne fra
det andre tempelet
, og
Judas sammensverger
om å forråde ham. Denne perioden kulminerer i
det siste måltid
og
avskjedstalen
121
139
140
Disipler og følgere
Utdypende artikkel:
Apostel
Tett opp til starten av hans forkynning utpeker Jesus tolv apostler. I Matteus- og Markusevangeliet godtar Jesu fire første apostler, tross at Jesus kun kort spurte de om å bli med ham, å bli med ham umiddelbart, og forlater sine garn og båter for å følge ham (
Matt 4,18–22
Mark 1,16–20
). I Johannesevangeliet var Jesu to første apostler følgere av døperen Johannes. Døperen ser Jesus og kaller ham
Guds lam
; de to hører dette og følger Jesus.
141
142
I tillegg til de tolv apostler identifiserer åpningspassasjen av
sletteprekenen
en mye større gruppe mennesker som Jesu disipler (
Luk 6,17
). I tillegg sender Jesus
sytti eller syttito av sine følgere
parvis ut for å forberede byer på hans fremtidige besøk
Luk 10,1–16
. De befales til å godta gjestefrihet, helbrede de syke og spre budskapet om at
Guds rike
kommer.
143
I Markusevangeliet er disiplene merkbart trege i forståelsen. De makter ikke forstå Jesu under (
Mark 4,35–41
Mark 6,52
), hans lignelser (
Mark 4,13
), eller hva det er å «stå opp fra de døde» (
Mark 9,9–10
). Da Jesus senere blir fengslet forlater de ham.
131
Lære og under
Utdypende artikler:
Bergprekenen
Jesu lignelser
og
Jesu under
Se også:
Sletteprekenen
Matteus' fem prekener
Jesu avskjedstale
Jesus taler om de tider som skal komme
og
Livets brød
Jesus og den rike mannen
av
Heinrich Hofmann
(1889).
I de synoptiske evangelier underviser Jesus ofte, gjerne i
lignelser
144
om Guds rike (i Matteusevangeliet om
himmelriket
). Riket beskrives som både «kommet nær» (
Mark 1,15
) og allerede tilstedeværende i Jesu forkynnergjerning (
Luk 17,21
). Jesus lover plass i riket til alle som godtar hans budskap (
Mark 10,13–27
). Jesus taler om «
Menneskesønnen
», en apokalyptisk skikkelse som vil komme for å samle de utvalgte.
42
Jesus appellerer til folket om å omvende for syne synder og hengi seg utelukkende til Gud.
42
Jesus forteller sine følgere at de skal følge
jødisk lov
, selv om han selv av noen anses som å ha brutt loven, for eksempel angående
sabbaten
42
Da han blir spurt om hva det største budet av loven er svarer Jesus: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand … Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv» (
Matt 22,37–39
). Andre etiske lærer fra Jesus inkluderer
elsk deres fiender
, avstå fra hat og lyst,
vende det andre kinn til
, og tilgi de som har syndet mot deg (
Matt 5–7
).
145
Johannesevangeliet framlegger Jesu lære som ikke bare hans egen preking, men som guddommelig åpenbaring. Døperen Johannes sier, for eksempel, i
Joh 3,34
: «Han som Gud har sendt, taler ord fra Gud, for Gud gir Ånden i fullt mål.» I
Joh 7,16
sier Jesus «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg.» Han fastslår det samme i
Joh 14,10
: «Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger.»
146
147
Jesus renser en spedalsk
, middelaldersk mosaikk fra
Monreale-katedralen
Omtrent tretti lignelser utgjør omtrent én tredel av Jesu nedskrevne lære.
146
148
Disse parablene opptrer innen lengre prekener og i andre deler av fortellingen.
149
De inneholder ofte symbolisme, og forholder seg heller til den fysiske verden enn den åndelige.
150
151
Vanlige temaer i disse talene inkluderer Guds godhet og gavmildhet, samt faren med overtredelse.
152
Noen av hans lignelser, som
den fortapte sønn
Luk 15,11–32
), er relativt enkle, mens andre, som
Såkornet
Mark 4,26–29
), er sofistikerte, dype og vanskelige å forstå.
153
Da han blir spurt av sine disipler om hvorfor han taler i lignelser til folket svarer Jesus at de utvalgte disiplene har blitt «gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter», i motsetning til resten av folket, «for den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har», for så å fortsette ved å si at brorparten av deres folks hjerter «har blitt fett» og dermed ikke makter forstå (
Matt 13,10–17
).
I evangelieberetningene vier Jesus en stor del av sin forkynnergjerning til å utføre under, særlig helbredelser.
154
Miraklene kan grupperes i to hovedkategorier: helbredelsesmirakler og naturmirakler.
155
Helbredelsesmiraklene inkluderer helbredingen av fysiske plager,
djevelutdrivelser
92
156
og
gjenoppliving av de døde
157
Naturmiraklene viser Jesu makt over naturen, og inkluderer å
gjøre vann til vin
, gå på vannet, stille en storm, blant annet. Jesus hevder at hans under er fra en guddommelig kilde. Når Jesu motstandere plutselig anklager ham i å utføre djevelutdrivelse ved
Beelsebuls
kraft, djevlenes fyrste, svarer Jesus at han utfører de i «Guds Ånd» (
Matt 12,28
) eller «Guds Finger», og argumenterer at all logikk ville tilsi at Satan ikke ville tillate sine demoner til å hjelpe Guds Barn fordi det ville bringe Satans hus i strid med seg selv og at det dermed ikke kan bli stående; videre spør han sine motstandere om hvis han hadde bedrevet djevelutdrivelse ved Beelsebul, «hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved?» (
Luk 11,20
).
158
159
Matt 12,31–32
fortsetter han ved å si at «all synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden [godhet] skal ikke bli tilgitt»; han eller hun bærer vekten av hans eller hennes synd for alltid.
I Johannesevangeliet beskrives Jesu under som «tegn», utført for å bevise hans misjon og guddommelighet.
160
161
Derimot i de synoptiske evangelier, da han blir spurt av noen lovlærere og fariseere om å gi mirakuløse tegn for å bevise sin autoritet, nekter Jesus,
160
ved å si at intet tegn skal komme for å korrumpere og gjøre folket ondt unntatt
Jona
-tegnet. I tillegg svarer ofte folkemengdene i de synoptiske evangelier på Jesu under med ærefrykt og rop om å helbrede deres syke. I Johannesevangeliet fremstilles Jesus som uberørt av folkemengdene, som ofte reagerer på hans mirakler med tillit og tro.
162
En karakteristikk delt av alle Jesu mirakler i evangeliene er at han utførte dem gratis og aldri spurte om, eller godtok, noen form for betaling.
163
Evangeliehistorier som inneholder beskrivelser av Jesu under inkluderer også ofte lærer, og selve miraklene involverer også et element av lære.
164
165
Mange av miraklene lærer troens viktighet. I
rengjøringen av de ti spedalske
og
helbredingen av Jairus' datter
, for eksempel, fortelles mottakerne at deres helbredelse var grunnet deres tro.
166
167
Åpenbaringen som Kristus og Forklaringen
Utdypende artikler:
Peters bekjennelse
og
Jesu forklaring
Kristi forklaring
, avbildet av
Carl Bloch
(1800-tallet).
Omtrent midtveis i hver av de tre synoptiske evangelier er to betydelige hendelser:
Peters bekjennelse
og
Jesu forklaring
136
168
126
127
Disse to hendelsene nevnes ikke i Johannesevangeliet.
169
I sin bekjennelse forteller
Peter
Jesus «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»
170
171
172
Jesus bekrefter at Peters bekjennelse er guddommelig åpenbart sannhet.
173
174
Etter bekjennelsen forteller Jesus sine disipler om hans kommende død og oppstandelse (
Matt 16,21
Mark 8,31
Luk 9,22
I Forklaringen (
Matt 17,1–9
Mark 9,2–8
; og
Luk 9,28–36
),
126
127
136
Jesus fører Peter og to andre apostler opp et ikke-navngitt fjell hvor han «forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset.»
175
En lysende sky skygget over dem og en røst lød fra skyen som sa «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» (
Matt 17,1–9
).
126
Pasjonsuken
Utdypende artikkel:
Pasjonsuken
Beskrivelsene av siste uke av Jesu liv (ofte kalt «
Pasjonsuken
») tar opp omtrent én tredel av fortellingen i de kanoniske evangelier,
102
og starter med
Jesu inntog til Jerusalem
og slutter med hans korsfestelse.
121
139
Virksomhet i Jerusalem
Et maleri av
Jesu inntog i Jerusalem
, av
Jean-Léon Gérôme
(1897).
Utdypende artikler:
Jesu inntog til Jerusalem
Tempelrenselsen
og
Judas' sammensvergelse
I de synoptiske evangelier er den siste uken i Jerusalem avslutningen på reisen gjennom Perea og
Judea
som Jesus begynte i Galilea.
139
Jesus rir på et ungt esel inn i Jerusalem, som speiler fortellingen om
Messias' esel
, et budskap fra
Sakarjas bok
hvori jødenes ydmyke konge entrer Jerusalem slik (
Sak 9,9
).
70
Folk langs veien la ned kapper og grener foran ham og sang deler av
Sal 118,25–26
176
177
178
Jesus jager deretter ut pengevekslerne fra Det andre tempelet, og anklager dem for å gjøre det til en røverhule gjennom deres kommersielle aktiviteter. Jesus profeterer deretter om den kommende ødeleggelsen, inkludert falske profeter, kriger, jordskjelv, himmelske uorden, forfølgelse av de troende, ankomsten av det «motbydelige som ødelegger», og uutholdelige prøvelser (
Mark 13,1–23
). Den mystiske «Menneskesønnen», forteller han, vil utsende engler for å samle de trofaste fra alle verdens hjørner (
Mark 13,24–27
). Jesus advarer at disse hendelsene vil finne sted i lytternes livstid (
Mark 13,28-32
).
131
I Johannesevangeliet finner Tempelrenselsen sted i starten av Jesu forkynning i stedet for ved slutten (
Joh 2,13–16
).
98
Jesus kommer i strid med de jødiske eldre, som når de betviler hans autoritet og når han
kritiserer dem og kaller dem hyklere
176
178
Judas Iskariot
, en av de tolv apostler, sammensverger seg i hemmelighet med de jødiske eldre, hvori han godtar å forråde Jesus for
30 sølvstykker
179
180
Johannesevangeliet forteller om to andre fester hvori Jesus preket i Jerusalem før pasjonsuken (
Joh 7,1–10:42
).
117
I Betania, en landsby nær Jerusalem, vekker Jesus
opp Lasarus fra de døde
. Dette potente tegnet
98
øker ytterligere spenningen med myndighetene,
139
som sammensverger for å drepe ham (
John 11
).
117
Maria av Betania
salver Jesu føtter, noe som står som forvarsel for hans gravlegging.
181
Jesus gjennomfører deretter sitt messianske inntog til Jerusalem.
117
De jublende folkemengdene som møter Jesus i det han ankommer Jerusalem bidrar til å styrke fiendskapen mellom han og etablissementet.
139
I Johannesevangeliet har Jesus allerede renset tempelet under en tidligere påskevisitt i Jerusalem. Johannesevangeliet forteller videre om Jesu siste måltid med sine disipler.
117
Siste måltid
Utdypende artikkel:
Jesu siste måltid
Se også:
Jesus forutsier Judas' svik
Peters benektelse
og
Det siste måltid i kristen kunst
Det siste måltid
, avbildet av
Juan de Juanes
(ca. 1562).
Det siste måltid er det siste måltid Jesus deler med sine tolv apostler i Jerusalem før hans korsfestelse. Det siste måltid er nevnt i alle de fire kanoniske evangelier;
Paulus' første brev til korinterne
1 Kor 11,23–26
) nevner også hendelsen.
60
61
182
I løpet av måltid
forutsier Jesus
at en av hans apostler vil svike ham.
183
Tross hver apostels påstand om at de ikke vil forråde ham gjentar Jesus at svikeren vil være en av de tilstedeværende.
Matt 26,23–25
og
Joh 13,26–27
nevner spesifikt Judas som forræderen.
60
61
183
I de synoptiske evangelier bryter Jesus brød og deler det ut til hans disipler, mens han forteller at «dette er min kropp, som gis for dere». Han får alle til å drikke fra et beger og forteller at «dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere» (
Luk 22,19–20
).
60
184
Det kristne
sakramentet
nattverd
baseres på disse hendelsene.
185
Selv om Johannesevangeliet ikke inneholder en beskrivelse av brød-og-vin-ritualet under det siste måltid er de fleste forskere enige i at
Joh 6,22–59
prekenen om livets brød
) har en nattverd-aktig karakter og resonnerer med
institusjonsfortellingene
i de synoptiske evangelier og i de paulinske skriftene om Nattverden.
186
I alle fire evangelier forutsier Jesus at Peter vil fornekte ham tre ganger før
hanen
galer neste morgen.
187
188
I Lukas- og Johannesevangeliet gjøres forutsielsen i løpet av måltidet (
Luk 22,34
Joh 22,34
). I Matteus- og Markusevangeliet gjøres forutsigelsen etter måltidet; Jesus forutsier også at alle hans disipler vil vende bort fra ham (
Matt 26,31–34
Mark 14,27–30
).
189
Johannesevangeliet gir den eneste beretningen om at Jesus
vasket sine disiplers føtter
etter måltidet.
112
Johannesevangeliet inneholder også en lang tale av Jesus hvori han forbereder sine disipler (nå uten Judas) for hans avskjed. Kapitlene 14–17 av Johannesevangeliet er kjent som
Avskjedstalen
og er en betydelig kilde for
kristologisk
innhold.
190
191
Getsemane-bønnen, svik og fengsling
Utdypende artikler:
Getsemane-bønnen
Judaskyss
og
Pågripelsen av Jesus
En avbildning av
Judas-kysset
og
Jesu pågripelse
, av
Caravaggio
(ca. 1602).
I de synoptiske evangelier reiser Jesus med sine følgere til Getsemane-hagen, hvor Jesus ber om å spares for sin kommende prøvelse. Judas ankommer deretter med en væpnet gjeng, utsendt av yppersteprestene, de skriftlærde og de eldre. Han
kysser Jesus
for å peke han ut i folkemengden, som deretter
pågriper Jesus
. I et forsøk på å stanse dem kutter en ikke-navngitt disippel av øret til en mann i folkemengden ved et sverd. Etter Jesu fengsling flykter hans disipler i skjul, og Peter, når spurt,
fornekter å kjenne Jesus tre ganger
. Etter den tredje fornektelsen hører Peter hanen gale og minnes Jesu forutsigelse om hans fornektelse. Peter bryter deretter ut i gråt.
189
131
187
I Johannesevangeliet (Joh 18,1–11), ber ikke Jesus om å spares fra korsfestelsen, da evangeliet fremstiller ham som uberørt av slik menneskelig svakhet.
192
Folkemengden som pågriper ham består av romerske soldater og tempelvakter.
193
I stedet for å forrådes av et kyss erklærer heller Jesus sin identitet, og i det han gjør dette faller soldatene til bakken. Evangeliet identifiserer Peter som disippelen som trekker sverd, mens Jesus irettesetter ham.
Sanhedrin-prosessen, Herodes og Pilatus
Utdypende artikler:
Prosessen mot Jesus
Pilatus' borggård
og
Jesus for Herodes
Se også:
Jesus, jødenes konge
Joh 18,38
og
Ecce homo
Etter hans pågripelse bringes Jesus for Det høye råd (Sanhedrin), en jødisk domstol.
194
Evangelieberetningene spriker i prosessenes detaljer.
195
Matt 26,57
Mark 14,53
og
Luk 22,54
, føres Jesus til øverstepresten
Kaiafas
' hus, hvor han
spotter Jesus
og blir slått den natten. Tidlig neste morgen fører overprestene og de skriftlærde Jesus vekk til domstolen deres.
196
197
198
Joh 18,12–14
hevder at Jesus først blir ført til
Annas
, Kaiafas' svigerfar, og deretter til øverstepresten.
196
197
198
Ecce homo!
Antonio Ciseris
avbildning av
Pontius Pilatus
fremvisning av Jesus til folkemengden, fra 1891.
Under prosessen sier Jesus lite, forsøker ikke forsvare seg, og gir sporadiske og indirekte svar på prestenes spørsmål, noe som fører til at han blir slått av en vaktene. I
Matt 26,62
fører Jesu manglende respons Kaiafas til å spørre ham «har du ikke noe å si til det de anklager deg for?»
196
197
198
Mark 14,61
spør øverstepresten Jesus videre, «er du Messias, Sønn av Den velsignede?» Jesus svarer «Jeg er det», og forutsier deretter ankomsten av
Menneskesønnen
42
Dette fører Kaiafas til å flerre sin kappe i sinne og anklage Jesus for blasfemi. I Matteus- og Lukasevangeliet er Jesu svar med tvetydig:
42
199
Matt 26,64
svarer ham «Du har sagt det.»; i
Luk 22,70
svarer ham «Dere sier selv at jeg er det.»
200
201
De jødiske eldre fører Jesus til
Pilatus' borg
og ber den romerske landshøvdingen
Pontius Pilatus
om å dømme og fordømme Jesus, anklagende at han hevder seg å være jødenes konge.
198
Bruken av ordet «konge» er sentral i samtalen mellom Jesus og Pilatus. I
Joh 18,36
forteller Jesus at hans «kongsmakt er ikke av denne verden», samtidig som han ikke utvetydig nekter for å være jødenes konge.
202
203
Luk 23,7–15
innser Pilatus at Jesus er galileer, og dermed faller under
Herodes Antipas
' domsmakt,
fjerdingfyrste
av Galilea og
Perea
204
205
Pilatus sender Jesus til Herodes for å prøves,
206
men i møte med Herodes' spørsmål gir Jesus nærmest ingen svar. Herodes og hans soldater håner Jesus, ikler ham en praktfull kappe og sender ham tilbake til Pilatus,
204
som deretter samler sammen de jødiske eldre og kunngjør at han ikke har funnet «skyld hos denne mannen».
207
I tråd med en påskeskikk lar Pilatus folkemengden velge ut en fange som skal frigis. Han gir deretter folket valget mellom Jesus og en morder kalt
Barabbas
. Overtalt av de eldre (
Matt 27,20
), velger folkemengden Barabbas for løslatelse og å korsfeste Jesus.
208
Pilatus skriver deretter et skilt på hebraisk, latin og gresk som leser «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (forkortet «
INRI
» i avbildninger) for å festes til Jesu kors (
Joh 19,19–20
),
209
deretter får
ham pisket
og sender ham til sin korsfestelse. Soldatene plasserer en tornekrans på Jesu hode for å latterliggjøre ham som jødenes konge. De slår og spotter ham før de tar ham til Golgata,
210
«Hodeskallen», for korsfestelse.
196
198
211
Korsfestelse og gravlegging
Pietro Peruginos
avbildning av
Jesu korsfestelse
som
Stabat Mater
(1482).
Utdypende artikler:
Jesu korsfestelse
og
Jesu begravelse
Se også:
Jesu ord på korset
og
Formørkelsen under korsfestelsen
Jesu korsfestelse beskrives i alle fire kanoniske evangelier. Etter prosessen føres Jesus til Golgata
bærende sitt kors
; ruten som tradisjonelt antas å ha blitt fulgt er kjent som
Via Dolorosa
. De tre synoptiske evangelier tyder på at Simon fra Kyréne hjalp ham, etter å ha blitt tvunget av romerne til å gjøre det.
212
213
Luk 23,27–28
ber Jesus kvinnene i folkemengden som følger ham ikke gråte for ham, men heller for dem selv om deres barn.
212
Ved Golgata tilbys Jesus en brygg vanligvis tilbydd som en smertedemper. Ifølge Matteus- og Markusevangeliet avslår ham.
212
213
Soldatene korsfester deretter Jesus og kastet lodd for hans klær. Over Jesu hode på korset stod oppført Pilatus inskripsjon, «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» Soldater og forbipasserende håner Jesus for det. To dømte røvere henger korsfestet sammen med Jesus. I Matteus- og Markusevangeliet håner begge røverne Jesus. I Lukasevangeliet derimot
avviser én av dem
Jesus, mens
den andre
forsvarer ham.
212
214
215
Jesus forteller sistnevnte: «I dag skal du være med meg i paradis» (
Luk 23,43
). I Johannesevangeliet er Maria, Jesu mor, og disippelen han elsket tilstedeværende ved korsfestelsen. Jesus ber den elskede disippel ta vare på hans mor (
Joh 19:26–27
).
De romerske soldatene knekker de to røvernes ben (en prosedyre med hensikt å fremskynde død i korsfestelse), men knekker ikke Jesu ben da han allerede er død (
Joh 19,33
). I
Joh 19:34
stikker
en soldat
Jesus i siden med
et spyd
, og
blod og vann flyter ut
216
I de synoptiske evangelier revnes forhenget i tempelet i det Jesus dør. I
Matt 27:51–54
åpner et jordskjelv gravene i området
. I Matteus- og Markusevangeliet utroper en romersk
centurion
, forskrekket av hendelsene, at Jesus var
Guds Sønn
212
217
Samme dag bærer
Josef fra Arimatea
, med Pilatus' tillatelse og
Nikodemus
' hjelp,
Jesu kropp ned fra korset
, pakker ham inn i linklær og begraver ham i en ny, nærliggende grav.
212
Matt 27:62–66
kommer de fremste jødiske prestene med en forespørsel til Pilatus' om at graven skulle få vakthold, og med Pilatus' tillatelse plasserer prestene segl på den store steinen som forsegler inngangen.
212
218
Oppstandelsen og Himmelfarten
Jesus viser seg for Maria Magdalena etter sin
gjenoppstandelse fra de døde
, avbildet av
Aleksander Andrejevitsj Ivanov
Utdypende artikler:
Jesu oppstandelse
Jesu opptreden etter oppstandelsen
og
Jesu himmelfart
Se også:
Den tomme grav
Misjonsbefalingen
og
Jesu gjenkomst
Maria Magdalena
(alene i Johannesevangeliet, men med følge av andre kvinner i de synoptiske evangelier) reiser til Jesu grav søndag morgen og overrasket finner de den tom. Tross Jesu lære hadde ikke disiplene forstått at Jesus ville stå opp fra de døde.
219
I Matteusevangeliet er det vakter ved graven. En engel stiger ned fra himmelen og åpner graven. Vaktene faller om av redsel. Jesus viser seg for Maria Magdalena og «den andre Maria» etter de besøkte graven. Jesus viser seg deretter til de elleve gjenværende disiplene i Galilea, og
befaler dem
til å døpe alle nasjoner i Faderens, Sønnens og Åndens navn.
112
I Markusevangeliet er
Salome
og
Maria, Jakobs mor
med Maria Magdalena (Mark 16,1). I graven forteller en ung mann i hvit kjortel (en engel) at Jesus vil møte sine disipler i Galilea, slik han hadde fortalt dem (refererende til Mark 14,28).
70
I Lukasevangeliet møtes Maria og diverse andre kvinner to engler ved graven, men de elleve disiplene tror ikke på deres fortelling (Lukas 25,1–12). Jesus viser seg for to av sine følgere i Emmaus; han viser seg også for Peter. Jesus viser seg deretter samme dag til sine disipler i Jerusalem (Lukas 24,13–43). Selv om han viser seg og forsvinner på mystisk vis, så spiser ham og lar dem berøre ham for å bevise at han ikke er en ånd. Han gjentar sin befaling om å bringe læren hans til alle nasjoner (
Luk 24,51
).
220
I Johannesevangeliet er Maria først alene, men Peter og den elskede disippel kommer for å besøke graven. Jesus viser seg deretter for Maria ved graven. Han viser seg senere til disiplene, puster på dem, og gir dem makten til å tilgi og beholde synder. I en annen visitt til disiplene beviser ham til en tvilende disippel («tvilende Thomas») at han er av kjøtt og blod.
98
Disiplene vender tilbake til Galilea, hvor Jesus viser seg nok en gang. Han utfører et mirakel kjent som
fiskefangsten
ved
Genesaretsjøen
, hvoretter Jesus oppfordrer Peter til å tjene sine følgere.
64
221
Jesu himmelfart til Himmelen beskrives i
Luk 24,50–53
Apg 1,1–11
; og nevnes i
1 Tim 3,16
. I Apostlenes gjerninger blir Jesus, førti dager etter oppstandelsen og mens disiplene bivåner, «løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres».
1 Pet 3,22
forteller at Jesus har fóret «opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd».
64
Apostlenes gjerninger beskriver flere opptredener av Jesus etter hans himmelfart. I
Apg 7,55
vender
Stefanus
blikket mot himmelen og ser «Jesus stå ved Guds høyre hånd» rett før hans død.
222
På veien til Damaskus
konverteres apostelen
Saulus
til kristendom etter å ha sett et blendende lys og hørt en stemme si «Jeg er Jesus, han som du forfølger» (
Apg 9:5
). I
Apg 9,10–18
befaler Jesus
Ananias fra Damaskus
i et syn til å helbrede Saulus.
223
Johannes' åpenbaring
inneholder en åpenbaring fra Jesus angående
endetiden
224
Historiske syn
Utdypende artikler:
Den historiske Jesus
og
Søken etter den historiske Jesus
Se også:
Bibelkritikk
Før
opplysningstiden
var evangeliene vanligvis ansett som nøyaktige historiske beretninger, men siden har forskere begynt å tvile på evangelienes troverdighet og foretrekker å skille mellom evangelienes Jesus og historiens Jesus.
225
Siden 1700-tallet har tre separate akademiske forsøk på å finne den historiske Jesus funnet sted, hver med særegne karakteristikker og basert på forskjellige forskningskriterier, som ofte ble utviklet av søken som anvendte dem.
92
226
Selv om det er vidspredd akademisk enighet om Jesu eksistens,
og en grunnleggende konsensus om det generelle omrisset av livet hans,
så varierer ofte portretteringene av Jesus konstruert av forskjellige forskere fra hverandre, og fra bilde tegnet i evangeliene.
228
229
Tilnærminger til den historiske rekonstruksjonen av Jesu liv har variert fra 1800-tallets «maksimalistiske» tilnærming, hvori evangelieberetningene ble anerkjent som troverdig bevis hvor enn mulig, til 1900-tallet «minimalistiske» tilnærming hvor knapt noe om Jesus ble anerkjent som historisk.
230
I 1950-årene, da den andre søken etter den historiske Jesus tok fart, begynte de minimalistiske tilnærminger å fases ut, og per 2000-tallet er «minimalister» som
Price
en svært liten minoritet.
231
232
Selv om troen på evangelienes ufeilbarlighet ikke kan støttes historisk har mange forskere siden 1980-årene ment at, utenom et par fakta ansett som historisk sikre, så er visse andre deler av Jesu liv «historisk trolige».
231
233
234
Moderne vitenskapelig forskning på den historiske Jesus fokuserer dermed på å identifisere de mest trolige elementer.
235
236
Judea og Galilea i det 1. århundre e.Kr.
Judea
Galilea
og naboområder på Jesu tid.
I år 6 e.Kr. ble Judea,
Idumea
og
Samaria
omgjort fra romerske klientstater til en keiserlig provins, også kalt
Judea
. En romersk prefekt, i stedet for enn lydkonge, regjerte landet. Denne prefekten regjerte fra
Caesarea Maritima
, og lot
Jerusalem
være styrt av
Israels overprest
. Som et unntak kom prefekten til Jerusalem under religiøse festivaler, når religiøs eller patriotisk entusiasme noen ganger ga næring til uro eller opprør. Ikkejødiske landområder omringet de jødiske landene Judea og Galilea, men romersk lov og praksis tillot jøder å forbli separate både rettslig og kulturelt. Galilea var øyensynlig svært velstående, og fattigdom var begrenset nok til at den ikke truet den sosiale orden.
42
Jødisk religion var uvanlig i den grad at jøder kun anerkjente én gud, at de anså seg selv som utvalgt av ham, og at de ville at ikkejøder skulle anerkjenne deres gud som den ene Gud. Jøder baserte sin tro og religiøse praksis på Toraen, fem bøker sagt å ha blitt overlevert til Moses av Gud. De tre fremste religiøse gruppene far
fariseerne
esseerne
og
sadukeerne
. Sammen representerte disse gruppene kun en brøkdel av befolkningen. De fleste jøder så fram til en tid da Gud ville frelse dem fra deres hedenske herskere, muligens gjennom en krig mot romerne.
42
Kilder
Utdypende artikkel:
Kilder på den historiske Jesus
Se også:
Josefus om Jesus
og
Tacitus om Jesus
En 1640-utgave av Josefus' verker, en
romersk-jødisk
historiker fra det 1. århundre som henviste til Jesus.
237
Nytestamentlige forskere møter en formidabel utfordring når de analyserer de kanoniske evangelier.
238
Evangeliene er ikke biografier i den moderne forstand, og forfatterne forklarer Jesu teologiske betydning og beretter om hans offentlige forkynning samtidig som de utelater mange detaljer om hans liv.
238
Nedskrivingene om overnaturlige hendelser assosiert med Jesu død og oppstandelse gjør utfordringen enda vanskeligere.
238
Forskere anser evangeliene som kompromitterte informasjonskilder da forfatterne forsøkte å glorifisere Jesus.
79
Tross dette er kildene for Jesu liv bedre enn kildene forskere har for for eksempel
Aleksander den stores
liv.
79
Forskere benytter en rekke kriterier, som kriteriet med uavhengig attestasjon, kriteriet med koherens, og kriteriet med diskontinuitet for å bedømme hendelsenes historisitet.
239
Historisiteten til en hendelse avhenger også på troverdigheten til kilden; og evangeliene er ikke uavhengige eller konsekvente nedskrivinger av Jesu liv. Markusevangeliet, som mest sannsynlig er det tidligst forfattede evangelium, har i årtier vært anerkjent som det mest historisk troverdige.
240
Johannesevangeliet, det sist skrevne evangeliet, spriker betraktelig fra de synoptiske evangelier, og er dermed generelt ansett som det minst troverdige, selv om fler og fler forskere nå også anerkjenner at den kan inneholde en kjerne av eldre materiale like historisk verdifulle som den synoptiske tradisjon, eller til og med enda mer verdifull.
241
Det ikke-kanoniske
Thomas-evangeliet
kan være et uavhengig vitne til mange av Jesu lignelser og aforismer. For eksempel bekrefter Thomas-evangeliet at Jesus velsignet de fattige og at dette utsagnet sirkulerte uavhengig før den ble slått sammen med likende utsagn i
Q-kilden
242
Andre utvalgte ikke-kanoniske kristne tekster kan også ha en verdi for den historiske jesusforskningen.
84
Tidlige ikke-kristne kilder som gir vitnesbyrd om den historiske eksistensen til Jesus inkluderer verkene av historikerne
Josefus
og
Tacitus
237
244
Josefus-forsker
Louis Feldman
har hevdet at «få har tvilt på ektheten til Josefus' henvisning til Jesus i bok 20 av
Jødenes gamle historie
», og at den kun bestrides av et lite antall forskere.
245
246
Tacitus refererte til Jesus og hans henrettelse ved Pilatus i bok femten av sitt verk
Annaler
. Forskere anser generelt sett Tacitus' henvisning til Jesu henrettelse både som autentisk og av historisk verdi som en uavhengig romersk kilde.
247
Ikke-kristne kilder er verdifulle på to vis: for det første viser det av selv nøytrale eller fiendtlige parter aldri viser noen tvil på at Jesus faktisk fantes; for det andre tegner de et omtrentlig bilde av Jesus som er kompatibel med den funnet i de kristne kildene: at Jesus var en lærer, at han hadde rykte som mirakelarbeider, at han hadde en bror ved navn Jakob, og at han døde en voldelig død.
248
Arkeologi hjelper forskere i å bedre forstå verdenssamfunnet rundt Jesus.
249
Nyere arkeologiske utgravinger, for eksempel, tyder på at
Kapernaum
, en by viktig i Jesu forkynnergjerning, var fattig og liten, og til og med uten et
forum
eller en
agora
250
251
Denne arkeologiske avdekkingen resonnerer godt med det akademiske synet at Jesus preket om en gjensidig deling blant de fattige i det området av Galilea.
250
Kronologi
Utdypende artikkel:
Jesu kronologi
Se også:
Anno Domini
Jesus var en galileisk jøde,
født omkring starten av det 1. århundre, og som døde i 30 eller 33 e.Kr. i
Judea
252
Den generelle vitenskapelige konsensus er at Jesus var en samtidig av
døperen Johannes
, og ble korsfestet av den romerske guvernøren
Pontius Pilatus
, som hadde embetet fra 26–36 e.Kr.
25
Evangeliene fremlegger flere ledetråder angående Jesu fødselsår.
Matt 2,1
knytter Jesu fødsel med
Herodes den stores
regjering, som døde rundt 4 f.Kr., og
Luk 1,5
nevner at Herodes satt på tronen kort tid før Jesu fødsel,
253
254
selv om dette evangeliet også knytter hans fødsel til tiden for
Kvirinius' folketelling
, som fant sted ti år senere.
255
256
Luk 3,23
hevder at Jesus var «omkring tretti år gammel» ved starten av sin
gjerning
, som ifølge
Apg 10,37–38
fulgte etter døperen Johannes' gjerning, som igjen nevnes i
Luk 3,1–2
som å ha startet i det femtende år av
Tiberius
' regjering (28 eller 29 e.Kr.).
254
257
Ved å sammenstille evangelieberetningene med historisk data og et utvalg andre metoder kommer de fleste forskere fram til en fødselsdato mellom 6 og 4 e.Kr. for Jesus,
257
258
selv om noen foreslår estimater som ligger i ett bredere spenn.
Jesu forkynnergjernings år har blitt beregnet ved flere forskjellige tilnærminger.
261
262
En av disse bruker henvisningen i
Luk 3,1–2
Apg 10,37–38
og tidspunktet til Tiberius' regjering, som er godt kjent, til å fremstille et tidspunkt rundt 28–29 e.Kr. for starten av Jesu forkynnergjerning.
263
En annen tilnærming bruker utsagnet om tempelet i
Joh 2,13–20
, som hevder at
tempelet i Jerusalem
var i sitt 46. år konstruksjon ved starten av Jesu prestegjerning, sammen med historikeren Josefus' utsagn at tempelgjenoppbyggingen ble iverksatt av Herodes den store i det 18. år av sin regjering, for å estimere et tidspunkt rundt 27–29 e.Kr.
261
264
En annen metode bruker tidspunktet til
døperen Johannes' død
og ekteskapet mellom
Herodes Antipas
og
Herodias
, basert på Josefus' nedtegnelser, og sammenstiller det med
Matt 14,4
og
Mark 6,18
265
266
Gitt at de fleste historikere daterer Herodes' og Herodias' ekteskap til tiden rundt 28–35 e.Kr., gir dette et tidspunkt rundt 28–29 e.Kr.
262
En rekke tilnærminger har blitt benyttet for å beregne året av Jesu korsfestelse. De fleste forskere enes om at Jesus døde i år 30 eller 33 e.Kr.
252
267
Evangeliene hevder at hendelsen fant sted under Pilatus' regjering, den romerske guvernøren av Judea fra 26 til 36 e.Kr.
268
269
270
Tidspunktet til
Paulus' omvendelse
(estimert til rundt 33–36 e.Kr.) fungerer som en øvre grense for tidspunktet av korsfestelsen. Tidspunktene til Paulus' omvendelse og gjerning kan bestemmes ved å analysere
Paulus' brev
og
Apostlenes gjerninger
271
272
Astronomer har forsøkt å beregne den nøyaktige tidspunktet til korsfestelsen ved å analysere månebevegelser og beregne den
jødiske påskens
historiske tidspunkt, en festival basert på den
lunisolare
hebraiske kalender
. De mest anerkjente tidspunkt avledet med denne metoden er 7. april 30 e.Kr., og 3. april 33 e.Kr. (begge
julianske datoer
).
273
Hendelsenes historisitet
Utdypende artikkel:
Jesu historisitet
Se også:
Jesu kulturelle og historiske bakgrunn
Jødenes historie under Romerriket
Historisk kritikk
Tekstkritikk
og
Evangelienes historiske troverdighet
Den romerske senatoren og historikeren
Tacitus
skrev om Kristi korsfestelse i
Annaler
, en historie om Romerriket i det 1. århundre.
Forskere har dannet en begrenset konsensus om det Jesu livs grunnleggenheter.
274
Familie
Se også:
Jesu brødre
De fleste forskere er enige om at Josef, Jesu far, døde rundt tiden Jesus innledet sin gjerning. Josef nevnes ikke overhode i evangeliene under Jesu forkynnergjerning. Josefs bortgang kan forklare hvorfor Jesu naboer (i Mark 6,3), refererer til Jesus som «sønn av Maria» (sønner var vanligvis identifisert gjennom sine fedre).
275
Ifølge Theissen og Merz, er det vanlig for usedvanlige
karismatiske ledere
, som Jesus, å komme i konflikt med sine ordinære familier.
276
I Markusevangeliet kommer Jesu familie til ham, i den frykt at han har mistet forstanden (Mark 3,20–34), og denne beretningen er antageligvis historisk fordi de tidlige kristne ikke ville ha oppfunnet den.
277
Etter Jesu død gikk mange av hans familiemedlemmer inn i den kristne bevegelsen.
276
Jesu bror
Jakob
ble leder for kirken i Jerusalem.
278
Géza Vermes hevder at doktrinen om
Jesu jomfrufødsel
vokste frem fra teologisk utvikling i stedet for historiske hendelser.
279
Tross det viden utbredte synet at forfatterne bak de synoptiske evangelier hentet informasjon fra hverandre (det såkalte
synoptiske problem
), mener andre forskere det er vesentlig at jomfrufødselen er
attestert
av to separate evangelier (Matteus- og Lukasevangeliet).
280
281
282
283
284
285
Ifølge E. P. Sanders er
fødselsberetningene
i Matteus- og Lukasevangeliet det tydeligste eksempel på oppfinnelse i evangeliefortellingene om Jesu liv. Begge beretninger forteller at Jesus ble født i Betlehem, i tråd med jødisk frelseshistorie, og begge sier at han vokste opp i Nasaret. Sanders påpeker derimot at de to evangeliene gir totalt forskjellige og uforenlige forklaringer på hvordan dette skjedde. Lukasevangeliets beretning om en folketelling der alle vendte hjem til sine anesteder er ikke troverdig; Matteusevangeliets beretning er mer sannsynlig, men fortellingen fremstår som om den var oppfunnet for å identifisere Jesus som en ny
Moses
, og historikeren
Josefus
skriver om
Herodes den stores
brutalitet uten å noensinne nevne at han
massakrerte unggutter
286
Sanders sier at Jesu slektslinjer ikke baseres på historisk informasjon men på forfatternes ønske om å vise at Jesus var den universelle jødiske frelser.
103
Uansett så avløste doktrinen om Jesu jomfrufødsel den tidligere tradisjonen om at han nedstammet fra David gjennom Jesus, så fort den var blitt etablert.
287
Lukasevangeliet forteller at Jesus var
blodsslektning
av
døperen Johannes
, men forskere anser generelt denne koblingen som en oppfinnelse.
103
288
Dåp
De fleste moderne forskere anser Jesu dåp som et definitivt historisk faktum, sammen med hans korsfestelse.
289
Teologen
James D. G. Dunn
fastslår at «de krever nærmest universell anerkjennelse» og «rangerer så høyt på 'nesten umulig å betvile eller benekte'-skalaen av historiske faktum» at de ofte utgjør startpunktene for studien om den historiske Jesus.
289
Forskere anfører forlegenhetskriteriet, og sier med dette at de tidligkristne ikke ville ha oppfunnet en dåp som kunne tyde på at Jesus begikk synder og ønsket forlatelse.
290
291
Ifølge Theissen og Merz var Jesus inspirert av
døperen Johannes
, og overtok flere deler av sin lære fra ham.
292
Gjerning i Galilea
De fleste forskere fastholder at Jesus bodde i Galilea og Judea, og ikke preket eller studerte annensteds.
293
De enes om at Jesus stred med jødiske myndigheter om temaet Gud, utførte noen helbredelser, lærte i
lignelser
, og samlet følgere.
25
Jesu jødiske kritikere anså hans prestegjerning som skandaløs fordi han feiret med syndere, fraterniserte med kvinner, og tillot sine følgere å plukke aks på sabbaten.
69
Ifølge Sanders er det ikke sannsynlig at uenighetene rundt tolkningen av Moseloven og Sabbaten ville føre til at jødiske myndigheter ville se Jesus drept.
294
Ifølge Ehrman lærte Jesus at det kommende riket var alles riktige fokus, og ikke noe i dette liv.
295
Han lærte andre om jødisk lov, søkte dens sanne mening, noen ganger i opposisjon til andre tradisjoner.
296
Jesus plasserte kjærlighet i sentrum av Loven, og at å følge Loven var en apokalyptisk nødvendighet.
296
Hans etiske lære gav rop om tilgivelse, ikke å dømme andre, å elske dine fiender og vise omtanke for de fattige.
297
Funk og Hoover at typisk Jesus var
paradoksale
eller overraskende vendinger, som å råde en som å hadde blitt slått på kinnet om å
vende det andre kinnet til
for også å slås (Luke 6:29).
298
Evangeliene fremstiller Jesu lære i veldefinerte økter, som Matteusevangeliets
bergpreken
, eller Lukas' parallelle
slettepreken
. Ifølge Gerd Theissen og Annette Merz inneholder disse læreøktene ekte lære fra Jesus, men at omgivelsene ble oppfunnet av de respektive evangelistene for å gi en ramme til læren, som opprinnelig hadde blitt nedskrevet uten kontekst.
84
Selv om Jesu mirakler passer inn i den sosiale konteksten til
antikken
definerte han dem annerledes. For det første tilla han dem til de helbrededes tro; for det andre knyttet han dem til en
endetidsprofeti
299
Jesus valgte ut
tolv disipler
300
(de «tolv»), tydeligvis som et
apokalyptisk
budskap.
301
Alle tre synoptiske evangelier nevner de tolv, selv om navnene på Lukasevangeliets liste varierer med de i Markus- og Matteusevangeliet, noe som tyder på at de kristne ikke var sikre på hvem alle disiplene var.
301
De tolv disiplene kan ha representert de tolv opprinnelige
israelske stammer
, som skulle gjenoppstå så fort Guds styre ble innført.
301
Disiplene var angivelig ment å være lederne for stammene i det kommende Rike (Matthew 19:28, Luke 22:30).
301
Ifølge Bart Ehrman var Jesu løfte om at de tolv ville regjere historisk, fordi de tolv inkluderte Judas Iskariot. Etter Ehrmans syn ville ingen kristne ha oppfunnet et utsagn fra Jesus der han lovet lederskap til disippelen som forrådte ham.
301
I Markusevangeliet spiller disiplene knapt noen rolle utenom en negativ rolle. Selv om andre ofte svarer Jesus med fullstendig tro er hans disipler forbløffet og tvilende.
302
De tjener en rolle som et motstykke til Jesus og andre skikkelser.
302
Disiplenes feiler er antageligvis overdrevet i Markusevangeliet, og disiplene gjør en bedre figur i Matteus- og Lukasevangeliet.
302
Sanders sier at Jesu misjon ikke var om anger, selv om han anerkjenner at dette synspunktet er upopulært. Han argumenterer for at anger opptrer som et stort tema kun i Lukasevangeliet, at anger var
døperen Johannes
' budskap, og at Jesu gjerning ikke ville ha vært skandaløst om synderne han spiste med hadde vært omvendte.
303
Ifølge Theissen og Merz lærte Jesus om at Gud generøst gav folk en mulighet til å omvende.
304
Rolle
Jesus lærte om at en apokalyptisk skikkelse,
Menneskesønnen
, snart ville komme i skyene med stor makt og herlighet for å samle de utvalgte (Mark 13:24–27, Matthew 24:29–31, Luke 21:25–28). Han refererte til seg selv som en «
menneskesønn
» i den hverdagslige betydningen «person», men forskere vet ikke om han også mente seg selv da han henviste til den himmelske «Menneskesønnen».
Apostelen Paulus
og andre tidligkristne tolket Menneskesønnen som den gjenoppstandne Jesus.
42
Tittelen
Kristus
, eller
Messias
, tyder på at Jesu følgere anså ham som den salvede etterfølgeren til kong
David
, som noen jøder forventet skulle redde Israel. Evangeliene refererer til ham som ikke bare en Messias, men i den bestemte formen som selve «Messias-en», eller tilsvarende «Kristus». I tidlig jødedom er ikke denne bestemte formen av tittelen å oppspore, men kun fraser som «hans Messias». Tradisjonen er tvetydig nok til å gi rom for debatt om hvorvidt Jesus definerte sin
eskatologiske
rolle som Messias'.
305
Den jødiske messianske tradisjonen innbefattet mange forskjellige former, der noen fokuserte på en messiasskikkelse og noen ikke.
306
Basert på den kristne tradisjonen fremmer
Gerd Theissen
hypotesen at Jesus så seg selv i messianske forstand men ikke gjorde krav på tittelen «Messias».
306
Bart Ehrman argumenterer for at Jesus ikke anså seg selv som Messias, dog i den forstand at han ville være konge i den nye politiske orden Gud ville frembringe,
307
og ikke i den forstand som folk flest i dag knytter til begrepet.
308
Påsken og korsfestelsen i Jerusalem
Rundt år 30 reiste Jesus og hans følgere fra Galilea til Jerusalem for å overholde
påsken
300
Jesus forårsaket uro i
tempelet
27
som var sentret for jødisk religiøs og sivil autoritet. Sanders assosierer det med Jesu profeti at tempelet ville bli fullstendig revet.
309
Jesus delte et siste måltid med sine disipler, som er opphavet til det kristne sakramentet med brød og vin. Jesu ord nedskrives i de synoptiske evangelier og i Paulus'
første brev til korinterne
. Forskjellene i beretningene kan ikke fullstendig forenes, og det er umulig å vite hva Jesus hadde til hensikt, men generelt sett virker måltidet å peke på det kommende Rike. Jesus forventet antageligvis å bli drept, og han kan ha håpet at Gud ville intervenere.
310
Evangeliene forteller at Jesus var forrådt til myndighetene av en disippel, og mange forskere anser denne beretningen som svært troverdig.
129
Han ble henrettet på
Pontius Pilatus
' befal, den romerske
prefekten
Judea
27
Pilatus anså antageligvis Jesu henvisning til Guds rike som en trussel til romersk autoritet og samarbeidet med tempeleliten for å få Jesus henrettet.
311
Sadukeiske overprester fra tempelet fikk antageligvis Jesus henrettet av politiske årsaker heller enn grunnet hans lære.
129
De kan ha ansett ham som en trussel til stabiliteten, særlig etter han skapte uro ved tempelet.
129
41
Andre faktorer, som Jesu seierrike inntog til Jerusalem kan ha bidratt til denne avgjørelsen.
312
De fleste forskere anser Jesu korsfestelse som fakta, fordi tidligkristne ikke ville ha oppfunnet deres leders smertefulle død.
289
313
Etter korsfestelsen
Jesu oppstandelse fra en 1500-tallskopi av
La Passion de Nostre Seigneur
Etter Jesu død fortalte hans følgere at han steg opp igjen fra de døde, selv om de eksakte detaljer av deres opplevelser er usikre. Noen av de som hevdet å ha sett Jesu oppstandelse avgikk senere med livet for sin tro, noe som tyder på at deres tro antakelig var oppriktig.
314
Ifølge Sanders motstrider evangelieberetningene hverandre, noe som ifølge ham tyder på en konkurranse om å ha hevdet å ha sett ham først i stedet for å tyde på bevisst bedrageri.
315
På den annen side foreslår
L. Michael White
at inkonsekventheten i evangeliene speiler uenigheter i agendaen til deres ukjente forfattere.
274
Jesu følgere dannet et samfunn i påvente av hans gjenkomst og etableringen av hans rike.
27
Portrettering av Jesus
Utdypende artikkel:
Den historiske Jesus
Moderne forskning på den historiske Jesus har ikke ført til et forent bilde av den historiske skikkelsen, delvis grunnet variasjonen av akademiske tradisjoner representert ved forskerne.
316
Gitt knappheten av historiske kilder er det generelt sett vanskelig for noen forsker å tegne en portrettering av Jesus som kan anses som historisk troverdig utenom hans livs grunnleggenheter.
81
82
Portretteringer av Jesus kreert i disse søken spriker ofte fra hverandre, og fra bildet fremstilt i evangeliene.
317
318
Jesus ses som grunnleggeren av, i Sanders' ord, «en fornyelsesbevegelse innen jødedommen.» Et av kriteriene brukt for å skjelne historiske fakta i den «tredje søken» etter den historiske Jesus er troverdighetskriteriet, relativt til Jesu jødiske kontekst og til hans innflytelse på kristendommen. En uenighet i samtidig forskning er hvorvidt Jesus var
apokalyptisk
. De fleste forskere konkluderer med at han var en apokalyptisk predikant, som
døperen Johannes
og
apostelen Paulus
. I kontrast fremmer visse fremtredende nordamerikanske forskere, som
Burton Mack
og John Dominic Crossan, en ikke-eskatologisk Jesus, en som er mer en
kynisk
vismann enn en apokalyptisk predikant.
319
I tillegg til å portrettere Jesus som en apokalyptisk profet, en karismatisk helbreder eller en
kynisk filosof
, portretterer visse forskere ham som den sanne Messias eller en
egalitær
profet for
sosial endring
320
321
Attributtene beskrevet i portretteringene overlapper derimot i blant, og forskere som er uenige i noen attributter kan være enige i andre.
322
Siden 1700-tallet har forskere iblant framlagt at Jesus var en politisk nasjonalmessias, men beviset for dette portrettet er ubetydelig. Likeledes er forslaget om at Jesus var en
selot
ikke i tråd med det tidligste laget av den synoptiske tradisjon.
129
Språk, etnisitet og utseende
Utdypende artikler:
Jesu språk
og
Jesu etnisitet og utseende
Avbildningen av Jesu etnisitet har vært influert av kulturell setting.
323
324
Jesus vokste opp i Galilea og mesteparten av hans forkynnergjerning fant sted der.
325
Språket snakket i Galilea og Judea i det 1. århundre inkluderer
jødisk-palestinsk arameisk
hebraisk
og
gresk
, med
arameisk
som fremherskende.
326
327
Det er bred enighet om at Jesus for det meste forkynte på arameisk.
328
Moderne forskere er enige i at Jesus var en jøde av det første århundrets
Palestina
329
330
Ioudaios
på nytestamentlig gresk
er et begrep som i den samtidige kontekst kunne referere til religionen (jødedom), etnisiteten (av Judea), eller begge.
332
333
334
I en anmeldelse av tilstanden til moderne forskning skriver
Amy-Jill Levine
at hele spørsmålet om etnisitet er «full av vanskelighet», og at «utenom å anerkjenner at 'Jesus var jødisk' tar forskningen sjeldent for seg hva 'jødisk' innebærer».
335
Det nye testamente gir ingen beskrivelser av Jesu fysiske fremtreden før hans død – den er generelt likegyldig til etnisk utseende og refererer ikke til nevnte personers trekk.
336
337
338
Jesus så antageligvis ut som en typisk jøde for sin tid og ville ifølge noen forskere hatt en senete fremtreden grunnet sin
asketiske og omreisende livsstil
339
Kristusmyteteorien
Utdypende artikkel:
Kristusmyteteorien
Kristusmyteteorien er en hypotese om at Jesus fra Nasaret aldri fantes; eller, hvis han gjorde det, hadde han nærmest ingenting å gjøre med kristendommens grunnleggelse og evangelieberetningene.
Fortellinger om Jesu fødsel, samt andre viktige hendelser, har så mange mytiske elementer at noen forskere har foreslått at Jesus selv var en myte.
341
Bruno Bauer
(1809–1882) lærte om at det første evangeliet var et litteraturverk som skapte historie i stedet for å beskrive den.
342
Ifølge
Albert Kalthoff
(1850–1906) skapte en folkebevegelse Jesus i møte med jødiske messianske forventninger.
342
Arthur Drews
(1865–1935) så Jesus som den konkrete formen av en myte som fantes før kristendommen.
342
Tross argumenter framlagt av forfattere som betviler eksistensen av en historisk Jesus forblir det en sterk konsensus i historisk-kritisk bibelforskning at en historisk Jesus levde i området og tiden nevnt.
343
344
345
346
347
348
349
Syn på Jesus
Utdypende artikkel:
Religiøse syn på Jesus
Bortsett fra sine egne disipler og følgere avviste jødene på Jesu tid generelt ham som Messias, slik mesteparten av jøder i dag gjør. Kristne teologer,
økumeniske konsil
, reformatorer og andre har skrevet utstrakt om Jesus over århundrene.
Kristne sekter
og
skismaer
har ofte blitt definert av sine beskrivelser av Jesus. Samtidig har
manikeister
gnostisister
, muslimer, bahaier, og andre funnet fremtredende plasser for Jesus i sine trosretninger.
350
351
352
Jesus har også hatt kritikere, både tidligere og nå.
Kristendommen
Utdypende artikler:
Jesus i kristendom
Kristus (tittel)
og
Kristologi
Treenigheten er den kristne tro på at Gud er én Gud i tre personer:
Gud Faderen
Gud Sønnen
Jesus
), og
Gud den hellige Ånd
Jesus avbildes med bokstavene
alfa og omega
i Romas katakomber, fra det 4. århundre e.Kr.
Jesus er den sentrale skikkelsen i kristendommen.
10
Selv om kristne syn på Jesus varierer er det mulig å oppsummere nøkkelsyn delt av de store kristne
kirkesamfunn
, slik fastslått av deres
katekistiske
eller
konfesjonelle
tekster.
353
354
355
Kristne syn på Jesus avledes fra diverse kilder, inkludert de kanoniske evangelier og nytestamentlige brev som de paulinske brev og
johanneiske skrifter
. Disse dokumentene lager omriss av nøkkeloverbevisninger holdt av kristne om Jesus, inkludert hans guddommelighet, menneskelighet og jordiske liv, og at han er Kristus og
Guds Sønn
356
Tross deres mange delte overbevisninger enes ikke alle kristne kirkesamfunn om alle doktriner, og både
store og små forskjeller
angående lærer og trossyn har eksistert gjennom kristendommen i århundrer.
357
Det nye testamente fastslår at Jesu oppstandelse er grunnlaget for den kristne tro (
1 Kor 15,12–20
).
358
Kristne mener at gjennom hans oppofrende død og gjenoppstandelse kan mennesker
forsones med Gud
, og følgelig tilbys
frelse
og løfte om
evig liv
33
Ved å minne om døperen Johannes' ord dagen etter Jesu dåp refererer disse doktrinene ofte til Jesus som Guds lam, korsfestet for å oppfylle sin rolle som tjener av Gud.
359
360
Jesus ses dermed som den
nye og siste Adam
, hvis lydighet kontrasterer
Adams ulydighet
361
Kristne anser Jesus som en rollemodell, hvis gudsfokuserte liv de troende oppfordres til å etterligne.
10
De fleste kristne mener at Jesus både var menneske og Guds Sønn.
11
Selv om det er teologisk strid angående has natur.
Noen tidlige kristne så på Jesus som underlagt Faderen, mens andre anså ham som en del av Faren heller enn en separat person.
42
362
Kirken løste problemene i en rekke oldtidskonsiler, som etablerte den hellige treenighet, med Jesus både sant menneske og sann Gud.
42
Trinitariske kristne anser generelt sett Jesus som Logos, Guds inkarnasjon og
Gud Sønnen
, både helt guddommelig og helt menneskelig. Doktrinen om treenighet er ikke universelt akseptert blant kristne.
363
364
Med den protestantiske reformasjonen begynte kristne som
Michael Servetus
og
socinianere
å stille spørsmål ved de eldgamle trosbekjennelsene som hadde fastslått Jesu to naturer.
42
Ikke-trinitariske kristne grupper inkluderer
Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige
365
unitarister
og
Jehovas vitner
362
Kristne hedrer ikke bare Jesus selv, men også hans
navn
. Andakter til
Jesu hellige navn
har opphav i de tidligste dagene av kristendommen.
366
367
Disse andaktene og festene eksisterer i både
øst-
og
vestkirken
367
Jødisk
Utdypende artikkel:
Jødedommens syn på Jesus
Se også:
Jesus i Talmuden
Jødedommen avviser troen på at Jesus var en Gud,
41
eller en mellommann til Gud eller del av en treenighet.
368
Religionen holder ved at Jesus ikke var
Messias
, og argumenterer for at han hverken oppfylte
Tanakhens
messianske profetier, ei heller personifiserte Messias' personlige kvalifikasjoner.
369
Jøder hevder at Jesus ikke oppfylte profetiene om å bygge det
Tredje tempel
Ezekiel
), samle jødene tilbake til Israel (
Isaiah
), frembringe verdensfred (
Isaiah
), og forene menneskeheten under Israels Gud (
Zechariah
).
370
Videre, ifølge jødisk tradisjon, var det ingen profeter etter
Malaki
371
som leverte sine profetier i det 5. århundre f.Kr.
372
Jødisk kritikk av Jesus har eksistert lenge. Talmud, forfattet og samlet fra det tredje til det femte århundre,
373
inneholder
fortellinger
som siden middelalder-tid har vært ansett som krenkende beretninger om Jesus.
374
I en slik historie, henrettes
Yeshu HaNozri
(«Jesus den kristne»), en utuktig frafallen, av et jødisk råd for å spre avgudsdyrkelse og praktisere magi.
375
Størstedelen av samtidige forskere anser at dette materialet gir ingen informasjon om den historiske Jesus.
376
Mishne Tora
, et verk om
jødisk lov
forfattet av
Moses Maimonides
, hevder at Jesus er en «snublesten» som får «mesteparten av verden til å feile og tjene en annen gud enn Herren».
377
Islamsk
Utdypende artikkel:
Jesus i islam
Navnet «Jesu, sønn av Maria», skrevet i
islamsk kalligrafi
, etterfulgt av «
fred være med ham
».
Som en stor skikkelse innen islam
37
39
anses Jesus (ofte translitterert
ʾĪsā
som
Guds
Allah
budbringer
og som Messias (
al-Masih
) som ble sent for å lede
Israels barn
Bani Isra'il
) med nye skrifter, Evangeliet (referert til i islam som
Injil
).
38
378
Muslimer anser det nye testamentets evangelier som uautentiske, og mener at Jesu opprinnelige budskap var
tapt eller endret
og at
Muhammed
senere kom for å gjenopprette det.
379
Troen på Jesus (og alle andre
Guds budbringere
) er et krav for å være muslim.
380
Koranen nevner Jesus
ved navn 25 ganger – mer enn Muhammed
381
382
— og vektlegger at Jesus var et dødelig menneske som, lik de andre profetene, hadde blitt guddommelig utvalgt til å spre Guds budskap.
383
Selv om Koranen anerkjenner Jesu jomfrufødsel anses han hverken som inkarnasjonen eller sønn av Gud. Islamske tekster vektlegger en streng oppfatning av
monoteisme
tawhid
) og forbyr assosiasjonen av partnere med Gud, som ville være
avgudsdyrkelse
384
Som alle
profeter i islam
anses Jesus som en muslim.
385
Koranen beskriver Marias bebudelse (
Maryam
) av en engel om at hun skal føde Jesus mens hun forblir jomfru. Den kaller jomfrufødselen et under som fant sted ved Guds vilje.
386
387
Koranen (21:91 og 66:12) hevder at Gud pustet
sin ånd
inn i Maria mens hun var kysk.
386
387
Jesus kalles «Guds ånd» fordi han ble født gjennom Åndens handling,
386
men den troen antyder ikke hans
pre-eksistens
388
For å hjelpe sin gjerning til det jødiske folk var Jesus gitt evnen til å utføre under, ved Guds tillatelse heller enn sin egen kraft.
40
Gjennom sin gjerning ses Jesus som
forgjenger
til Muhammed.
383
Ifølge Koranen ble ikke Jesus faktisk korsfestet, kun tilsynelatende for de som ikke trodde på Allah,
389
som fysisk løftet Jesus til himmelen.
390
For muslimer er det himmelfarten i stedet for korsfestelsen som utgjør en stor hendelse i Jesu liv.
391
De fleste muslimer tror at Jesus vil vende tilbake til Jorden ved endetiden og beseire
Antikrist
ad-Dajjal
) ved å drepe ham i
Lud
38
Det muslimske
Ahmadiyya
-samfunnet har flere
særegne lærer
om Jesus. Ahmadier ser på Jesus som et dødelig menneske som overlevde sin korsfestelse og døde en naturlig død i en alder av 120 i Kashmir i India, og at han er begravet ved
Roza Bal
392
Bahai
Bahai
-lære anser Jesus som en
manifestasjon av Gud
, et bahai-konsept for profeter
393
— mellommenn mellom Gud og menneskeheten, og tjener som budbringere og reflekterer Guds kvaliteter og attributter.
394
Bahai-konseptet vektlegger de samtidige kvalitetene av menneskeheten og gudommeligheten;
394
dermed er det likt det kristne konseptet av inkarnasjon.
393
Bahai-tankegang aksepterer Jesus som Guds Sønn.
395
I bahai-tankegang var Jesus en perfekt inkarnasjon av Guds egenskaper, men bahai-læren avviser tanken på at Guddommelighetens «uutsigelige essens» var holdt i én enkelt menneskekropp grunnet deres tro på «allestedsnærværenheten og
transendensen
av Guds essens».
393
Bahá'u'lláh
, grunnleggeren av bahai-troen, skrev at siden hver manifestasjon av Gud har de samme guddommelige attributter kan de ses som den åndelige «tilbakekomsten» av alle tidligere manifestasjoner av Gud, og opptreden til hver nye manifestasjon av Gud innvier en religion som overtar for den foregående, et konsept kjent som progressiv åpenbaring.
394
Bahaier tror at Guds plan gradvis avdekkes gjennom denne prosessen mens menneskeheten modnes, og at noen av manifestasjonene kommer som spesifikk oppfyllelse av de foregåendes misjon. Dermed tror bahaier at Bahá'u'lláh er den lovede gjenkomsten av Kristus.
396
Bahai-læren bekrefter mange, men ikke alle, aspekter av Jesus slik fremstilt i evangeliene. Bahaier tror på jomfrufødselen og korsfestelsen,
397
398
men ser oppstandelsen og Jesu undre som symbolske.
395
398
Andre
Se også:
Kritikk av Jesus
Innen
kristen gnostisisme
(nå en hovedsakelig utdødd religiøs bevegelse),
399
var Jesus sendt fra det guddommelige rike og gav den hemmelige kunnskaper (
gnosis
) nødvendig for frelse. De fleste gnostisister trodde at Jesus var et menneskelig som ble besatt av «Kristus'» ånd ved sin dåp. Denne ånden forlot Jesu kropp under korsfestelsen, men forentes med ham da han ble vekket fra de døde. Visse gnostisister derimot var
doketister
, og trodde dermed at Jesus ikke hadde en fysisk kropp, men kun virket å være i besittelse av en.
400
Manikeisme
, en gnostisk sekt, aksepterte Jesus som profet, i tillegg til å hedre
Gautama Buddha
og
Zoroaster
401
402
Visse
hinduer
anser Jesus som en
avatar
eller
sadhu
403
Paramahansa Yogananda
, en indisk
guru
, lærte at Jesus var reinkarnasjonen av
Elisja
og en student av
døperen Johannes
, reinkarnasjonen av
Elia
404
Visse
buddhister
, inkludert
Tenzin Gyatso, den 14. Dalai Lama
, anså Jesus som en
bodhisattva
som hengav sitt liv til folkets velferd.
405
New Age
-bevegelsen nærer en rekke syn på Jesus.
406
Teosofister
, hvorfra mange New Age-lærer stammer,
407
refererer til Jesus som
Mester Jesus
, og mener at Kristus, etter diverse
inkarnasjoner
, tok bolig i Jesu kropp.
408
Scientologer anerkjenner
Jesus (sammen med andre religiøse skikkelser som Zoroaster,
Muhammad
og Buddha) som del av deres «religiøse arv».
406
409
Ateister
avviser Jesu guddommelighet, men har varierende syn på Jesu moralske lære. For eksempel har den prominente ateisten
Richard Dawkins
kalt ham en «stor moralske lærer»,
410
411
mens
Christopher Hitchens
anså hans lære om tilgivelse som «definitivt umoralsk».
412
Kunstneriske avbildninger
Jesus helbreder en lam i en av de tidligste kjente bildene av Jesus fra
Dura Europos
i det 2. århundre
413
Bilder av Jesus her eksistert i snart 2000 år; og bildene er preget av sin samtid, sin kulturelle kontekst, politiske omstendigheter og teologiske diskusjoner.
323
324
337
Noen av de eldste avbildningene av Jesus finnes i
Dura-Europos-kirken
i Syria, og er sikkert datert til før 256.
414
Som med annen tidlig kristen kunst dateres de tidligste avbildningene til slutten av 100- og starten på 200-tallet; bevarte bilder finnes særlig i
Romas katakomber
415
I den tidligere kirkehistorien, under
gnostisismen
, var
bildeforbud
et tema.
416
417
Fra 400-tallet og utover ble todimensjonale, malte ikoner populære i østkirken.
418
Ikoner var uønsket under den
bysantinske ikonoklasmen
, men fra 800-tallet var kunstformen igjen tillatt.
323
Forklarelsen
var et sentralt motiv i østkirkens kunst, og enhver østlig-ortodoks munk som hadde opplæring i ikonmaling måtte bevise sin ferdighet ved å male et ikon som avbildet hendelsen.
419
Ikoner mottar de utvendige tegn på ærbødighet, som kyss og prostrasjon, og de anses som mektige kanaler av guddommelig nåde.
418
Renessansen brakte med seg en rekke kunstnere som fokuserte på avbildninger av Jesus;
Fra Angelico
og andre fulgte
Giotto
i den systematiske utviklingen av ryddige bilder.
323
Før reformasjonen var
krusifikset
vanlig i vestlig kristendom. Krusifikset ble et hovedmotiv på alteret på 1200-tallet, en skikk som har vedvart til vår tid.
420
En
julekrybbe
, hvor Jesus fremstilles som spedbarn i en krybbe, omgitt av Maria, Josef, dyr, gjetere, engler og
de tre vise menn
, er et populært motiv.
421
Frans av Assisi
gis æren for julekrybbens popularitet.
421
Motivet var svært populært i Sør-Europa på 1600- og 1700-tallet.
421
Bruken av Jesus-bilder til andaktsformål anbefales både av
anglikanere
og katolikker,
422
423
424
og er sentralt i den østlige ortodokse tradisjonen.
425
426
Tilknyttede relikvier
Utdypende artikkel:
Relikvier assosiert med Jesus
Den totale ødeleggelsen som fulgte den romerske
beleiringen av Jerusalem
i år 70 e.Kr. gjorde overlevelsen av gjenstander fra det første århundres Judea sjeldent, og nærmest ingen direkte nedtegnelser overlever angående jødedommens historie fra sistedelen av det første århundre opp gjennom det andre århundre.
427
428
Margaret M. Mitchell
skriver at selv om
Evsebios
forteller (
Historia ecclesiastica
III 5.3) at de tidligkristne forlot Jerusalem til fordel for
Pella
rett før Jerusalem var offer for den endelige beleiringen, så må vi godta at ingen kristne førstehåndsgjenstander fra den tidlige jerusalemkirken har nådd oss.
430
Joe Nickell
skriver at «som undersøkelse etter undersøkelse har vist, så eksisterer ikke én eneste troverdig autentisert relikvie av Jesus.»
431
På tross av dette har det opp gjennom kristendommens historie blitt hevdet en rekke relikvier tilskrevet Jesus, selv de har blitt betvilt. 1500-tallets katolske teolog
Erasmus
skrev sarkastisk om spredningen av relikvier og om antallet bygninger som kunne oppføres fra trevirket som er hevdet å være fra
korset brukt i korsfestelsen
434
Tilsvarende, samtidig som eksperter er uenige om Jesus ble korsfestet med tre eller fire nagler, så tilbes minst tretti
hellige nagler
som relikvier på tvers av Europa.
435
Visse relikvier, som de angivelige restene av
Tornekransen
, mottar kun et beskjedent antall pilegrimer, mens
likkledet i Torino
(som er knyttet med en godkjent
katolsk andakt
av
Jesu hellige ansikt
), har mottatt millioner,
436
inkludert
pave Johannes Paul II
og
pave Benedikt XVI
437
438
Se også
Jesuisme
Fotnoter
Type nummerering
gresk:
Ἰησοῦς
Iesous
; hebraisk:
ישוע
Jehoshu'a
Det nye testamente
nedtegner en rekke
navn og titler tilskrevet Jesus
I en gjennomgang av tilstanden til moderne forskning fra 2011 skrev
Bart Ehrman
: «Han eksisterte med sikkerhet, slik nærmest alle kompenente forskere på oldtiden, kristne eller ikke-kristne, enes om».
12
Richard A. Burridge
fastslår: «det finnes de som argumenterer for at Jesus er et resultat av Kirkens fantasi, at det aldre fantes en Jesus i det hele tatt. Jeg må si at jeg ikke kjenner noen respektable kritiske forskere som sier det lenger».
13
Robert M. Price
tror ikke Jesus eksisterte, men anerkjenner at dette synet står i strid med synet til majoriteten av forskere.
14
James D.G. Dunn
kalles teoriene om Jesu ikke-eksistens «en grundig død tese».
15
Michael Grant
(en
klassisist
) skrev i 1977: «i de siste årene har 'ingen seriøs forsker dristet seg til å postulere ikke-historisiteten til Jesu' eller i hvert fall svært få, og de har ikke lykkes i å kvitte seg med de mye sterkere, og veldig rikelige, bevisene på det motsatte».
16
Robert E. Van Voorst
fastslår at bibelforskere og klassiske historikere anser teorier om Jesu ikke-eksistens som i bunn og grunn motbevist.
17
Ehrman skriver: «tanken om at evangelieberetningene ikke er fullstendig nøyaktige men fortsatt viktige for de religiøse sannheter de forsøker å formidle er viden delt i den akademiske verden, selv om den ikke er like viden kjent eller trodd på utenfor den.»
21
Sanders skriver: «De tidligste kristne skrev ikke en fortelling om Jesu liv, men heller benyttet, og dermed bevarte, individuelle enheter – korte passasjer om hans ord og dåder. Disse enhetene ble senere flyttet og arrangert av forfattere og redaktører. ... Noe materiale har blitt revidert og noe skapt av de tidlige kristne.»
22
BBC beskriver det som følger: «År 1: CE – det som i dag kalles 'Current Era', begynner tradisjonelt med fødselen til en jødisk lærer ved navn Jesus. Hans følgere kom til å anse ham som den lovede Messias, og brøt senere ut av jødedommen for å grunnlegge kristendommen.»
30
Powell skriver: «[Paulus] siterer Jesu ord og instruksjoner et par steder (1 Kor 7,10–11; 9,14; 11,23–25; 2 Kor 12,9; cf. Apg 20,35), men for det meste viser han lite interesse i detaljene rundt Jesu jordiske liv og gjerning.»
65
Amy-Jill Levine
skriver: «Det eksisterer en slags konsensus på et grunnleggende omriss av Jesu liv. De fleste forskere er enige i at Jesus ble døpt av Johannes, diskuterte med felles jøder om hvordan en best kunne leve etter Guds vilje, engasjerte i helbredelser og djevelutdrivelser, lærte i lignelser, samlet mannlige og kvinnelige følgere i Galilea, dro til Jerusalem og ble korsfestet av romerske soldater under Pontius Pilatus regjering.»
227
Tuckett skriver: «Alt dette gjørt hvert fall enhver usannsynlige teorier om at selve Jesu eksistens var en kristen mye høyst usannsynlige. Faktumet at Jesus ble henrettet, at han ble korsfestet under Pontius Pilatus (uansett årsak) og at han hadde en gruppe følgere som fortsatte å støtte hans sak, virker å være berggrunnen av historisk tradisjon. Om ikke annet gir de ikkekristne bevisene oss en sikkerhet om dette temaet.»
243
For eksempel hevder John P. Meier at Jesu fødeår er
ca.
7/6 f.Kr.,
259
mens Finegan foretrekker
ca.
3/2 f.Kr.
260
Det nye testamente beskriver Jesus som en jødisk/judeisk (
Ioudaios
som skrevet på koinegresk) i tre tilfeller: av vismennene i Matt 2, som refererte til Jesus som «jødenes konge» (
basileus
ton ioudaion
); av begge
samaritanske kvinnene ved brønnen
og av Jesus selv i Joh 4; og (i alle fire evangelier) under Lidelsesuken, av romerne, som også benyttet begrepet «jødenes konge».
331
Ehrman skriver: «'I enklere formulering eksisterte ikke den historiske Jesus. Eller om han gjorde så hadde han nærmest ingenting å gjøre med grunnleggelse av kristendommen.' mens han videre siterer som autoritativ den mer komplette definisjonen gitt av
Earl Doherty
Jesus: Neither God Nor Man.
Age of Reason, 2009, s. vii–viii: det er 'teorien at ingen historisk Jesus verdig navnet eksisterte, at kristendommen begynte i troen på en åndelig, mytisk skikkelse, at evangeliene er i bunn og grunn allegoriske og fiksjon, og at ingen enkelt identifiserbar person ligger til rot av den galileiske preke-tradisjonen.»
340
Etter
aposteltiden
var det kraftfulle og ofte politiserte debatter i den tidlige kirken om mange sammenknyttede saker.
Kristologi
var et hovedfokus i disse debattene, og ble addresert i hver av
de syv første økumeniske konsiler
Philip Schaff, i en kommentar til Irenaeus, skrev; «Denne sensuren av bilder som en gnostisk særegenhet, og som en hedensk korrumpering, bør bemerkes». Footnote 300 on Contr. Her. .I.XXV.6. ANF
Flavius Josephus
, (omtrent fem år senere, ca. 75 e.Kr.) i
Den jødiske krig
(bok VII 1.1) fastslo at Jerusalem hadde blitt jevnet såpass med jorda at «det ikke var noenting igjen i den grad at de som dro dit trodde den aldri hadde vært bebodd.»
429
Og at etter det som var igjen av Jerusalems ruiner hadde blitt omgjort til den romerske bosetningen
Aelia Capitolina
, så var ingen jøder tillat å sette sine ben der.
428
Polariserte konklusjoner angående
likkledet i Torino
vedvarer.
432
Ifølge tidligere redaktør for
Nature
Philip Ball
så er det «riktig å si at, på tross av de tilsynelatende definitive testene av 1988, så er statusen til
Torino-likkledet
mørkere enn noensinne. Ikke minst forblir bildets natur og hvordan det ble festet på kledet dypt forbausende».
433
Referanser
Henvisninger
archive.org
[Hentet fra Wikidata]
Evangeliet etter Lukas
evangeliet etter Matteus
[Hentet fra Wikidata]
De fire evangeliene
[Hentet fra Wikidata]
Det nye testamentet
[Hentet fra Wikidata]
Det nye testamentet
Koranen
[Hentet fra Wikidata]
Antiquities of the Jews
[Hentet fra Wikidata]
evangeliet etter Matteus
[Hentet fra Wikidata]
The Jesus Family Tomb
[Hentet fra Wikidata]
Vermes, Geza (1981).
Jesus the Jew: A Historian's Reading of the Gospels
. Philadelphia: First Fortress. s.
20
, 26, 27, 29.
ISBN
0-8006-1443-7
McGrath 2006
, s.
4–6.
Ehrman, Bart D. (2014).
How Jesus became God: The Exaltation of a Jewish Preacher from Galilee
. HarperOne.
ISBN
978-0061778186
Ehrman, Bart (2011).
Forged: writing in the name of God – Why the Bible's Authors Are Not Who We Think They Are
. HarperCollins. s.
285.
ISBN
978-0-06-207863-6
Burridge, Richard A.; Gould, Graham (2004).
Jesus Now and Then
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
34
ISBN
978-0-8028-0977-3
Price, Robert M. (2009).
«Jesus at the Vanishing Point»
. I Beilby, James K.; Eddy.
The Historical Jesus: Five Views
. InterVarsity. s.
55, 61.
ISBN
978-0-8308-7853-6
Sykes, Stephen W. (2007). «Paul's understanding of the death of Jesus».
Sacrifice and Redemption
. Cambridge University Press. s.
35–36.
ISBN
978-0-521-04460-8
Grant, Michael (1977).
Jesus: An Historian's Review of the Gospels
. Scribner's. s.
200
ISBN
978-0-684-14889-2
Van Voorst 2000
, s.
16.
This Is How We Know Christianity Is a Delusion
Richard Carrier Blogs
besøkt 2019-10-25
Carrier finally responds to Ehrman on the historicity of Jesus
Why Evolution is true
besøkt 2019-10-23
Powell 1998
, s.
168–73.
Bart D. Ehrman, MDiv, PhD.
Historical Jesus. 'Prophet of the New Millennium.'
Arkivert
23. januar 2019 hos
Wayback Machine
. Course handbook, s. 10 (Lecture Three. V. B.) The Teaching Company, 2000, Lecture 24
Sanders 1993
, s.
57.
Dunn, James D. G. (2013).
The Oral Gospel Tradition
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
290
–91.
James Orr, red. (1939).
«International Standard Bible Encyclopedia Online»
. Wm. B. Eerdmans Publishing Co.
Levine 2006
, s.
4.
Charlesworth, James H. (2008).
The Historical Jesus: An Essential Guide
. s.
113.
ISBN
9781426724756
Sanders 1993
, s.
11.
Sanders 1993
, s.
11, 14.
«anno Domini»
Merriam Webster Online Dictionary
. Merriam-Webster. 2003. «Etymology: Medieval Latin, in the year of our Lord»
BBC Team (8. februar 2005).
«History of Judaism 63 BCE–1086 CE»
BBC Religion & Ethics
. British Broadcasting Corporation
. Besøkt 20. april 2016
Grudem 1994
, s.
568–603.
Wilhelm, Joseph.
«The Nicene Creed»
The Catholic Encyclopedia
. 11. Robert Appleton Company.
Metzger, Bruce M.; Coogan, Michael D. (1993).
Oxford Companion to the Bible
. Oxford University Press. s.
649.
ISBN
978-0-19-974391-9
Tabor, James.
«What the Bible Says About Death, Afterlife, and the Future»
. UNCC.
Hoekema, Anthony A. (1994).
The Bible and the Future
. Eerdmans Publishing. s.
88–89.
ISBN
9780853646242
Garrett, James L. (2014).
Systematic Theology, Volume 2, Second Edition: Biblical, Historical, and Evangelical
. Wipf and Stock Publishers. s.
766.
ISBN
9781625648525
«Quran 3:46–158»
. Arkivert fra
originalen
1. mai 2015.
«Arkivert kopi»
. Arkivert fra
originalen
1. mai 2015
. Besøkt 29. desember 2017
Glassé, Cyril (2008).
Concise Encyclopedia of Islam
. Rowman & Littlefield. s.
270–71.
ISBN
978-0-7425-6296-7
Siddiqui, Mona (2013).
Christians, Muslims, and Jesus
. Yale University Press.
ISBN
0300169701
Morgan, Diane (2010).
Essential Islam: A Comprehensive Guide to Belief and Practice
. ABC-CLIO. s.
45–46.
ISBN
978-0-313-36025-1
Jacobs, Joseph; Kohler, Kaufmann; Gottheil, Richard; Krauss, Samuel.
«Jesus of Nazareth»
Jewish Encyclopedia
10
11
12
13
14
Sanders, Ed P.; Pelikan, Jaroslav J.
«Jesus Christ»
Encyclopædia Britannica
Mark 6,3
Maas, Anthony J. (1913). «
Origin of the Name of Jesus Christ
».
Catholic Encyclopedia
. New York: Robert Appleton Company.
Wycliffe Bible Dictionary
. entry Hebrew Language: Hendrickson Publishers. 1975.
Ehrman, Bart D. (2012).
Did Jesus Exist?: The Historical Argument for Jesus of Nazareth
. HarperOne. s.
29.
ISBN
978-0-06-208994-6
«Joshua»
. Merriam-Webster
. Besøkt 4. august 2013
Hare, Douglas (2009).
Matthew
. Westminster John Knox Press. s.
11.
ISBN
978-0-664-23433-1
Rogers, Cleon (1999).
Topical Josephus
. Zondervan. s.
12.
ISBN
9780310230175
Eddy
Boyd 2007
, s.
129.
France 2007
, s.
53.
Doninger 1999
, s.
212.
Heil, John P. (2010).
Philippians: Let Us Rejoice in Being Conformed to Christ
. Society of Biblical Lit. s.
66.
ISBN
978-1-58983-482-8
Gwynn, Murl E. (2011).
Conflict: Christianity's Love Vs. Islam's Submission
. iUniverse. s.
92.
ISBN
978-1-4620-3484-0
Vine 1940
, s.
274–75.
Pannenberg 1968
, s.
30–31.
Bultmann, Rudolf K. (2007).
Theology of the New Testament
. Baylor University Press. s.
80.
ISBN
1-932792-93-7
Mills
Bullard 1998
, s.
142
Blomberg 2009
, s.
441–42.
Fahlbusch, Erwin (2005).
The Encyclopedia of Christianity
. 4. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
53–56.
ISBN
978-0-8028-2416-5
Evans 2003
, s.
465–77.
Bruce, Frederick F. (1988).
The Book of the Acts
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
362
ISBN
978-0-8028-2505-6
Rausch 2003
, s.
77.
Evans 2003
, s.
521–30.
Powell, Mark A. (2009).
Introducing the New Testament
. Baker Academic. s.
248
Brown 1997
, s.
835–40.
Evans, C.A. (2008).
Exploring the Origins of the Bible
. Baker Academic. s.
154.
Keener, Craig S. (2009).
The Historical Jesus of the Gospels
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
56
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
Funk, Robert W.; Hoover, Roy W. (1993).
The Five Gospels
. Harper. s.
3.
May, Herbert G. and Bruce M. Metzger. The New Oxford Annotated Bible with the Apocrypha. 1977. "Mark" s. 1213–39
Cross
Livingstone 2005
, John, St..
Burridge, R. A. (2006). Gospels. In J. W. Rogerson & Judith M. Lieu (Eds)
The Oxford Handbook of Biblical Studies
. Oxford: Oxford University Press. s. 433
Talbert, C. H. (1977).
What is a Gospel? The Genre of the Canonical Gospels
. Philadelphia: Fortress Press.
Wills, L. M. (1997).
The Quest of the Historical Gospel: Mark, John and the Origins of the Gospel Genre
. London: Routledge. s. 10.
Burridge, R. A. (2004).
What are the Gospels? A Comparison with Graeco-Roman Biography
. rev. updated edn. Grand Rapids, Michigan: Eerdmans.
e.g. Vines, M. E. (2002).
The Problem of the Markan Genre: The Gospel of Mark and the Jewish Novel
. Atlanta: Society of Biblical Literature. s. 161–62.
Graham N. Stanton (8. juli 2004).
Jesus and Gospel
. Cambridge University Press. s.
192.
ISBN
978-0-521-00802-0
The Oxford Handbook of Biblical Studies
. Oxford University Press. 16. mars 2006. s.
437.
ISBN
978-0-19-925425-5
Sanders 1993
, s.
3.
Grudem 1994
, s.
90–91.
Köstenberger, Kellum
Quarles 2009
, s.
117–25.
Ehrman 1999
, s.
22–23.
Sanders 1993
, s.
71.
Theissen
Merz 1998
, s.
17–62.
Roberts, Mark D. (2007).
Can We Trust the Gospels?: Investigating the Reliability of Matthew, Mark, Luke, and John
. Crossway. s.
58.
ISBN
978-1-4335-1978-9
Licona 2010
, s.
210–21.
Haffner, Paul (2008).
New Testament Theology
. s.
135.
ISBN
978-88-902268-0-9
Scroggie, W. Graham (1995).
A Guide to the Gospels
Kregel Publications
. s.
128.
ISBN
978-0-8254-9571-7
Mal:OED
Moloney, Francis J.; Harrington, Daniel J. (1998).
The Gospel of John
. Liturgical Press. s.
ISBN
978-0-8146-5806-2
Ladd, George E. (1993).
A Theology of the New Testament
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
251.
ISBN
978-0-8028-0680-2
Witherington 1997
, s.
113.
Metzger, Paul L. (2010).
The Gospel of John: When Love Comes to Town
. InterVarsity Press. s.
281.
Thompson, Frank Charles. The Thompson Chain-Reference Bible. Kirk bride Bible Co & Zondervan Bible Publishers. 1983. s. 1563–64.
May, Herbert G. and Bruce M. Metzger. The New Oxford Annotated Bible with the Apocrypha. 1977. "Matthew" s. 1171–12.
May, Herbert G. and Bruce M. Metzger. The New Oxford Annotated Bible with the Apocrypha. 1977. "Luke" s. 1240–85.
May, Herbert G. and Bruce M. Metzger. The New Oxford Annotated Bible with the Apocrypha. 1977. "John" s. 1286–318.
Harris 1985
, s.
302–10.
Rahner 2004
, s.
730–31.
O'Collins, Gerald (2009).
Christology: A Biblical, Historical, and Systematic Study of Jesus
. OUP Oxford. s.
–3.
ISBN
978-0-19-955787-5
Wiarda, Timothy (2010).
Interpreting Gospel Narratives: Scenes, People, and Theology
. B&H Publishing Group. s.
75
–78.
ISBN
978-0-8054-4843-6
Turner, David L. (2008).
Matthew
. Baker Academic. s.
613
ISBN
978-0-8010-2684-3
Sanders 1993
, s.
80–91.
Brown 1978
, s.
163.
sfn error: multiple targets (2×): CITEREFBrown1978 (
help
Mills
Bullard 1998
, s.
556.
Marsh, Clive (2006).
Jesus and the Gospels
. Clark International. s.
37.
ISBN
978-0-567-04073-2
Morris 1992
, s.
26.
Jeffrey, David L. (1992).
A Dictionary of biblical tradition in English literature
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
538–40.
ISBN
978-0-85244-224-1
Cox
Easley 2007
, s.
30–37.
Brownrigg, Ronald (2002).
Who's Who in the New Testament
. Taylor & Francis. s.
96
–100.
ISBN
978-0-415-26036-7
Talbert, Charles H. (2010).
Matthew
. Baker Academic. s.
29–30.
ISBN
978-0-8010-3192-2
Harris 1985
, s.
272–85.
Schnackenburg, Rudolf (2002).
The Gospel of Matthew
. Wm.B. Eerdmans Publishing. s.
9–11.
ISBN
978-0-8028-4438-5
Perrotta, Louise B. (2000).
Saint Joseph: His Life and His Role in the Church Today
. Our Sunday Visitor Publishing. s.
21
, 110–12.
ISBN
978-0-87973-573-9
Aslan, Reza (2013).
Zealot: The Life and Times of Jesus of Nazareth
. Random House. s.
756
Josephus (2012).
Antiquities of the Jews
. Acheron Press. s.
21247.
Harris 1985
, s.
270–72.
Liddell, Henry G.; Scott, Robert (1889).
An Intermediate Greek–English Lexicon: The Seventh Edition of Liddell and Scott's Greek–English Lexicon
. Clarendon Press. s.
797.
Dickson 2008
, s.
68–69.
Evans, Craig A. (2001).
«Context, family and formation»
. I Bockmuehl, Markus N. A.
Cambridge companion to Jesus
. Cambridge University Press. s.
14, 21.
ISBN
978-0-521-79678-1
Blomberg 2009
, s.
224–29.
Köstenberger, Kellum
Quarles 2009
, s.
141–43.
McGrath 2006
, s.
16–22.
Dunn, James D.G.; Rogerson, John W. (2003).
Eerdmans commentary on the Bible
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
1010
ISBN
978-0-8028-3711-0
Zanzig, Thomas (2000).
Jesus of history, Christ of faith
. Saint Mary's Press. s.
118.
ISBN
978-0-88489-530-5
Lee 2004
, s.
21–30.
Harding, Mark; Nobbs, Alanna (2010).
The Content and the Setting of the Gospel Tradition
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
281
–82.
ISBN
978-0-8028-3318-1
Sheen, Fulton J. (2008).
Life of Christ
. Random House. s.
65.
ISBN
978-0-385-52699-9
Cross
Livingstone 2005
, Jesus Christ.
Boring
Craddock 2004
, s.
292
Harris 1985
, s.
285–96.
Redford 2007
, s.
117–30.
Vaught, Carl G. (2001).
The Sermon on the mount: a theological investigation
. Baylor University Press. s.
xi–xiv.
ISBN
978-0-918954-76-3
Redford 2007
, s.
143–60.
Nash, Henry S. (1909).
«Transfiguration, The»
. I Jackson, Samuel M.
The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Thought: Son of Man-Tremellius V11
. Funk & Wagnalls Company. s.
493.
ISBN
978-1-4286-3189-2
Barton, Stephen C.
The Cambridge Companion to the Gospels
. Cambridge University Press. s.
132–33.
ISBN
978-0-521-80766-1
Cox
Easley 2007
, s.
137.
Redford 2007
, s.
211–29.
Cox
Easley 2007
, s.
155–70.
Redford 2007
, s.
257–74.
Brown 1988
, s.
25–27.
Boring
Craddock 2004
, s.
292–93.
Patella, Michael F. (2009).
«The Gospel According to Luke»
. I Durken, Daniel.
New Collegeville Bible Commentary: New Testament
. Liturgical Press. s.
255.
ISBN
978-0-8146-3260-4
Theissen
Merz 1998
, s.
316–46.
Stassen, Glen H.; Gushee, David P. (2003).
Kingdom Ethics: Following Jesus in Contemporary Context
. InterVarsity Press. s.
102–03, 138–40, 197–98, 295–98.
ISBN
978-0-8308-2668-1
Osborn, Eric F. (1993).
The emergence of Christian theology
. Cambridge University Press. s.
98
ISBN
978-0-521-43078-4
Köstenberger, Andreas J. (1998).
The missions of Jesus and the disciples according to the Fourth Gospel
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
108
–09.
ISBN
978-0-8028-4255-8
Pentecost, J. Dwight (1998).
The parables of Jesus: lessons in life from the Master Teacher
. Kregel Publications. s.
10
ISBN
978-0-8254-9715-5
Howick, E. Keith (2003).
The Sermons of Jesus the Messiah
. WindRiver Publishing. s.
–9.
ISBN
978-1-886249-02-8
Lisco, Friedrich G. (1850).
The Parables of Jesus
. Daniels and Smith Publishers. s.
9–11.
Oxenden, Ashton (1864).
The parables of our Lord?
. William Macintosh Publishers. s.
6.
Blomberg, Craig L. (2012).
Interpreting the Parables
. InterVarsity Press. s.
448.
ISBN
978-0-8308-3967-4
Boucher, Madeleine I.
«The Parables»
. BBC
. Besøkt 3. juni 2013
Green, McKnight
Marshall 1992
, s.
299.
Twelftree 1999
, s.
350.
Theissen
Merz 1998
, s.
298.
Green, McKnight
Marshall 1992
, s.
300.
Sanders, Ed P.; Pelikan, Jaroslav J.
«Jesus Christ»
Encyclopædia Britannica
Hindson, Edward E.; Mitchell, Daniel R. (2010).
Zondervan King James Version Commentary: New Testament
. Zondervan. s.
100.
ISBN
978-0-310-25150-7
Achtemeier, Paul J.; Green, Joel B.; Thompson, Marianne M. (2001).
Introducing the New Testament: Its Literature and Theology
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
198.
ISBN
978-0-8028-3717-2
Ehrman, Bart D. (2009).
Jesus, Interrupted: Revealing the Hidden Contradictions in the Bible (And Why We Don't Know About Them)
. HarperCollins. s.
84.
ISBN
978-0-06-186328-8
Twelftree 1999
, s.
236.
van der Loos, Hendrik (1965).
The Miracles Of Jesus
. Brill. s.
197.
Pentecost, J. Dwight (1981).
The words and works of Jesus Christ
. Zondervan. s.
212.
ISBN
978-0-310-30940-6
Twelftree 1999
, s.
95.
Donahue
Harrington 2002
, s.
182.
Lockyer, Herbert (1988).
All the Miracles of the Bible
. Zondervan. s.
235
ISBN
978-0-310-28101-6
Kingsbury, Jack D. (1983).
The Christology of Mark's Gospel
. Fortress Press. s.
91
–95.
ISBN
978-1-4514-1007-5
Cross
Livingstone 2005
, John, Gospel of.
Karris, Robert J. (1992).
The Collegeville Bible Commentary: New Testament
. Liturgical Press. s.
885–86.
ISBN
978-0-8146-2211-7
Kingsbury, Jack D.; Powell, Mark A.; Bauer, David R. (1999).
Who do you say that I am? Essays on Christology
. Westminster John Knox Press. s.
xvi.
ISBN
978-0-664-25752-1
Donahue
Harrington 2002
, s.
336.
Yieh, John Y. H. (2004).
One teacher: Jesus' teaching role in Matthew's gospel
. Walter de Gruyter. s.
240–41.
ISBN
978-3-11-018151-7
Pannenberg 1968
, s.
53–54.
Lee 2004
, s.
72–76.
Boring
Craddock 2004
, s.
256–58.
Majerník, Ponessa
Manhardt 2005
, s.
133–34.
Evans 2003
, s.
381–95.
Lockyer, Herbert (1988).
All the Apostles of the Bible
. Zondervan. s.
106–11.
ISBN
978-0-310-28011-8
Hayes, Doremus A. (2009).
The Synoptic Gospels and the Book of Acts
. HardPress. s.
88.
ISBN
978-1-313-53490-1
Funk
Hoover 1993
, s.
401–70.
sfn error: multiple targets (2×): CITEREFFunkHoover1993 (
help
Cox
Easley 2007
, s.
180–91.
Cox
Easley 2007
, s.
182.
Cross
Livingstone 2005
, Eucharist.
Pohle, Joseph (1913). «
The Blessed Eucharist as a Sacrament
».
Catholic Encyclopedia
. New York: Robert Appleton Company.
Freedman 2000
, s.
792.
Perkins, Pheme (2000).
Peter: apostle for the whole church
. Fortress Press. s.
85.
ISBN
978-1-4514-1598-8
Lange, Johann P. (1865).
The Gospel according to Matthew, Volume 1
. Charles Scribner Co. s.
499.
Walvoord
Zuck 1983
, s.
83–85.
O'Day, Gail R.; Hylen, Susan (2006).
John
. Westminster John Knox Press. s.
142
–68.
ISBN
978-0-664-25260-1
Ridderbos, Herman (1997).
The Gospel according to John
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
546
–76.
ISBN
978-0-8028-0453-2
Cross
Livingstone 2005
, Jesus.
Michaels, J. Ramsey (211).
John (Understanding the Bible Commentary Series)
. Baker Books. s.
187.
ISBN
9781441236593
Brown 1997
, s.
146.
Bromiley, Geoffrey W. (1988).
International Standard Bible Encyclopedia: E–J
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
1050–52.
ISBN
978-0-8028-3782-0
Evans 2003
, s.
487–500.
Blomberg 2009
, s.
396–400.
Holman Concise Bible Dictionary
. B&H Publishing Group. 2011. s.
608
–09.
ISBN
978-0-8054-9548-5
Evans 2003
, s.
495.
Blomberg 2009
, s.
396–98.
O'Toole, Robert F. (2004).
Luke's presentation of Jesus: a christology
. Editrice Pontificio Istituto Biblico. s.
166
ISBN
978-88-7653-625-0
Binz, Stephen J. (2004).
The Names of Jesus
. Twenty-Third Publications. s.
81
–82.
ISBN
978-1-58595-315-8
Ironside, H. A. (2006).
John
. Kregel Academic. s.
454.
ISBN
978-0-8254-9619-6
Niswonger 1992
, s.
172.
Majerník, Ponessa
Manhardt 2005
, s.
181.
Carter 2003
, s.
120–121.
Carter 2003
, s.
120–21.
Blomberg 2009
, s.
400–01.
Brown 1988
, s.
93.
Senior, Donald (1985).
The Passion of Jesus in the Gospel of Matthew
. Liturgical Press. s.
124.
ISBN
978-0-8146-5460-6
Blomberg 2009
, s.
402.
Evans 2003
, s.
509–20.
Köstenberger, Kellum
Quarles 2009
, s.
211–14.
Doninger 1999
, s.
271.
Ehrman, Bart D. (2009).
Jesus, Interrupted: Revealing the Hidden Contradictions in the Bible (And Why We Don't Know About Them)
. HarperCollins. s.
82.
ISBN
978-0-06-186328-8
Doninger 1999
, s.
271
Köstenberger, Kellum
Quarles 2009
, s.
213–14.
Morris 1992
, s.
727.
Harris 1985
, s.
308–09.
Harris 1985
, s.
297–301.
Cox
Easley 2007
, s.
216–26.
Frederick F., Bruce (1990).
The Acts of the Apostles
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
210.
ISBN
978-0-8028-0966-7
Johnson, Luke T.; Harrington, Daniel J. (1992).
The Acts of the Apostles
. Liturgical Press. s.
164
–67.
ISBN
978-0-8146-5807-9
Van den Biesen, Christian (1913). «
Apocalypse
».
Catholic Encyclopedia
. New York: Robert Appleton Company.
Levine 2006
, s.
5.
Powell 1998
, s.
19–23.
Amy-Jill Levine
in
The Historical Jesus in Context
edited by Amy-Jill Levine et al. Princeton University Press
ISBN
978-0-691-00992-6
s. 4
Theissen, Gerd; Winter, Dagmar (2002).
The Quest for the Plausible Jesus: The Question of Criteria
. Louisville, Kentucky: Westminster John Knox Press. s.
ISBN
0664225373
Jesus Research: An International Perspective (Princeton-Prague Symposia Series on the Historical Jesus)
by James H. Charlesworth and Petr Pokorny (September 15, 2009)
ISBN
0802863531
s. 1–2
Keener, Craig S. (2012).
The Historical Jesus of the Gospels
. William B. Eerdmans Publishing. s.
163.
ISBN
978-0-8028-6292-1
Chilton
Evans 1998
, s.
27.
Evans 2012
, s.
4–5.
Borg, Marcus J. (1994).
Jesus in Contemporary Scholarship
. Continuum. s.
4–6.
ISBN
978-1-56338-094-5
Theissen
Winter 2002
, s.
142–43.
sfn error: multiple targets (2×): CITEREFTheissenWinter2002 (
help
Anderson, Paul N.; Just, Felix; Thatcher, Tom (2007).
John, Jesus, and History, Volume 1: Critical Appraisals of Critical Views
. Society of Biblical Lit. s.
131.
ISBN
978-1-58983-293-0
Meier 2006
, s.
124.
Blomberg 2009
, s.
431–36.
Harris 1985
, s.
263.
Rausch 2003
, s.
36–37.
Anderson, Paul N.; Just, Felix; Thatcher, Tom (2007).
John, Jesus, and History, Volume 2
. Society of Biblical Lit. s.
291.
ISBN
978-1-58983-293-0
Anderson, Paul N.; Just, Felix; Thatcher, Tom (2007).
John, Jesus, and History, Volume 2
. Society of Biblical Lit. s.
292.
ISBN
978-1-58983-293-0
Funk
Hoover 1993
, s.
471–532.
sfn error: multiple targets (2×): CITEREFFunkHoover1993 (
help
Tuckett, Christopher (2001). «Sources and methods». I Bockmuehl, Markus N. A.
Cambridge Companion to Jesus
. Cambridge University Press. s.
123–24.
ISBN
978-0-521-79678-1
Van Voorst 2000
, s.
39–53.
Van Voorst 2000
, s.
83.
Maier, Paul L. (1995).
Josephus, the essential works: a condensation of Jewish antiquities and The Jewish war
. s.
285.
ISBN
978-0-8254-3260-6
Evans, Craig A. (2001).
Jesus and His Contemporaries: Comparative Studies
. Brill. s.
42.
ISBN
978-0-391-04118-9
Theissen
Merz 1998
Reed 2002
, s.
18.
Gowler, David B. (2007).
What are they saying about the historical Jesus?
. Paulist Press. s.
102
ISBN
978-0-8091-4445-7
Charlesworth, James H., red. (2006).
«Jesus and Archaeology»
Jesus and archaeology
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
127.
ISBN
978-0-8028-4880-2
Siteringsfeil: Ugyldig

-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn
Humphreys1992
Maier 1989
, s.
115–18.
Niswonger 1992
, s.
121–22.
Köstenberger, Kellum
Quarles 2009
, s.
137–38.
Niswonger 1992
, s.
122–24.
Vermes, Géza (2010).
The Nativity: History and Legend
. Random House Digital. s.
81–82.
ISBN
978-0-307-49918-9
Dunn 2003
, s.
324.
Siteringsfeil: Ugyldig

-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn
Meier1991
Siteringsfeil: Ugyldig

-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn
Finegan
Köstenberger, Kellum
Quarles 2009
, s.
140.
Freedman 2000
, s.
249.
Maier 1989
, s.
120–21.
Maier 1989
, s.
123.
Evans, Craig (2006).
«Josephus on John the Baptist»
. I Levine, Amy-Jill; Allison; Crossan, John D.
The Historical Jesus in Context
. Princeton University Press. s.
55–58.
ISBN
978-0-691-00992-6
Gillman, Florence M. (2003).
Herodias: at home in that fox's den
. Liturgical Press. s.
25
–30.
ISBN
978-0-8146-5108-7
Köstenberger, Kellum
Quarles 2009
, s.
398.
Theissen
Merz 1998
, s.
81–83.
Green, Joel B. (1997).
The gospel of Luke: New International Commentary on the New Testament Series
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
168.
ISBN
978-0-8028-2315-1
Carter 2003
, s.
44–45.
Köstenberger, Kellum
Quarles 2009
, s.
398–400.
Barnett, Paul (2002).
Jesus & the Rise of Early Christianity: A History of New Testament Times
. InterVarsity Press. s.
21.
ISBN
978-0-8308-2699-5
Pratt, J. P. (1991).
«Newton's Date for the Crucifixion»
Journal of the Royal Astronomical Society
. 32: 301–04.
Bibcode
1991QJRAS..32..301P
White, L. Michael (2010).
Scripting Jesus: The Gospels in Rewrite
. HarperOne.
Brown, Raymond E. (1978).
Mary in the New Testament
. Paulist Press. s.
64.
ISBN
9780809121687
Theissen
Merz 1998
, s.
194.
Funk, Robert W.
and the
Jesus Seminar
The acts of Jesus: the search for the authentic deeds of Jesus.
HarperSanFrancisco. 1998. "Mark," s. 51–161
Cross,
Livingstone 2005
, James, St..
Vermes 1981
, s.
283.
sfn error: multiple targets (2×): CITEREFVermes1981 (
help
Bromiley, Geoffrey (1995)
International Standard Bible Encyclopedia
, Eerdmans Publishing,
ISBN
978-0-8028-3784-4
, s. 991.
Craig S. Keener,
The Gospel of Matthew
(Eerdmans 2009
ISBN
978-0-8028-6498-7
), s. 83
Donald A. Hagner,
Matthew 1–13
(Paternoster Press 1993
ISBN
978-0-8499-0232-1
), s. 14–15, cited in the preceding
Millard Erickson,
Christian Theology
(Baker Academic 1998
ISBN
978-0-8010-2182-4
), s. 761
Fritz Allhoff, Scott C. Lowe,
Christmas
Philosophy for Everyone: Better Than a Lump of Coal
(Wiley-Blackwell 2010
ISBN
978-1-4443-3090-8
), s. 28
Frederick Dale Bruner
Matthew: The Christbook
(Eerdmans 2004
ISBN
9780802811189
), s. 41
Sanders 1993
, s.
85–88.
Theissen
Merz 1998
, s.
196.
Funk, Robert W.
and the
Jesus Seminar
The acts of Jesus: the search for the authentic deeds of Jesus.
HarperSanFrancisco. 1998. "Birth & Infancy Stories" s. 497–526.
Dunn 2003
, s.
339.
Powell 1998
, s.
47.
Murphy, Catherine (2003).
John the Baptist: Prophet of Purity for a New Age
. Liturgical Press. s.
29–30.
ISBN
978-0-8146-5933-5
Theissen
Merz 1998
, s.
235.
Borg, Marcus J. (2006).
«The Spirit-Filled Experience of Jesus»
. I Dunn, James D.G.
The Historical Jesus in Recent Research
. Eisenbrauns. s.
303.
ISBN
978-1-57506-100-9
Sanders 1993
, s.
205–23.
Ehrman 1999
, s.
167–70.
Ehrman 1999
, s.
164–67.
Ehrman 1999
, s.
171–76.
Funk, Robert W.
, Roy W. Hoover, and the
Jesus Seminar
The five gospels.
HarperSanFrancisco. 1993. s. 294
Theissen
Merz 1998
, s.
310.
Sanders 1993
, s.
10.
Ehrman 1999
, s.
186–87.
Sanders 1993
, s.
123–24.
Sanders 1993
, s.
230–36.
Theissen
Merz 1998
, s.
336.
Cross
Livingstone 2005
, Messiah.
Theissen
Merz 1998
, s.
533–40.
Ehrman, Bart (1. desember 2015).
«Judas and the Messianic Secret»
The Bart Ehrman Blog
Ehrman, Bart (1. desember 2015).
«Jesus' Claim to be the Messiah»
The Bart Ehrman Blog
Sanders 1993
, s.
254–62.
Sanders 1993
, s.
263–64.
Theissen
Merz 1998
, s.
465–66.
Sanders 1993
, s.
269–73.
Meier 2006
, s.
126–28.
Sanders 1993
Sanders 1993
, s.
276–81.
Theissen
Winter 2002
, s.
4–5.
sfn error: multiple targets (2×): CITEREFTheissenWinter2002 (
help
Theissen
Winter 2002
, s.
5.
sfn error: multiple targets (2×): CITEREFTheissenWinter2002 (
help
Cross
Livingstone 2005
, Historical Jesus, Quest of the.
Theissen
Merz 1998
, s.
1–15.
Mitchell, Margaret M.; Young, Frances M. (2006).
The Cambridge History of Christianity
. 1. Cambridge University Press. s.
23.
ISBN
978-0-521-81239-9
Köstenberger, Kellum
Quarles 2009
, s.
124–25.
Brown, Colin (2011).
«Why Study the Historical Jesus?»
Handbook for the Study of the Historical Jesus
. Brill. s.
1416.
ISBN
978-90-04-16372-0
Houlden 2006
, s.
63–99.
Erricker, Clive (1987).
Teaching Christianity: a world religions approach
. James Clarke & Co. s.
44
ISBN
978-0-7188-2634-5
Green, McKnight
Marshall 1992
, s.
442.
Barr, James (1970).
«Which language did Jesus speak»
Bulletin of the John Rylands University Library of Manchester
. 53 (1): 9–29. Arkivert fra
originalen
3. desember 2018
. Besøkt 18. desember 2017
Porter, Stanley E. (1997).
Handbook to exegesis of the New Testament
. Brill. s.
110
–12.
ISBN
978-90-04-09921-0
Dunn 2003
, s.
313–15.
Ehrman 1999
, s.
96.
Stoutzenberger, Joseph (2000).
Celebrating sacraments
. St Mary's Press. s.
286.
Elliott, John (2007). «Jesus the Israelite Was Neither a 'Jew' nor a 'Christian': On Correcting Misleading Nomenclature».
Journal for the Study of the Historical Jesus
. 5 (119): 119.
doi
10.1177/1476869007079741
Garroway, Rabbi Joshua (2011). «Ioudaios».
The Jewish Annotated New Testament
. Oxford University Press. s.
524–26.
ISBN
9780195297706
Miller, David M. (2010).
«The Meaning of
Ioudaios
and its Relationship to Other Group Labels in Ancient 'Judaism
(PDF)
Currents in Biblical Research
. 9 (1): 98–126. Arkivert fra
originalen
(PDF)
1. februar 2013
. Besøkt 18. desember 2017
Mason, Steve (2007).
«Jews, Judaeans, Judaizing, Judaism: Problems of Categorization in Ancient History»
(PDF)
Journal for the Study of Judaism
. 38 (4): 457–512.
doi
10.1163/156851507X193108
. Arkivert fra
originalen
(PDF)
25. mars 2015.
«Arkivert kopi»
(PDF)
. Arkivert fra
originalen
(PDF)
25. mars 2015
. Besøkt 29. desember 2017
Levine 2006
, s.
10.
Jensen, Robin M. (2010). «Jesus in Christian art». I Burkett, Delbert.
The Blackwell Companion to Jesus
. John Wiley & Sons. s.
477–502.
ISBN
978-1-4443-5175-0
Perkinson, Stephen (2009).
The likeness of the king: a prehistory of portraiture in late medieval France
. University of Chicago Press. s.
30
ISBN
978-0-226-65879-7
Kidd, Colin (2006).
The forging of races: race and scripture in the Protestant Atlantic world
. Cambridge University Press. s.
48
–51.
ISBN
978-1-139-45753-8
Gibson, David (21. februar 2004).
«What Did Jesus Really Look Like?»
New York Times
Bart Ehrman
Did Jesus Exist?
Harper Collins, 2012, s. 12
Theissen
Merz 1998
, s.
113–15.
Theissen
Merz 1998
, s.
90.
James D. G. Dunn
"Paul's understanding of the death of Jesus" in
Sacrifice and Redemption
edited by S. W. Sykes (December 3, 2007) Cambridge University Press
ISBN
052104460X
s. 35–36
Jesus Now and Then
by Richard A. Burridge and Graham Gould (April 1, 2004)
ISBN
0802809774
s. 34
Jesus
by Michael Grant 2004
ISBN
1898799881
s. 200
The Gospels and Jesus
by
Graham Stanton
, 1989
ISBN
0192132415
Oxford University Press, s. 145
Robert E. Van Voorst
Jesus Outside the New Testament: An Introduction to the Ancient Evidence
Eerdmans Publishing, 2000.
ISBN
0-8028-4368-9
s. 16
Did Jesus Exist?:The Historical Argument for Jesus of Nazareth
HarperCollins
. 2012.
ISBN
978-0-06-220460-8
B. Ehrman, 2011
Forged
: writing in the name of God
ISBN
978-0-06-207863-6
. s. 285
Watson, Francis (2001).
«The quest for the real Jesus»
. I Bockmuehl, Markus N. A.
Cambridge companion to Jesus
. Cambridge University Press. s.
156–57.
ISBN
978-0-521-79678-1
Evans, C. Stephen (1996).
The historical Christ and the Jesus of faith
. Oxford University Press. s.
v.
ISBN
978-0-19-152042-6
Delbert, Burkett (2010).
The Blackwell Companion to Jesus
. John Wiley & Sons. s.
1.
ISBN
978-1-4443-5175-0
Jackson, Gregory L. (1993).
Catholic, Lutheran, Protestant: a doctrinal comparison
. Christian News. s.
11–17.
ISBN
978-0-615-16635-3
McGuckin, John A. (2010).
The Orthodox Church: An Introduction to Its History, Doctrine
. John Wiley & Sons. s.
6–7.
ISBN
978-1-4443-9383-5
Leith, John H. (1993).
Basic Christian doctrine
. Westminster John Knox Press. s.
–2.
ISBN
978-0-664-25192-5
Schreiner, Thomas R. (2008).
New Testament Theology: Magnifying God in Christ
. Baker Academic. s.
23–37.
ISBN
978-0-8010-2680-5
Cross
Livingstone 2005
, Great Schism.
«The Letter of Paul to the Corinthians»
Encyclopædia Britannica
Cullmann, Oscar (1959).
The Christology of the New Testament
. Westminster John Knox Press. s.
79.
ISBN
978-0-664-24351-7
Deme, Dániel (2004).
The Christology of Anselm of Canterbury
. Ashgate Publishing. s.
199–200.
ISBN
978-0-7546-3779-0
Pannenberg, Wolfhart (2004).
Systematic Theology
. 2. Continuum. s.
297–303.
ISBN
978-0-567-08466-8
Cross
Livingstone 2005
, Antitrinitarianism.
Friedmann, Robert.
«Antitrinitarianism»
Global Anabaptist Mennonite Encyclopedia
Joyce, George H. (1913). «
Blessed Trinity
».
Catholic Encyclopedia
. New York: Robert Appleton Company.
Mormonism 101: What is Mormonism»
MormonNewsroom.org
LDS Church
),
arkivert
fra
originalen
on 2014-10-21
besøkt October 21, 2014
Hunter, Sylvester (2010).
Outlines of dogmatic theology
. 2. Nabu Press. s.
443.
ISBN
978-1-177-95809-7
Houlden 2006
, s.
426.
Kessler, Ed.
«Jesus the Jew»
. BBC
. Besøkt 18. juni 2013
Norman, Asher (2007).
Twenty-six reasons why Jews don't believe in Jesus
. Feldheim Publishers. s.
59–70.
ISBN
978-0-9771937-0-7
Simmons, Rabbi Shraga
"Why Jews Don't Believe in Jesus"
. Accessed December 22, 2011.
Simmons, Shraga (6. mars 2004).
«Why Jews Do not Believe in Jesus»
. Aish.com. Arkivert fra
originalen
16. mars 2006
. Besøkt 18. desember 2017
«Malachi, Book of»
Jewish Encyclopedia
«Talmud»
Jewish Encyclopedia
«Jesus»
. Jewishvirtuallibrary.org
. Besøkt 20. mai 2016
Kessler, Edward; Wenborn, Neil (2005).
A Dictionary of Jewish-Christian Relations
. Cambridge University Press. s.
416.
ISBN
978-1-139-44750-8
Theissen
Merz 1998
, s.
74–75.
Jeffrey, Grant R. (2009).
Heaven: The Mystery of Angels
. Random House Digital. s.
108.
ISBN
978-0-307-50940-6
Esposito, John L. (2003).
The Oxford Dictionary of Islam
. Oxford University Press. s.
158.
ISBN
978-0-19-975726-8
Paget, James C. (2001).
«Quests for the historical Jesus»
. I Bockmuehl, Markus N. A.
Cambridge companion to Jesus
. Cambridge University Press. s.
183.
ISBN
978-0-521-79678-1
Ashraf, Irshad (Director) (19. august 2007).
The Muslim Jesus
(Television production). ITV Productions.
«Jesus, Son of Mary»
. Oxford Islamic Studies Online
. Besøkt 3. juli 2013
Aboul-Enein, Youssef H. (2010).
Militant Islamist Ideology: Understanding the Global Threat
. Naval Institute Press. s.
20.
ISBN
978-1-61251-015-6
Fasching, Darrell J.; deChant, Dell (2001).
Comparative Religious Ethics: A Narrative Approach
. John Wiley & Sons. s.
241
, 274–75.
ISBN
978-0-631-20125-0
George, Timothy (2002).
Is the Father of Jesus the God of Muhammad?: Understanding the Differences Between Christianity and Islam
. Zondervan. s.
150–51.
ISBN
978-0-310-24748-7
Shedinger, Robert F. (2009).
Was Jesus a Muslim?: Questioning Categories in the Study of Religion
. Fortress Press. s.
ix.
ISBN
978-1-4514-1727-2
Burns, Robert A. (2011).
Christianity, Islam, and the West
. University Press of America. s.
32.
ISBN
978-0-7618-5560-6
Peters, F. E. (2003).
Islam: A Guide for Jews and Christians
. Princeton University Press. s.
23.
ISBN
978-0-691-11553-5
Cooper, Anne; Maxwell, Elsie A. (2003).
Ishmael My Brother: A Christian Introduction To Islam
. Monarch Books. s.
59.
ISBN
978-0-8254-6223-8
«The Quranic Arabic Corpus – Translation»
. Corpus.quran.com
. Besøkt 20. mai 2016
Mal:Cite quran
Khalidi, Tarif (2001).
The Muslim Jesus: Sayings and Stories in Islamic Literature
. Harvard University Press. s.
12
ISBN
9780674004771
Religions of the World: A Comprehensive Encyclopedia of Beliefs and Practices
. ABC-CLIO. 21. september 2010. s.
55.
ISBN
978-1-59884-203-6
Stockman, Robert (1992).
«Jesus Christ in the Bahá'í Writings»
Bahá'í Studies Review
. 2 (1).
Cole, Juan (1982).
«The Concept of Manifestation in the Bahá'í Writings»
Bahá'í Studies
. 9: 1–38.
Smith, Peter (2000). «peace».
A concise encyclopedia of the Bahá'í Faith
. Oneworld Publications. s.
214.
ISBN
978-1-85168-184-6
Smith, Peter (2008).
An Introduction to the Baha'i Faith
. Cambridge University Press. s.
128.
ISBN
978-0-521-86251-6
Lepard, Brian D. (2008).
In the Glory of the Father: The Bahai Faith and Christianity
. Bahai Publishing. s.
118.
ISBN
978-1-931847-34-6
Cole, Juan R. I. (1997). «Behold the Man: Baha'u'llah on the Life of Jesus».
Journal of the American Academy of Religion
. 65 (1): 51, 56, 60.
McManners, John (2001).
The Oxford Illustrated History of Christianity
. Oxford University Press. s.
27.
ISBN
978-0-19-285439-1
Ehrman, Bart D. (2003).
Lost Christianities: The Battles For Scripture And The Faiths We Never Knew
. Oxford University Press. s.
124–25.
ISBN
978-0-19-518249-1
Bevan, A. A. (1930).
Manichaeism
Encyclopaedia of Religion and Ethics
. 8. Kessinger Publishing.
ISBN
978-0-7661-3666-3
Brown, Peter R. L. (2000).
Augustine of Hippo: A Biography
. University of California Press. s.
43
ISBN
978-0-520-22757-6
Rishi Das, Shaunaka (24. mars 2009).
«Jesus in Hinduism»
. BBC.
Yogananda, Paramahansa (2008).
Autobiography of a Yogi
. Diamond Pocket Books.
ISBN
978-81-902562-0-9
Beverley, James A. (11. juni 2011).
«Hollywood's Idol»
. Christianity Today. Arkivert fra
originalen
29. mars 2019
. Besøkt 18. desember 2017
Hutson, Steven (2006).
What They Never Taught You in Sunday School: A Fresh Look at Following Jesus
. City Boy Enterprises. s.
57.
ISBN
978-1-59886-300-0
Pike, Sarah M. (2004).
New Age and neopagan religions in America
. Columbia University Press. s.
56.
ISBN
978-0-231-12402-7
Bailey, Alice; Khul, Djwhal (2005).
A Treatise on Cosmic Fire
. Lucis Publishing Company. s.
678, 1150, 1193.
ISBN
978-0-85330-117-2
«What Is Scientology's View of Moses, Jesus, Muhammad, The Buddha and Other Religious Figures of the Past?»
. Church of Scientology International
. Besøkt 13. juni 2013
Hallowell, Billy (25. oktober 2011).
«Richard Dawkins: 'Jesus Would Have Been an Atheist if He Had Known What We Know Today
. TheBlaze. Arkivert fra
originalen
Bruk av
arkiv_url=
krever at
arkivdato=
også er angitt (
hjelp
. Besøkt 18. desember 2017
«Arkivert kopi»
. Arkivert fra
originalen
29. juni 2017
. Besøkt 29. desember 2017
Richard Dawkins.
«The God Delusion»
. Houghton Mifflin Harcourt. s.
284
. Besøkt 13. desember 2014
Hitchens, Christopher (2001).
Letters to a Young Contrarian
. Basic Books. s.
58
ISBN
9780465030323
«Dura-Europos: Excavating Antiquity | Yale University Art Gallery»
media.artgallery.yale.edu
Gutmann, Joseph (1992).
«Early Christian and Jewish Art»
. I Attridge, Harold W.; Hata, Gohei.
Eusebius, Christianity, and Judaism
. Wayne State University Press. s.
283–84.
ISBN
0814323618
Benedetto, Robert (2006).
The New Westminster Dictionary of Church History
. Westminster John Knox Press. s.
51–53.
ISBN
978-0-664-22416-5
Schaff, Phillip (1. juli 2006).
History of the Christian Church,8 volumes, 3rd edition
. Massachusetts: Hendrickson Publishers.
ISBN
9781565631960
Synod of Elvira
, 'Pictures are not to be placed in churches, so that they do not become objects of worship and adoration', AD 306, Canon 36
Cross
Livingstone 2005
, Icons.
Bigham, Steven (1995).
The image of God the Father in Orthodox theology and iconography
. St Vladimir's Seminary Press. s.
226–27.
ISBN
978-1-879038-15-8
Cross
Livingstone 2005
, Crucifix.
"Creche." Encyclopædia Britannica Online. Retrieved March 16, 2015.
Williams, Rowan (2003).
The Dwelling of the Light: Praying with Icons of Christ
. Wm. B. Eerdmans Publishing. s.
83.
ISBN
978-0-8028-2778-4
Wojtyła, Karol J.
«General audience 29 October 1997»
. Vatican Publishing House
. Besøkt 20. april 2013
Ratzinger, Joseph A.
«General audience 6 May 2009»
. Vatican Publishing House
. Besøkt 20. april 2013
Doninger 1999
, s.
231.
Casiday, Augustine (2012).
The Orthodox Christian World
. Routledge. s.
447.
ISBN
978-0-415-45516-9
Levine 2006
, s.
24–25.
Helmut Koester
Introduction to the New Testament
, Vol. 1: History, Culture, and Religion of the Hellenistic Age. Berlin:
de Gruyter Press
, 1995 s. 382
Flavius Josephus,
The Jewish War
Book VII, section 1.1"
Margaret M. Mitchell
"The Cambridge History of Christianity, Volume 1: Origins to Constantine" Cambridge University Press 2006 s. 298
Nickell, Joe (2007).
Relics of the Christ
. University Press of Kentucky. s.
191.
ISBN
978-0-8131-3731-5
Habermas, Gary R. "Shroud of Turin."
The Encyclopedia of Christian Civilization
(2011).
doi
10.1002/9780470670606.wbecc1257
Ball, P. (2008). «Material witness: Shrouded in mystery».
Nature Materials
. 7 (5): 349.
Bibcode
2008NatMa...7..349B
PMID
18432204
doi
10.1038/nmat2170
Dillenberger 1999
, s.
5.
Thurston, Herbert (1913). «
Holy Nails
».
Catholic Encyclopedia
. New York: Robert Appleton Company.
Delaney, Sarah (24. mai 2010).
«Shroud exposition closes with more than 2 million visits»
. Catholic News Service. Arkivert fra
originalen
Bruk av
arkiv_url=
krever at
arkivdato=
også er angitt (
hjelp
. Besøkt 26. juni 2013
Wojtyła, Karol J. (24. mai 1998).
«Pope John Paul II's address in Turin Cathedral»
. Vatican Publishing House.
Squires, Nick (3. mai 2010).
«Pope Benedict says Shroud of Turin authentic burial robe of Jesus»
Christian Science Monitor
Bibliografi
Blomberg, Craig L. (2009).
Jesus and the Gospels: An Introduction and Survey
. B&H Publishing Group.
ISBN
978-0-8054-4482-7
Boring, M. Eugene;
Craddock, Fred B.
(2004).
The people's New Testament commentary
. Westminster John Knox Press.
ISBN
978-0-664-22754-8
Brown, Raymond E. (1988).
The Gospel and Epistles of John: A Concise Commentary
. Liturgical Press.
ISBN
978-0-8146-1283-5
Brown, Raymond E. (1978).
Mary in the New Testament
. Paulist Press.
ISBN
978-0-8091-2168-7
Brown, Raymond E. (1997).
An Introduction to the New Testament
. Doubleday.
ISBN
978-0-385-24767-2
Carter, Warren (2003).
Pontius Pilate: portraits of a Roman governor
. Liturgical Press.
ISBN
978-0-8146-5113-1
Chilton, Bruce
Evans, Craig A.
(1998).
Studying the Historical Jesus: Evaluations of the State of Current Research
. Brill.
ISBN
978-90-04-11142-4
Cox, Steven L.; Easley, Kendell H (2007).
Harmony of the Gospels
. B&H Publishing Group.
ISBN
978-0-8054-9444-0
Oxford Dictionary of the Christian Church
. Oxford University Press. 2005.
ISBN
9780192802903
Crossan, John D.
; Watts, Richard G. (1999).
Who Is Jesus?: Answers to Your Questions About the Historical Jesus
. Westminster John Knox Press.
ISBN
978-0-664-25842-9
Dickson, John (2008).
Jesus: A Short Life
. Kregel Publications.
ISBN
978-0-8254-7802-4
Dillenberger, John (1999).
Images and Relics
: Theological Perceptions and Visual Images in Sixteenth-Century Europe: Theological Perceptions and Visual Images in Sixteenth-Century Europe
. Oxford University Press.
ISBN
978-0-19-976146-3
Donahue, John R.;
Harrington, Daniel J.
(2002).
The Gospel of Mark
. Liturgical Press.
ISBN
978-0-8146-5804-8
Doninger, Wendy (1999).
Merriam-Webster's Encyclopedia of World Religions
. Merriam-Webster.
ISBN
978-0-87779-044-0
Dunn, James D.G. (2003).
Jesus Remembered
. Wm. B. Eerdmans Publishing.
ISBN
978-0-8028-3931-2
Eddy, Paul R.;
Boyd, Gregory A.
(2007).
The Jesus legend: a case for the historical reliability of the synoptic Jesus tradition
. Baker Academic.
ISBN
978-0-8010-3114-4
Ehrman, Bart (1999).
Jesus: Apocalyptic Prophet of the New Millennium
. Oxford University Press.
ISBN
978-0-19-983943-8
Evans, Craig A. (2003).
The Bible Knowledge Background Commentary: Matthew-Luke
. David C. Cook.
ISBN
978-0-7814-3868-1
Evans, Craig A. (2005).
The Bible Knowledge Background Commentary: John's Gospel, Hebrews-Revelation
. David C. Cook.
ISBN
978-0-7814-4228-2
Evans, Craig A. (2012).
Jesus and His World: The Archaeological Evidence
. Westminster John Knox Press.
ISBN
978-0-664-23413-3
France, R. T. (2007).
The Gospel of Matthew
. Wm. B. Eerdmans Publishing.
ISBN
978-0-8028-2501-8
Freedman, David N. (2000).
Eerdmans Dictionary of the Bible
. Amsterdam University Press.
ISBN
978-0-8028-2400-4
Funk, Robert W.; Hoover, Roy W. (1993).
The Five Gospels
. Harper.
Green, Joel B.
McKnight, Scot
Marshall, I. Howard
(1992).
Dictionary of Jesus and the Gospels
. InterVarsity Press. s.
442.
ISBN
978-0-8308-1777-1
Grudem, Wayne (1994).
Systematic Theology: An Introduction to Biblical Doctrine
. Grand Rapids, MI: Zondervan.
ISBN
978-0-310-28670-7
Harris, Stephen L. (1985).
Understanding the Bible
. Mayfield.
Houlden, J. Leslie (2006).
Jesus: the complete guide
. Continuum.
ISBN
978-0-8264-8011-8
Köstenberger, Andreas J.; Kellum, L. Scott; Quarles, Charles L (2009).
The Cradle, the Cross, and the Crown: An Introduction to the New Testament
. B&H Publishing Group.
ISBN
978-0-8054-4365-3
Lee, Dorothy A. (2004).
Transfiguration
. Continuum.
ISBN
978-0-8264-7595-4
Levine, Amy-Jill
(2006).
«Introduction»
. I Levine;
Allison
; Crossan, John D.
The Historical Jesus in Context
. Princeton Univ Press.
ISBN
978-0-691-00992-6
Licona, Michael R. (2010).
The Resurrection of Jesus: A New Historiographical Approach
. InterVarsity Press.
ISBN
978-0-8308-2719-0
Maier, Paul L.
(1989).
«The Date of the Nativity and Chronology of Jesus»
. I
Finegan, Jack
; Vardaman, Jerry;
Yamauchi, Edwin M.
Chronos, kairos, Christos: nativity and chronological studies
. Eisenbrauns.
ISBN
978-0-931464-50-8
Majerník, Ján; Ponessa, Joseph; Manhardt, Laurie W. (2005).
The Synoptics: Matthew, Mark, Luke
. Emmaus Road Publishing.
ISBN
978-1-931018-31-9
McGrath, Alister E. (2006).
Christianity: An Introduction
. John Wiley & Sons. s.
4–6.
ISBN
978-1-4051-0899-7
Meier, John P.
(2006).
«How do we decide what comes from Jesus»
. I Dunn; McKnight.
The Historical Jesus in Recent Research
. Eisenbrauns.
ISBN
978-1-57506-100-9
Mills, Watson E.; Bullard, Roger A. (1998).
Mercer dictionary of the Bible
. Mercer University Press.
ISBN
978-0-86554-373-7
Morris, Leon (1992).
The Gospel according to Matthew
. Wm. B. Eerdmans Publishing.
ISBN
978-0-85111-338-8
Niswonger, Richard L. (1992).
New Testament History
. Zondervan.
ISBN
978-0-310-31201-7
Pannenberg, Wolfhart (1968).
Jesus – God and Man
. S.C.M. Press.
ISBN
978-0-334-00783-8
Powell, Mark A. (1998).
Jesus as a Figure in History: How Modern Historians View the Man from Galilee
. Westminster John Knox Press.
ISBN
978-0-664-25703-3
Rahner, Karl (2004).
Encyclopedia of theology: a concise Sacramentum mundi
. Continuum.
ISBN
978-0-86012-006-3
Rausch, Thomas P. (2003).
Who is Jesus?: an introduction to Christology
. Liturgical Press.
ISBN
978-0-8146-5078-3
Redford, Douglas (2007).
The Life and Ministry of Jesus: The Gospels
. Standard Publishing.
ISBN
978-0-7847-1900-8
Reed, Jonathan L. (2002).
Archaeology and the Galilean Jesus: a re-examination of the evidence
. Continuum.
ISBN
978-1-56338-394-6
Sanders, Ed P. (1993).
The Historical Figure of Jesus
. Allen Lane Penguin Press.
ISBN
9780141928227
Stanton, Graham (2002).
The Gospels and Jesus
. Oxford University Press.
ISBN
978-0-521-00802-0
Theissen, Gerd
Merz, Annette
(1998).
The Historical Jesus
: a Comprehensive Guide
. Fortress Press.
ISBN
978-1-4514-0863-8
Theissen, Gerd; Winter, Dagmar (2002).
The Quest for the Plausible Jesus: The Question of Criteria
. Westminster John Knox Press.
ISBN
978-0-664-22537-7
Twelftree, Graham H. (1999).
Jesus the miracle worker: a historical & theological study
. InterVarsity Press.
ISBN
978-0-8308-1596-8
Van Voorst, Robert E (2000).
Jesus Outside the New Testament: An Introduction to the Ancient Evidence
. Eerdmans Publishing.
ISBN
978-0-8028-4368-5
Vine, William E. (1940).
Expository Dictionary of New Testament Words
. Fleming H. Revell Company.
ISBN
978-0-916441-31-9
Vermes, Geza
(1981).
Jesus the Jew: A Historian's Reading of the Gospels
. Philadelphia: First Fortress.
ISBN
0-8006-1443-7
Vermes, Geza
(2003).
The Authentic Gospel of Jesus
. London: Penguin.
ISBN
014100360X
Walvoord, John F.
; Zuck, Roy B. (1983).
The Bible Knowledge Commentary: New Testament
. David C. Cook.
ISBN
978-0-88207-812-0
Wilson, Barrie A
(2007).
How Jesus Became Christian
. New York: St.Martin's Press.
ISBN
978-0-679-31493-6
Witherington, Ben (1997).
The Jesus Quest: The Third Search for the Jew of Nazareth
. InterVarsity Press.
ISBN
978-0-8308-1544-9
Eksterne lenker
Jesus Kristus
Open Directory Project
Jesu komplette utsagn
parallelt på latin og engelsk.
(en)
Verk av eller om Jesus Kristus
i bibliotekene i (
WorldCatkatalog
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon
Lille norske leksikon
Encyclopædia Britannica
World History Encyclopedia
Banglapedia
Brockhaus Enzyklopädie
Deutsche Biographie
Encyclopædia Universalis
Nationalencyklopedin
BIBSYS
Geni
VIAF
GND
LCCN
ISNI
BNF
BNF (data)
ORCID
LIBRIS
SUDOC
ULAN
LIR
NLA
NDL
NCL
Hentet fra «
Kategorier
Dødsfall i 30
Jesus
Fødsler i 0-årene f.Kr.
Dødsfall i 30-årene
Dødsfall på 0-tallet
Israelske rabbinere
Religionsstiftere
Liv-død-gjenfødelsesguder
Personer henrettet ved korsfestelse
Personer fra Nasaret
Islams profeter
Frelserguder
Jomfru Maria
Personer fra Betlehem
Henrettede personer (før 500-tallet)
Apokalyptikere
Skjulte kategorier:
Wikipedia semibeskyttede sider
Sider med referanser fra utsagn
Dødsfall 7. april
Sider hvor adjektiv ikke er definert for P27
Enkeltmenn
Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi
Sider med duplikatargumenter i malkall
Harv and Sfn multiple-target errors
Sider med kildemaler som mangler arkivdato
Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata
Sider med feil i referanser
Jesus Kristus
Nytt emne