Kina – Wikipedia

Kina – Wikipedia
Hopp til innhold
Koordinater
34°N
103°Ø
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler staten på Fastlands-Kina.
For staten på øya Taiwan, se
Republikken Kina (Taiwan)
For regionen, se
Kina (kulturområde)
Folkerepublikken Kina
中华人民共和国
Flagg
Riksvåpen
Innbyggernavn
Kineser, kinesisk
Grunnlagt
1. oktober 1949
Oppkalt etter
Qin-dynastiet
, sentrum
Hovedstad
Běijīng
Tidssone
UTC+8
Areal
Totalt
Vann
Rangert
som
nr.
9 596 961
kvadratkilometer
2,8
Vannfylt arealandel
2,8
Befolkning
Totalt
Rangert
som
nr.
1 442 965 000
(2021)
Bef.tetthet
150,36
innb.
kvadratkilometer
HDI
0,768
(2021)
Lesekyndighet
96,8
(2018)
Styreform
Enhetlig
folkerepublikk
med
ettpartisystem
President
Xi Jinping
Statsminister
Li Qiang
President for
DNF
Wu Bangguo
Formann for
FPRK
Jia Qinglin
Offisielle språk
Kinesisk
Valuta
Kinesisk renminbi
CNY
Nasjonaldag
1. oktober
Nasjonalsang
De frivilliges marsj (Yìyǒngjūn Jìnxíngqú)
ISO 3166-kode
CN
Toppnivådomene
.cn
Landskode for telefon
+86
Landskode for mobilnett
460
Kina på Commons
Kina
offisielt
Folkerepublikken Kina
er det største landet i
Øst-Asia
og pr. 2023 verdens nest mest folkerike land etter
India
Kina hadde i september 2019 en befolkning på om lag
1 398 864 000
innbyggere.
Landet har et landareal på
9 388 211 km²,
og grenser til 14 land:
Mongolia
Russland
Nord-Korea
India
Nepal
Pakistan
Afghanistan
Tadsjikistan
Kirgisistan
Kasakhstan
Bhutan
Myanmar
Laos
og
Vietnam
Kina er verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon.
Landets historie kjennetegnes av gjentatte delinger og gjenforeninger mellom skiftende perioder av fred og krig, og voldelige dynastiske skifter. Makten var gjerne konsentrert i den kinesiske keiserens hender, men skiftet noen ganger til mektige embedsmenn og regionale krigsherrer. Landets territoriale utbredelse har variert i historien. I mange århundrer, særlig fra det 7. århundre til og med det 14. århundre, gjaldt Kina som verdens mest avanserte sivilisasjon og var Øst-Asias dominerende kulturelle sentrum.
På 1800- og 1900-tallet var landet for svakt til å slå tilbake europeisk
kolonialisme
og japansk invasjon, og perioden var preget av stadig ufred og økonomisk stagnasjon. Etter en blodig
krig med Japan fra 1937 til 1945
fortsatte stridighetene i form av
en borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister
, og etter
Mao Zedong
og
kommunistenes
seier ble Folkerepublikken Kina etablert på fastlandet, mens den tapende part trakk seg tilbake til
øya Taiwan
der de fortsatte å styre som
Republikken Kina
. Folkerepublikken Kina er derfor i en viss forstand bare den ene av to kinesiske stater.
Økonomien i Kina har tradisjonelt vært kjennetegnet av en forholdsvis fattig
jordbrukssektor
med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering. Etter år 2000 har Kina i stadig sterkere grad markert seg som en teknologisk og økonomisk stormakt som nå i dag er den nest største økonomien i verden. Det regnes også som en av de sterkeste og mest innflytelsesrike økonomiene i verden.
Etymologi
rediger
rediger kilde
«Zhōngguó»
rediger
rediger kilde
Midt - Rike
, Kina, skrevet med forenklede kinesiske skrifttegn
Kineserne kaller landet sitt
Zhōngguó
, normalt oversatt til «Midtens rike» eller «Det sentrale riket».
Men bruken av betegnelsen har ikke vært geografisk entydig, og har også sine kulturelle og politiske sider. I
Vår- og høstperioden
ble den benyttet kun om de relativt høyt utviklede statene rundt om
Huáng Hés
midterste løp, og kulturelt mindre utviklede stater, som
Chu
og
Qín
var ikke medregnet. Senere ble sydligere områder medregnet, slik at regionene omkring
Chángjiāng
(Yangtze) – og
Perlefloden
var med. På
Táng-dynastiets
tid var også «barbariske» regimer som
Xianbei
og
Xiōngnú
inne.
Før og i
Hàn-dynastiets
regjeringstid hadde
Zhōngguó
tre spesifikke betydninger:
Området omkring hovedstaden, dvs. keiserens egne områder.
Området under de sentrale styrkenes direkte kontroll. I
Shǐjì
heter det: «Åtte fjell er vidgjetne i riket. Tre er hos Man- og Yi-barbarene. Fem er i
Zhōngguó
».
Området som nå kalles
det nordkinesiske slettelandet
Da Kina ble brutt opp i en rekke mindre stater etter Hàn-dynastiet gjennomgikk
Zhōngguó
-begrepet forandringer, ikke minst som følge av de nomadiske gruppene som trengte inn fra nord. Dette gjaldt desto mer etter at den kinesiske sivilisasjons vugge, områdene langs
Huáng Hé
, ble overtatt av disse inntrengerne. For eksempel begynte Xianbei-folket å omtale riket sitt,
Det nordlige Wei
, som
Zhōngguó
for å skille det fra
Sørdynastiene
, som de kalte
Yi
(夷, som betyr
barbarene
). Sørdynastiene på sin side, som bestod av folk som hadde blitt presset sørover av inntrengerne, kalte det nordlige Wei for
Lu
(虏, som betyr «forbrytersk» eller «fange». På denne måten ble
Zhōngguó
mer en kvalitetsbetegnelse som innebar politisk legitimitet.
Begrepet ble brukt fra 900-tallet av de respektive konkurrerende
Liao
-,
Jin
- og
Sòng-dynastiene
. Begrepet
Zhōngguó
ble da relatert til geografisk, kulturell og politisk identitet, og ikke lengre fortrinnsvis om etnisk opprinnelse.
Republikken Kina og senere Folkerepublikken Kina har brukt
Zhōngguó
om alle de områder og folk som var innenfor deres politiske kontroll. På dette grunnlaget fremholdes det at alle de 56 anerkjente etniske grupper er
Zhōngguó rén
(中國人), altså
Zhōngguó
-folk.
«Kina»
rediger
rediger kilde
Ordet «Kina» er sannsynligvis avledet fra «
Qín
», dynastiet til kinas første keiser
Qin Shi Huangdi
Det norske ordet «Kina» og den sjeldnere
latinske
forstavelse «sino-», er sannsynligvis avledet fra «
Qín
» (uttales som halvveis mellom
skinn
og
tsin
, og med stigende tonefall). Andre tror at «Kina» kan komme fra et av de kinesiske ordene for
te
( 茶
chá
) eller silke (kinesisk 丝
sī
). Uansett har ordet «Kina» gått gjennom mange fremmedspråk langs
Silkeveien
før det til slutt nådde frem til Europa.
I snever forstand kan «Kina» bety «det egentlige Kina», eller sedvanlig «det egentlige Kina» samt
Mandsjuria
Indre Mongolia
Tibet
og
Xīnjiāng
. De nevnte regionenes grenser sammenfaller ikke nødvendigvis med de moderne provinsgrensene. I mange sammenhenger siktes det med «Kina» til Folkerepublikken Kina (eller
Fastlands-Kina
), mens «Táiwān» benyttes sidestilt om «Republikken Kina». I den engelsktalende forretningsverden finnes begrepet «the Greater China region» (eller på kinesisk 大中華地區) om Kina på en litt uavgrenset og inkluderende måte.
Sinologer
benytter ordet «Kina» på en måte som er omtrent like avgrenset som den klassiske kinesiske bruken av
Zhōngguó
, eller avgrenset til den
hàn
-kinesiske etniske gruppen som utgjør 92
% av den kinesiske befolkningen.
Naturgeografi
rediger
rediger kilde
Se også:
Kina (kulturområde)
og
Liste over elver i Kina
Topografisk kart over Kina
Folkerepublikken Kina grenser til
Tadsjikistan
Kirgisistan
Kasakhstan
Russland
Mongolia
Nord-Korea
Gulehavet
Øst-Kina-havet
Formosastredet
Sør-Kina-havet
Vietnam
Laos
Myanmar
Bhutan
Nepal
India
Pakistan
og
Afghanistan
Kina har mange forskjellige landskap, med fjell og fjellplatåer som dominerer i vest, og lavland i øst. De viktigste elvene flyter fra vest til øst (
Yangtze
Huang He
Amur
) og noen ganger mot sør (
Perlefloden
Mekong
Brahmaputra
).
Meget av Kinas jordbruksland ligger i områdene rundt de to viktigste elvene, Yangtze og Huáng Hé, og rundt de elvene finner man den kinesiske kulturs og sivilisasjons vugge.
I øst er store og tett befolkede elvesletter ved
Gulehavet
og
Østkinahavet
; kysten mot
Sørkinahavet
er mer kupert. Hele det sørlige Kina er kupert med en rekke lave fjellpartier.
Mount Everest
er verdens høyeste fjell, og ligger på grensen mellom Kina og
Nepal
I vest er det et stort sletteland og sør for det et stadig stigende høydedrag som etter hvert blir til fjell og til de mektige
Himalayafjellene
. Høyeste topp er
Mount Everest
. Det nordvestre hjørne er det også tørre ørkenlandskap som
Taklamakan
og
Gobiørkenen
I lange tider har Kinas sørvestre grense vært markert av de høye fjell og dype daler i
Yunnan
-provinsen. Hinsides fjellene ligger de moderne stater
India
og
Myanmar
Klima
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Kinas klima
Yangtze
er Kinas hovedtransportåre for gods fra innlandet og til kysten. Samtidig har oversvømmelser i forbindelse med
monsunen
lenge vært et stort problem for de som bor i tilstøtende områder.
Kinas klima
er svært variert på grunn av de varierende topografiske og geografiske forholdene i landet. Et av de viktigste klimatiske trekkene er
monsunen
. Den årlige syklusen av
regntid
og
tørke
utgjør en svært viktig del av livet til den tette befolkningen i den østlige halvdelen av landet. Selv om Kina ligger ved
Stillehavet
, er det fra
Indiahavet
fuktet
kommer når monsunen starter sent på våren. Steder som knapt nok ser en dråpe vann eller et eneste snøflak i januar kan bli overskylla av vann i august. Alvorlige
flommer
kan berøre de store elvene, særlig
Yangtze
, og på 1900-tallet alene mistet hundretusenvis av mennesker livet. I september når kald nordlig vind trenger seg sørover begynner monsunen å trekke seg tilbake.
Gobiørkenen
Indre Mongolia
er en av verdens største
ørkener
Kinas klima
er svært variert på grunn av de varierende topografiske og geografiske forholdene i landet.
Enkelte områder kan få svært store temperaturforskjeller gjennom året, særlig i de indre, østlige områdene. Her har vinteren svært lave temperaturer, mens sommeren er varm og trykkende. Temperaturvariasjonen fra dag til dag er nokså liten, og årstidene er vanligvis presise hvert år. Kaldlufta fra
Sibir
presser seg sørover i Øst-Kina, og kan trenge inn i de sørøstlige områdene.
Hongkong
er en av de få kystbyene i tropene som kan få temperaturer ned mot 0
°C. Selv om det er kaldt fører den tørre luften til at det kommer lite snø. De nordøstlige områdene kan derimot få snø, og her blir snøen som regel liggende over lang tid.
Vinteren i Kina er kanskje overraskende kald for såpass lave breddegrader, men sommeren er like varm og fuktig som man kan forvente. Den mest behagelige tiden i Kina er kanskje i oktober da man har lange perioder med sol og behagelige temperaturer.
De vestlige områdene av Kina har et annet vær-regime. Her finner man
Gobiørkenen
på grensen mellom Kina og Mongolia ved siden av Tarimbekkenet, som tidligere rommet en enorm innsjø av brevann. Både ørkenen og bekkenet får svært høye temperaturer og tørre forhold om sommeren. Lenger nord er klimaet mer som i Sibir, med iskalde og tørre vintre og kjølige somre med enkelte regnbyger. Det store
Tibetplatået
er en egen meteorologisk verden, og mye av dette er uutforsket.
Flora og fauna
rediger
rediger kilde
Kjempepandaen
er en bjørn som utelukkende lever i Kina. Den er totalfredet, og regnes som en nasjonalhelligdom.
Det vestlige Kina domineres av gressmarker og ørkenområder, mens det østlige Kina har skog. Tidligere dekket skogen landskapet, men i moderne tider er bare en åttendedel av skogen bevart. Mesteparten av disse skogsområdene er i nordøst, men det er også noe i sør og på østsiden av det tibetanske platået. Dette området har også
rododendron
i dalsidene. Nord for elven
Yangtze
finnes løvskog som går over i nåletrær lenger nord, mens sør for Chang Jiang finnes det eviggrønn storblandet skog som går over i
tropisk regnskog
enda lenger sør. I utkanten av ørkenområdene i nordvest finnes det skogsterreng som går over i steppe- og ørkenkratt.
På samme måte som for plantelivet varierer også dyrelivet stort mellom de forskjellige regionene. Et av stedene med unikt dyreliv er
Tibet
, som har
jak
og
takin
. Skogene i Tibet og
Sichuan
er også det eneste stedet i verden hvor det bor
rødpanda
Kjempepandaen
finnes bare i Sichuan, og bor i bambusskog. Andre sjeldne arter i Kina er
kjempesalamanderen
vest i landet,
kinesisk alligator
spadestør
og den
funksjonelt utdødde
kinesiske elvedelfinen
i Chang Jiang.
Nord og vest i Kina har dyrelivet mye til felles med resten av det sentrale og nordlige Asia, og her har man
asiatisk villesel
gaselle
ulv
og
baktriakamel
. I sørøst finner man
leopard
tiger
vannbøffel
desmerkatt
og
aper
Demografi
rediger
rediger kilde
Se også:
Kinesiske nasjonaliteter
Det har vært over hundre forskjellige etniske befolkningsgrupper i Kina.
Hàn-kineserne
er tallmessig overlegne. I løpet av historien har mange etniske grupper blitt
assimilert
, eller forsvunnet uten spor. Flere tidligere etnisiteter er blitt
sinisert
(kinesiskpreget) og blitt Hàn-kinesere. Dette har ført til at antall Hàn-kinesere har økt dramatisk. I flere av Kinas (sentrale og sørlige) provinser er forskjellene i talemålet ofte så store at de må ty til «riksmålet» Mandarin eller
skriftspråket
(som er felles) for å gjøre seg forstått. Utenom Hàn-etnisiteten anerkjenner myndighetene i Folkerepublikken Kina til sammen 55 etniske minoriteter.
Tradisjonelle kinesiske drakter
Kinas totale befolkningstall, som er verdens største, er 1,4 milliarder. Befolkningsveksten i
2007
var på 0,606 prosent. Ettersom den totale verdensbefolkning er rundt 7 milliarder, utgjør Kinas befolkning 20
% av verdens befolkning. Denne andelen kommer til å synke dramatisk i tiårene som kommer, ettersom landet fra 1979 håndhevet en streng
ettbarnspolitikk
, mens land som for eksempel
India
ikke har gjennomført tilsvarende barnebegrensningstiltak. Ifølge
FNs
befolkningsprognoser (pr. 2017) ville derfor India overta Kinas plass som verdens mest folkerike stat omkring 2024.
10
Dette skjedde allerede i 2023.
11
Den demografiske situasjon er svært ubalansert. De to viktigste problemene, som av mange demografer beskrives som tikkende bomber, er at barnetallene er svært lave i forhold til den eldre befolkning, og at kjønnsfordelingen blant barn på grunn av selektive tiltak, blant annet ved
kjønnsseleksjon ved hjelp av abort eller spedbarnsdrap
, er slik at man er på vei inn i en situasjon med et betydelig kvinneunderskudd.
Språk
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Kinesisk
Kinesisk er et
tonespråk
i den sino-tibetiske språkfamilien. Hvis det regnes som et enkelt språk (slik kineserne selv gjør), ikke en språkfamilie (som vestlige
lingvister
ofte mener) er det verdens mest talte. Kinesisk har et klarere skille mellom skrift- og talespråk enn i de fleste andre språk, og det er mange ord og språklige mønstre som er vanlige muntlig, men ikke skriftlig, og motsatt.
12
Kinesisk skriftspråk
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Hànzì
Korrekt rekkefølge og strøkretning ved skriving av kinesiske tegn følger bestemte regler.
Skriftspråket kan følges 3500 år tilbake. Det ble opprinnelig brukt til spådomskunst og administrasjon ved hoffet under
Sh
ng-dynastiet
. Skrifttegnene var opprinnelig bilder (
piktogrammer
) av naturfenomener, men senere under
Zh
u-dynastiet
begynte en å bruke dem fonetisk ved at ideogrammer som
rimte
ble lånt for å skape tegn for abstrakte fenomen. Fra da av ble de fleste nye tegn skapt ved å sammensette en del som kategoriklassifiserte tegnet, «en radikal», med et tegn som gav et hint om uttalen, «et fonetikum». Omkring 90
% av alle kinesiske skrifttegn er rent abstrakte sammensetninger av radikal-element og fonetikum. Derfor er det en utbredt myte å tro at kinesiske tegn er forvanskede bilder av fenomener i virkeligheten. (Selv om under 10
% av tegn opprinnelig har vært bilder. Som for eksempel 口
kǒu
, munn; 人
rén
, menneske; 女
nǚ
, kvinne.)
Rundt 500 f.Kr. hadde det i området rundt
Huang He
(Den gule flod) i Nord-Kina utviklet seg et språk som nå er kjent som
klassisk kinesisk
. Dette er språket som ble skrevet og talt av
Konfucius
og
Mencius
, og som er forfaren til alle moderne kinesiske dialekter. Muntlig fortsatte kinesisk å utvikle seg, men datidens skriftlige kinesisk (kjent som
Gǔwén
) endret seg lite før 1900-tallet.
13
Det var under
Qín-dynastiet
på 210-tallet f.Kr. at tegnene ble standardisert. Tegnene fikk da navn etter det neste dynastiet,
Hàn-dynastiet
og heter i dag
Hànzì-tegn
(«Hàn-folkets skrifttegn»).
I en reform på slutten av 1950-tallet ble antall strøk redusert etter modell fra vanlige håndskriftformer. Praktisk talt alt som utgis i Folkerepublikken Kina er skrevet med disse forenklede skrifttegnene, mens Taiwan (og til en viss grad
Singapore
Hongkong
og de eksilkinesiske miljøer) har holdt fast på de tradisjonelle skrifttegnene. Hànzi-tegn er også utgangspunkt for det
japanske
skriftspråket
Kanji
Lantingji Xu
er et kalligrafiverk malt i år 353 av
Wang Xizhi
Kalligrafi
er en viktig kunstart i Kina.
Kalligrafi
er en viktig kunstart i Kina, på linje med malerkunst og musikk.
En utbredt misforståelse er at et skrifttegn alltid står for et ord. Et
skrifttegn står alltid for én stavelse
, ikke nødvendigvis for et ord. De fleste ord har to stavelser, noen kun én og enkelte tre eller fire.
Kinesisk talemål
rediger
rediger kilde
Selv om skriftspråket er felles for Kina (små unntak for
kantonesisk
), er talespråket
spesielt i Sør-Kina
ofte så forskjellig at det er gjensidig uforståelig. I Folkerepublikken Kina kalles talespråket
Hànyǔ
(«Hàn-folkets talemål»), mens dialektene omtales som
navn på stedet + huà
(for eksempel
Shànghǎihuà
= Shànghǎi-snakk = Shànghǎi-dialekt).
I 1913 bestemte den nyopprettede Republikken Kina seg for å innføre et felles riksspråk, som et ledd i nasjonsbyggingen. Riksspråket var i datidens språkbruk kjent som
Guóyǔ
, og var basert på dialekten i
Běijīng
-området i Nord-Kina, som i Vesten kalles
mandarin
. Etter kommunistenes maktovertagelse i 1949 fortsatte politikken med å promotere mandarin som riksspråk, nå under betegnelsen
Pǔtōnghuà
13
Skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere behersker riksspråket.
At kinesisk er et tonefallspråk vil si at
tonefallet er like viktig for ordets betydning som sammensetningen av vokaler og konsonanter
. Når kinesisk transkriberes til latinske bokstaver etter
pīnyīn-standarden
angis tonefallet med et aksenttegn. (Dette er ikke samme slag aksenter som man kjenner for eksempel fra fransk).
Standard kinesisk har fire toner.
1. tone: høyt vedvarende tonefall (ā)
2. tone: stigende (á)
3. tone: synkende og så stigende (ǎ)
4. tone: raskt fallende (à).
For personer med kinesisk som morsmål er tonefallet så opplagt at det sjelden skrives når pīnyīn benyttes, noe som fører til at vestlige personers forsøk på uttale kinesiske ord på det grunnlag gjerne blir fullstendig uforståelig for kinesisktalende.
Religion
rediger
rediger kilde
Se også:
Kinesisk kirkehistorie
Det keiserlige forfedretempel
i Beijing. Kinas religiøse tradisjoner er svært sammensatte, men en form for
forfedrekult
er utbredt i de fleste religiøse retninger i landet.
Forskjellige
filosofiske retninger
har hatt en svært markant innflytelse på kinesisk kultur. De tre eldste hovedretninger utgikk fra
konfutsianismen
taoismen
og til sist
buddhismen
Kinas religiøse tradisjoner er svært sammensatte. Blant de religioner eller trossystemer som assosieres med Kina er
forfedrekult
buddhisme
kinesisk folkereligion
med røtter i
eldgamle myter
konfutsianismen
taoismen
og
islam
De fleste kinesere
59
% av befolkningen, eller ca. 767 millioner mennesker
sier selv at de ikke er religiøse.
14
Men ritualer og religion
særlig den tradisjonelle troen på
konfutsianismen
taoismen
og
buddhismen
spiller en viktig del i manges liv. Ca. 33
% av befolkningen følger en blanding av trosretninger som benevnes i statistikkene som «tradisjonell tro» eller bare «annet».
Ca. 8
% av befolkningen er buddhister.
15
Regjeringen har anslått antallet kristne til 16 millioner.
16
En uavhengig undersøkelse av
East China Normal University
i 2007 kom frem til at det er 40 millioner kristne i Kina, noe som er mye mer enn regjeringens tall, men samtidig lavere enn hva noen utenlandske observatører har kommet frem til.
17
Senere undersøkelser viser at antall kristne er sterkt økende og kan komme opp mot 247 millioner i 2030.
18
Pr. 2016 var det mer enn det er 20 millioner
muslimer
i Kina.
19
Befolkningspolitikk
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Den kinesiske ettbarnspolitikken
Kinesisk babyjente. Fra 1979 holdt myndighetene hardt på
en ettbarnspolitikk
, men fra 2015 har denne blitt noe myket opp.
Grunnet en befolkning på over 1,3 milliarder mennesker og en estimert vekstrate på 0,57
% er Kinas regjering bekymret over og oppmerksom på sin befolkningsvekst og har med blandet hell forsøkt forskjellige typer familieplanleggingspolitikk.
20
Fra 1979 var regelen at hver familie kun fikk lov til å ha ett barn, med enkelte unntak for etniske minoriteter og for bønder på landsbygda dersom den førstefødte var en jente.
21
Myndighetenes fødselspolitikk møtte folkelig motstand, særlig i landsbruksområder hvor det var bruk for arbeidskraft og fordi man i Kina tradisjonelt alltid ønsker seg sønner. Folk som ikke overholdt ettbarnspolitikken gav ofte uriktige opplysninger om antall familiemedlemmer under
folketellinger
22
Offisiell politikk forbyr bruk av
tvangsaborter
eller
tvangssterilisering
, men det fremkommer jevnlig beskyldninger om at lokale embedsmenn tar drastiske midler i bruk for å nå befolkningsmålsetninger. Kinesiske demografers anslag over Kinas
fødselsrate
varierer fra 1,5 til 2,0. Regjeringen er særlig bekymret for at det vil bli født langt flere gutter enn piker fordi familier tradisjonelt foretrekker gutter, og det er derfor forbudt å bruke
ultralyd
til kjønnsbestemmelse og etterfølgende abort av pikefostre.
Den omstridte ettbarnspolitikken tok slutt i 2015, og siden den tid har gifte par anledning til å få to barn.
21
Historie
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Kinas historie
Den kinesiske mur
ved
Jinshanling
. De eldste delene av muren er fra styret til keiser
Qin Shi Huangdi
på 200-tallet f.Kr, men hoveddelen av dagens konstruksjon er fra
Ming-dynastiet
(1368–1644).
Den kinesiske sivilisasjon oppstod langs
Huáng Hé-elva
i Nord-Kina. Kineserne deler oftest opp historien i herskerdynastier, ettersom dynastiskiftene ofte innebar skifte av styreform, herskerklasse og hovedstad. Under
Shāng-dynastiet
ble skriftspråket, spådomskunst og litteratur som
Yijing
skapt.
Zhōu-dynastiet
var en periode preget av borgerkrig og splittelse på den ene siden og kulturell blomstring innen filosofi og litteratur på den annen side. Under Zhōu-dynastiet oppsto
konfusianismen
og
taoismen
, og litteratur og filosofi fra denne epoken ble grunnlaget for kinesisk kultur de neste 2000 år.
Alle smårikene ble samlet under keiser Shǐhuángdì i
221 f.Kr.
, og slik oppstod
Qín-dynastiet
. I Qín-årene ble byggingen av
Den kinesiske mur
igangsatt, et byggeprosjekt som med pauser pågikk i 1800 år. Etter at landet ble samlet av
Qín-herskerne
fulgte omkring 13 andre såkalte dynastier. Mange av dem omfattet et system med underlagte kongedømmer, fyrstedømmer, hertugdømmer, grevskap osv., men etter hvert nøt keiseren en reell sentralmakt. Keiserne hadde forskjellige former for regjeringer med statsminister og andre ministre, og i kortere perioder lå den reelle makten i embetsverkets, keiserslektens eller hoffevnukkenes hender.
Qíns skrekkvelde brøt sammen etter kort tid og gav plass til
Hàn-dynastiet
. I denne perioden ble konfusianismen forvandlet til en statsfilosofi, og Zhōu-tidens kultur fikk status som ideal. Under
Suí-dynastiet
ble det gigantiske byggeprosjektet
Keiserkanalen
oppført for å forsyne troppene ved muren.
Táng-dynastiet
blir av de fleste kinesere regnet som landets kulturelle gullalder, hvor
kalligrafi
og poesi nådde sitt høyeste nivå noensinne.
For det meste var de kinesiske hovedsteder beliggende i den østlige del av riket. De fire byene som oftest eller lengst var hovedsteder, var
Nanjing
Beijing
Chang'an
(i dag
Xi'an
) og
Luoyang
Yuán-, Míng- og Qing-dynastiene
rediger
rediger kilde
Europeerne deler opp den kinesiske kaken. Fransk karikatur, 1898. På slutten av 1800-tallet var et sterkt svekket Kina et lett bytte for de europeiske stormaktene, som tvang de kinesiske myndighetene til å gjøre store innrømmelser.
Mongolene brøt gjennom muren på 1200-tallet og grunnla
Yuán-dynastiet
. De ble etter kort tid assimilert i den kinesiske kultur, og ble styrtet og etterfulgt av
Míng-dynastiet
. I Míng-perioden ble hovedstaden flyttet til Beijing der
Den forbudte by
ble oppført. Kinesiske oppdagere la ut på oppdagelsesferder til andre kontinenter, en virksomhet som tok slutt rett før europeerne for første gang nådde Kina med sine handelsskip.
Fra 1644 regjerte
Qing-dynastiet
(også kjent som Mandsju-dynastiet). Inntil 1700-tallet hadde Kina et klart teknologisk fortrinn i forhold til folkene i Sentral-Asia, men sakket samtidig akterut i forhold til Europa. Dette la grunnlaget for 1800-tallets defensive avvisning fra kinesernes side til den europeiske imperialisme, samtidig som Kina selv ekspanderte innover mot Sentral-Asia. Kina tapte på denne tiden flere kriger mot europeere og naboland, slik som
opiumkrigene
(1839–1842 og 1856–1860),
den fransk-kinesiske krig
(1883–1885) og den
første kinesisk-japanske krig
(1894–1895).
Kina på 1900-tallet
rediger
rediger kilde
Utdypende artikler:
Andre kinesisk-japanske krig
og
Den kinesiske borgerkrigen
Chiang Kai-shek
ledet
Kuomintang
og
Republikken Kina
fra 1925 til 1975. Etter tapet i
den kinesiske borgerkrigen
mistet de kontrollen over fastlandet, men Kuomintang fortsatte å styre på
Taiwan
1912
gikk det mandsju-dominerte
Qing-dynastiet
under, og ble erstattet av
republikansk statsstyre i landet
Sun Yat-sen
ble utropt til president. Men snart tvang
Yuan Shikai
, en Qing-general som hadde gått over til de revolusjonæres side, Sun til å tre tilbake og overlate presidentskapet til ham selv. Det tok ikke lang tid før Yuan prøvde å få seg selv kåret til keiser, men han ble raskt avsatt.
Etter general Yuans fall gjenstod Kina som politisk fragmentert; riktignok satt det en internasjonalt anerkjent regjering i Beijing, men den var så å si maktesløs utover landet der lokale krigsherrer var de virkelige maktutøvere.
Mot slutten av
1920-tallet
klarte
Kuomintang
(KMT) under
Chiang Kai-shek
å gjenforene landet og bringe det under sin effektive kontroll. Hovedstaden ble da flyttet til Nanjing, og KMT begynte å iverksette et moderniseringsprogram i henhold til
Sun Yat-sens
tanker om landet som en moderne og demokratisk stat. Men fordi man likevel mente at tiden ikke var helt moden for demokratiet, ble dette Kina en
ettpartistat
Under
massakren i Nanjing
i 1937 drepte
japanerne
anslagsvis over 300 000 kinesere i løpet av kun seks uker. Mennesker ble kokt levende, brent i hel, overkjørt av
stridsvogner
og ved andre forferdelige metoder.
23
Forholdet mellom Japan og Kina er fortsatt anstrengt som en delvis følge av det som skjedde i Kina før og under den andre verdenskrig, og måten Japan har behandlet dette på i ettertid.
24
Mens tyskerne har betalt milliarder i erstatning, bygd minnesmerker og bedt om unnskyldning, mener mange at Japan fornærmer sine ofre med å tilbe krigsforbrytere som guder.
23
Folkerepublikken blir opprettet
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Folkerepublikken Kinas historie
Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober
1949
av kommunistpartiet etter at partiet hadde gått seirende ut av den kinesiske borgerkrig. Nasjonalist-partiet
Kuomintang
, som hadde tilkjempet seg regjeringsmakten i
Republikken Kina
etter
Qīng-keiserdømmets
fall i 1911, evakuerte da til øya
Táiwān
. Under ledelse av partiets eneveldige leder
Máo Zédōng
ble det igangsatt et program for å oppnå et klasseløst
kommunistisk
samfunn. Staten skulle skapes etter
sovjetisk
modell, men til forskjell fra nylig industrialiserte Sovjet, ønsket partileder Máo å bygge sin makt på bondebefolkningen, ikke industriarbeiderne. Landets offisielle ideologi ble
maoismen
, en variant av
marxismen-leninismen
som la vekt på folkelig mobilisering, oppvurdering av jordbruket, anti-tradisjonalisme og fiendtlig innstilling til vestlig innflytelse. Regimet igangsatte omfordeling av landbruksjorda, utryddelse av jordeierklassen og utdanningsreformer.
Troen på industrialisering gjennom massemobilisering førte til at partiet lanserte «
det store spranget
» (
Dàyuèjìn
), et storstilt forsøk på å ta igjen USA og Sovjet i stålproduksjon ved å bygge et smelteverk i nesten hver eneste landsby. Planen slo feil og førte til det som regnes for er verdenshistoriens største hungerkatastrofe. Antall ofre er ukjent, men anslagsvis mellom 20 til 30 millioner mennesker «mangler» ifølge landets befolkningsstatistikk. Etter «det store spranget» begynte Máo å føle sin posisjon i partiet truet. Dessuten brøt den tidligere alliansen med kommunistiske Sovjet sammen etter at den nye partiledelsen i Sovjet skiftet politisk kurs.
Under kulturrevolusjonen (1966–1976) brukte Mao kommunistenes ungdomsbevegelse – rødegardistene – til å renske ut politiske motstandere og forsøke å forandre samfunnet fra bunnen av.
I 1966 ble
kulturrevolusjonen
(Wéngé) igangsatt. Denne innebar at kommunistenes ungdomsbevegelse, millioner av
rødegardister
Hóng wèi bīng
), i realiteten fikk politimyndighet og nærmest ubegrensede fullmakter til å arrestere, forhøre og straffe personer som rødegardistene oppfattet som klassefiender. Millioner av mennesker, fremfor alt partifunksjonærer og intellektuelle ble tvunget til
omskolering gjennom arbeid
Láojiào
), det vil si straffearbeid i jordbruket. Skoler og universiteter ble stengt for at elevene og studentene skulle kunne benytte tiden til politiske massemøter og dugnadsarbeid. Tusenvis av kulturminnesmerker ble ødelagt for å fjerne symboler for landets førkommunistiske kultur.
Sitatboken med politiske aforismer
av formann Máo ble på kort tid den boka i hele verden med nest største opplag. I samtiden regnet regimets tilhengere kulturrevolusjonen for å være en nødvendig reaksjon mot illojalitet og byråkratisering av partiapparatet. Kritikerne og ofrene har påpekt at kulturrevolusjonen kastet landet ut i flere år med lovløshet, vilkårlig vold og økonomisk stillstand.
I 1972 gjorde USAs president
Nixon
et uventet skifte i utenrikspolitikken; hans
besøk til landet
var innledningen til normalisering av forbindelsene til Folkerepublikken Kina. USA og Folkerepublikken gjorde dette skiftet fordi begge statene anså Sovjetunionen som en større trussel enn hverandre. Folkerepublikken ble anerkjent som Kinas legitime regjering av
FN
, inntil da hadde republikken på Táiwān hatt Kinas plass i FN og
sikkerhetsrådet
I 1976 døde Máo Zédōng. Etter et kort interregnum der Máos enke og tidligere lederkrets kontrollerte partiet, gikk makten over til
Dèng Xiǎopíng
. Dèng igangsatte reformer for å gradvis innføre
markedsøkonomi
og tone ned persondyrkingen som hadde preget kulturrevolusjonen. Dèng og hans støttespillere var imidlertid nøye med ikke å svekke kommunistpartiets maktmonopol, og å unngå at ulønnsom statsindustri ble nedlagt så raskt at det kunne føre til massearbeidsledighet.
Kombinasjonen av fastholdelse av kommunistisk ettpartistat samtidig som markedsliberale reformer har blitt innført har ført til at vestlige kommentatorer har benyttet betegnelsen
markeds-leninismen
på landets styreform. Staten beholder utstrakt kontroll over pressen, partiet og politiet, men på grunn av landets størrelse har myndighetene i Beijing begrenset oversikt over de lokale maktelitene. Siden reformene i 1978 har Folkerepublikken Kina blitt en av verdens største eksportører av industrivarer. I stor grad har de fått tilgang til teknologi ved å inngå samarbeid med vestlige selskaper (joint-ventures).
Politikk og administrasjon
rediger
rediger kilde
Xi Jinping
er Folkerepublikken Kinas øverste leder. Han er
landets president
Kommunistpartiets
generalsekretær og leder for
den sentrale militærkommisjon
Folkerepublikken er en
sosialistisk
republikk og en (ikke-føderal) sentralstat. Landet regjeres på grunnlag av
forfatningen fra 1982
. Kinas nåværende president (pr. 2023) er
Xi Jinping
og nåværende
statsminister
er
Li Keqiang
I tråd med Formann
Mao Zedongs
lære om det revolusjonære partiets status som mobiliserende representant for bønders og arbeideres objektive klasseinteresser, har
Kinas kommunistparti
politisk maktmonopol og det er uklar skillelinjer og en glidende overgang mellom Kommunistpartiet og statens myndighetsorganer.
25
Statssystemet består derfor av to parallelle, hierarkiske strukturer for utforming og gjennomføring av politikk
den formelle statsstrukturen med
Den Nasjonale Folkekongress
Regjering
og
President
på nasjonalt nivå, og den tilsvarende parallelle partistrukturen med
Partikongressen
Sentralkomiteen/Politbyrået
og
Generalsekretæren
Mens Kinas økonomi ble liberalisert etter
Deng Xiaopings
maktovertakelse på 1980-tallet, har ikke det politiske system blitt tilsvarende demokratisert. Det er en viss grad av demokrati på lokalpolitisk nivå, og Kina har siden slutten av 1980-årene hatt valg til kommunestyrer. Pr. 2008 hadde 900 millioner kinesere fått brukt stemmeretten sin. Velgerne kan imidlertid ikke velge mellom flere partier, og Kommunistpartiets lokalavdelinger kontrollerer at de folkevalgte kommunepolitikerne ikke forlater partilinjen.
26
På nasjonalt nivå har man ingen politiske valg, og det politiske ledersjiktet supplerer seg selv. Da
Hu Jintaos
etterfølger som landets øverste leder skulle utpekes i 2012 var det formelt partikongressen som skulle fatte vedtaket, men
Politbyråets stående komité
hadde allerede på forhånd utpekt Xi Jinping til etterfølger som generalsekretær. Året etter ble han også valgt til Kinas president av landets folkekongress, i et valg som var en ren formalitet.
27
28
De som jobber for å innføre et flerpartisystem blir straffeforfulgt av myndighetene.
Hongkong
, som ble innlemmet i Folkerepublikken Kina i 1997, er et unntak fra dette systemet, og har fortsatt flerpartidemokrati. Likevel kan myndighetene i Beijing gripe inn i Hongkongs politiske liv og forby regimekritiske partier, for eksempel de som kjemper for selvstendighet.
29
Kina har sterke restriksjoner på
organisasjonsfrihet
ytringsfrihet
forsamlingsfrihet
, rett til å få barn, og
religionsfrihet
. Det politiske liv har tidvis vært preget av
korrupsjon
, til tross for synlige og offisielt prioriterte kampanjer med harde straffer for korrupte ledere. En høyt profilert rettssak endte i 2013 med domfellelse for
Bo Xilai
, partisjef i Chongqing-provinsen.
30
Det politiske liv foregår primært innenfor kommunistpartiet, selv om det har vært forsøk på å etablere alternative politiske bevegelser. Myndighetene anser
Falun Gong
-bevegelsen for å være en konkurrerende samfunnsorganisasjon, og forfølger medlemmene.
31
Studenter i Beijing gjennomførte demonstrasjoner for demokrati i
1989
, men protestene
ble brutalt slått ned
av landets militære styrker. Fagbevegelsen i Kina hadde 137 millioner medlemmer i 2006, men har i liten grad mulighet til å representere medlemmene: I det regulerte samarbeidet mellom partene i Kinas arbeidsliv har fagbevegelsen en stilling som er underordnet partiet og arbeidsgiverne.
32
33
Administrativ inndeling
rediger
rediger kilde
Kinas provinser og prefekturer
Folkerepublikken Kina er inndelt i 23
provinser
(medregnet
øya Taiwan
), fem autonome regioner, fire bykommuner på provinsnivå, og to spesielle administrative regioner. Dessuten består Folkerepublikken av 56 forskjellige offisielle nasjonaliteter.
Hongkong
var tidligere en britisk koloni, men ble levert tilbake til Kina i 1997. Det har siden hatt status som en «spesiell administrativ region».
Provinser
（省
shěng
Ānhuī
(安徽)
Fújiàn
(福建)
Gānsù
(甘肃)
Guǎngdōng
(广东)
Guìzhōu
(贵州)
Hǎinán
(海南)
Héběi
(河北)
Hēilóngjiāng
(黑龙江)
Hénán
(河南)
Húběi
(湖北)
Húnán
(湖南)
Jiāngsū
(江苏)
Jiāngxī
(江西)
Jílín
(吉林)
Liáoníng
(辽宁)
Qīnghǎi
(青海)
Shaanxi (Shǎnxī)
(陕西)
Shāndōng
(山东)
Shānxī
(山西)
Sìchuān
(四川)
Yúnnán
(云南)
Zhèjiāng
(浙江)
Såkalte
Autonome regioner
（自治区）
Guǎngxī
(广西壮族自治区)
Indre Mongolia (Nèi Měnggǔ)
(内蒙古自治区)
Níngxià
(宁夏回族自治区)
Xīnjiāng
(新疆维吾尔自治区)
Tibet (Xīzàng)
(西藏自治区)
Bykommuner
（直辖市)
Běijīng
(北京市)
Chóngqìng
(重庆市)
Shànghǎi
(上海市)
Tiānjīn
(天津市)
Spesielle administrative regioner
（特别行政区）
Hongkong (Xiānggǎng)
(香港特别行政区)
Macao (Àomén)
(澳门特别行政区)
Provins ifølge myndighetene i Beijing, men i praksis styrt av
Republikken Kina
Táiwān
(台湾)
Forsvars- og utenrikspolitikk
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Folkets frigjøringshær
Folkerepublikken Kinas militærstyrker kalles
Folkets frigjøringshær
, og har rundt to millioner soldater i aktiv tjeneste (2018).
34
Folkerepublikken Kinas militærstyrker kalles
Folkets frigjøringshær
, og ble opprettet i forbindelse med
Nanchangopprøret
i 1927. Folkets frigjøringshær består av fem forsvarsgrener: Bakkestyrkene,
Marinen
, Luftforsvaret, Missilstyrkene og de strategiske støttestyrkene (
cyberkrigføring
og
krigføring i verdensrommet
). Landet er en
atommakt
, og har anslagsvis 260 kjernefysiske stridshoder (pr. 2015) fordelt på
ICBMer
, sjøbaserte ballistiske missiler og bombefly.
35
Totalt omfatter Folkets frigjøringshær rundt to millioner soldater i aktiv tjeneste, samt en halv million reservister. Forsvarsbudsjettet er på ca. 175 milliarder amerikanske dollar.
34
Folkerepublikken Kina har i prinsippet verneplikt, men et stort antall frivillige gjør at de klarer å fylle mannskapsbehovene uten å ta i bruk vernepliktige soldater.
36
Kina har diplomatiske relasjoner med de fleste større land i verden. Sverige anerkjente, som det første vestlige land, Folkerepublikken Kina den
9. mai
1950
37
Folkerepublikken Kina overtok i 1971
Republikken Kina
(Taiwan) sin plass som
representant for Kina
og ble en av de fem permanente medlemmer av sikkerhetsrådet. Kina er også observatør i
Organisasjonen av alliansefrie nasjoner
Kina fører
Ett-Kina-politikk
, som betyr at Kina kun vil ha diplomatiske forbindelser med land som anerkjenner Kinas krav på Taiwan og som ikke har diplomatiske forbindelser med Taiwan.
38
Den kinesiske regjering er også kraftig imot at taiwanske politikere som
Lee Teng-hui
og
Chen Shui-bian
eller kontroversielle personer som
Tenzin Gyatso
(Tibets
Dalai Lama
) mottas offisielt av noen land.
Japan og Kina har innimellom hatt et anstrengt forhold til hverandre blant annet fordi at det i noen japanske skolebøker er benektelser av overgrep begått av japanske soldater i Kina under
andre verdenskrig
23
En annen grunn er at japanske toppolitikere med jevne mellomrom har besøkt
Yasukuni-helligdommen
, der de minnes japanske soldater falt i strid, inkludert militære ledere dømt for krigsforbrytelser etter andre verdenskrig. Uenighet rundt eierskapet til
Senkakuøyene
Øst-Kina-havet
bidrar også til det anstrengte forholdet mellom Japan og Folkerepublikken.
39
Menneskerettigheter
rediger
rediger kilde
Bruk av
sensur
er utbredt, og kommunistpartiet undertrykker enhver organisasjon som det anser for å være en trussel imot dets makt – som det var tilfellet med
demonstrasjonene på Den himmelske freds plass
i 1989. Kina er det landet i verden som idømmer og iverksetter flest dødsstraffer, både relativt sett og i absolutte tall. Myndighetene holder tallet på henrettede hemmelig, men
Amnesty International
anslår at Kina henretter flere tusen mennesker hvert år.
40
I forkant av
Sommer-OL 2008
laget Amnesty International en rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter. Sentralt i rapporten stod undertrykkelsen av befolkningen i Tibet, fengsling av menneskerettighetsforkjempere, urimelig bruk av tvangsmidler slik som omskoleringsleirer mot de som ønsker å fremme sin sak for myndighetene, og begrensninger for journalister og sensur på internett.
41
Siden
Jiang Zemins
lederperiode på 1990-tallet har
Publisitetsdepartementet til Kinas kommunistparti
kontrollert alle kinesiske medier. Etter at
Hu Jintao
overtok i 2002 ble det i noen år myket noe opp, og mediene kunne på denne tiden skrive om sosiale problemer og kritisere
korrupsjon
i lokalforvaltningen. Fra 2005 til 2006 ble linjen igjen hardere, og kritiske aviser og publikasjoner ble stemplet som ulovlige og stengt ned.
42
43
Samtidig innførte myndighetene streng kontroll over
Internett
-trafikk, og gjennom systemet kjent som «
Den kinesiske brannmur
» blokkerer de utenlandske nettsteder, samt overvåker og sensurerer kinesiske internettbrukeres private kommunikasjon og aktivitet i sosiale medier.
43
44
Rundt 2010 var det igjen blitt åpnere forhold der bloggere kunne skrive om sosiale og politiske reformer og kinesiske brukere kunne nå internasjonale nettsteder, men etter at
Xi Jinping
overtok makten i 2012 har det blitt innført nye teknologiske sperrer og lover som hindrer ytringsfriheten på Internett i Kina.
45
I 2014 innførte myndighetene en stor nasjonal database der innbyggerne rangeres etter Kommunistpartiets mål for pålitelighet og troverdighet, og denne informasjonen brukes til både å straffe og premiere folk alt ettersom hvordan de har oppført seg i trafikken, på kollektivtransport, på Internett, og ellers i samfunnet. Personer som får dårlig poengscore i dette «sosial kreditt»-systemet kan få dårligere jobbmuligheter, dårligere Internett-tilgang, nektes skoleplass, eller nektes å reise.
46
Forholdet til Norge
rediger
rediger kilde
Norge
etablerte en utenriksstasjon i Beijing i 1919, og denne ble akkreditert hos
Chiang Kai-sheks
nasjonalistiske regjering i
Nanjing
i 1930. Etter at Folkerepublikken Kina var blitt formelt opprettet brøt Norge forbindelsene med nasjonalistene i 1950, og i 1954 fikk
Norge en ambassade i Beijing
da det ble opprettet formelle diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken.
47
Kinas ambassade i Oslo
ligger i
Tuengen allé
vest i byen.
Forholdet mellom Norge og Kina var lenge på frysepunktet etter at den opposisjonelle
Liu Xiaobo
fikk
Nobels fredspris
2010. Etter seks år uten politisk kontakt ble forholdet normalisert igjen fra november 2016, da landene gjenopptok forhandlinger om en frihandelsavtale.
48
Internasjonale organisasjoner
rediger
rediger kilde
Kina er medlem i blant annet
APEC
49
og
BRICS
50
Økonomi og næringsliv
rediger
rediger kilde
Kina er pr. 2017 verdens nest største økonomi med et
bruttonasjonalprodukt
(BNP) på
12 237
milliarder amerikanske dollar.
51
Fra landet åpnet seg opp for utenlandske investeringer og handel i 1979 og frem til 2017 har den gjennomsnittlige årlige økningen i BNP vært på hele 9,5
% (justert for
inflasjon
). Denne økningen blir av
Verdensbanken
beskrevet som «den raskest sammenhengende veksten av en større økonomi gjennom tidene».
52
Lønnsnivået i Kina var i 2017 begynt å nærme seg nivået i Sør-Europa, etter å ha doblet seg de siste ti årene. Kinesiske industriarbeidere tjente da i overkant av 30 kroner i timen, noe som var fem ganger så mye som en indisk industriarbeider.
53
I 2009 ble Kina verdens største eksportnasjon med en vareeksport på
1 200
milliarder dollar.
54
I 2015 var vareeksporten økt til 2 420 milliarder dollar, en dobling av eksportverdien i løpet av ni år. Importen var samme år 2 017 milliarder dollar, som gir et handelsoverskudd på 303 milliarder dollar i 2015.
55
Hovedeksporten består av tekstiler, elektroniske produkter, olje og oljeprodukter, kjemikalier, lettere industrivarer, og våpen. Også servicenæringen har vokst kraftig og utgjør mer enn 40
% av BNP.
Grunnenheten for
valuta
i Kina kalles yuan (元), mens den formelle betegnelsen på valutaen som har vært i bruk i Folkerepublikken Kina siden 1949 er
rénmínbì
(RMB, 元, «folkets penger»). En yuan deles opp i 10 jiǎo (角), som igjen deles opp i 100 fēn (分), selv om de senere tiårs prisstigning gjør at jiǎo og fēn sjeldnere er i bruk. Yuan og jiǎo er skriftlige og formelle former, og i muntlig tale brukes gjerne ordene kuài («spenn») og máo for henholdsvis yuan og jiǎo.
56
Den største enheten er 100 yuan og den minste er 1 fēn. I vesten forkortes valutaen til CNY og ¥ eller Ұ brukes som symbol.
Reformer fra 1980-årene
rediger
rediger kilde
Elektronikk-fabrikk i
Guangdong
(Kanton). Moderne forbrukerelektronikk er ofte designet av vestlige selskaper, mens den faktiske produksjonen foregår hos underleverandører i Kina.
De økonomiske reformene som startet i andre halvdel av 1980-tallet, tok sikte på å effektivisere landbruket og overflytte arbeidskraft fra bygda til mer produktiv industri og tjenesteyting i byene. Det ble i starten opprettet
spesielle økonomiske soner (SEZ)
hvor det ble innført markedsmekanismer, privat eiendomsrett og åpen utenrikshandel, for å få i gang eksponeringen av produksjonen mot konkurranse. Fortsatt er om lag ¾ av befolkningen sysselsatt i jordbruket, men landbrukssektoren utgjør bare 13
% av BNP. Landet er en stor industrinasjon med egenproduksjon av biler, fly, IT-utstyr og andre kapital- og forbruksvarer.
Guangdong
-provinsen har stor lisensproduksjon av IT-utstyr og elektronikk, med basis i vekstbyene
Shenzhen
og
Guangzhou
Kina ble i 2001 medlem av
Verdens handelsorganisasjon
. Det er opprettet børser i
Beijing
og
Shanghai
, i tillegg til den eldre Hang Seng-børsen i
Hongkong
. Aksjemarkedene er likevel umodne, myndighetene tillater ikke større fluktuasjoner og griper ofte inn overfor svingninger i aksjekursene. Bankmarkedet er også umodent, noe som har bidratt til framveksten av et grått lånemarked hvor ikke-finansielle bedrifter og privatpersoner låner ut penger. Kina har lenge hatt en fundamental ubalanse i økonomien med høye investeringer og eksport, mens privat forbruk har vært beskjedent. Vestlige land med USA i spissen har anklaget Kina for å administrere en kunstig svak valuta for å styrke egen eksport på verdensmarkedet. Samlet utenriksgjeld har blitt redusert til om lag 12 prosent av BNP, mens statens totale gjeld inklusive innenriks fordringer er økende og har passert 60 prosent av BNP.
57
Økonomiske nøkkeltall
58
59
60
2006
% av BNP
2009
% av BNP
2012
% av BNP
2015
% av BNP
Kilder
BNP mrd US$
61
2.730
5.059
8.570,3
11.226,2
Verdensbanken, IHS
BNP/innb US$
62
2.082,2
3.800,5
6.264,6
7.958,0
IMF, Verdensbanken
BNP realvekst
63
12,7
9,2
7,8
6,9
IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring
2,0
0,7
2,5
1,4
IMF
Renter repo, 1 uke
4,6
2,5
IMF
Investering mrd US$
64
1.165,8
42,7
2.407,5
47,6
4.004,5
47,3
4.841,0
43,8
IMF
Arbeidsløshet
65
4,0
4,4
4,5
5,1
IMF, verdensbanken
Eksport mrd US$
66
973,5
35,7
1.260,3
23,7
2.188,3
24,2
2.431,0
22,0
IMF, Verdensbanken
Import mrd US$
67
764,5
29,1
1.040,2
19,9
1.956,4
21,5
2.046,0
18,5
IMF, Verdensbanken
Handelsbalanse mrd US$
68
178,4
6,5
196,3
3,9
230,6
2,7
385,5
3,5
IMF, Verdensbanken
Betalingsbalanse mrd US$
69
231,8
8,5
243,3
4,8
215,4
2,5
2,7
IMF, Verdensbanken
Budsjettbalanse, primær
-0,7
-3,0
-1,5
-2,5
IMF
Industri, naturressurser og energi
rediger
rediger kilde
Kina er rikt på naturressurser som blant annet kull og jernmalm, samt en betydelig andel av verdensreservene av
sjeldne jordarter
rare earths
). Landet utnytter olje- og gassforekomster i sør, men er blant verdens største importører av olje.
Bilindustri
rediger
rediger kilde
Hongqi
Bilindustrien i Kina kan spores helt tilbake til Changan Automobile i 1862. På 1950-tallet var bilindustrien hovedsakelig lisensiert og med hjelp fra
USSR
, og i et veldig lite omfang. Kinas årlige bilproduksjon oversteg en million i 1992, og i 2014 var produksjon på hele 23,7 millioner enheter, som utgjorde 26
% av den globale bilproduksjonen. I 2017 nådde det 29 millioner.
70
71
I 1983 signerte
American Motors Corporation
(AMC) en 20-års kontrakt for å produsere sine Jeep-modeller i Beijing. Etter det produserte
Volkswagen
Peugeot
og en rekke andre bilfabrikanter flere av sine modeller i Kina. Senere er det kinesiske bilmerker som har tatt over.
Rundt 2000 til 2010 ble flere kinesiske bilprodusenter anklaget for å kopiere bilmodeller fra vestlige produsenter. Noen
BYD
-modeller har historisk sett vært lik modeller fra andre merker, inkludert modeller fra
Lexus
Toyota
Honda
Mercedes Benz
, og
Porsche
. Noen modeller var så like at man kunne benytte bildeler om hverandre, dette gjaldt også andre kinesiske produsenter enn BYD som for eksempel
Chery
QQ (
Daewoo Matiz
) og
Zotye
SR9 (
Porsche Macan
).
72
Zotye SR9 (venstre) og Porsche Macan (høyre)
Kina er nå en stor bilprodusent, ikke minst innen elektriske modeller er de langt fremme teknologisk. I mars 2023 er det over 100 kinesiske bilmerker og 11 av disse blir importert til Norge (
Polestar
MG
BYD
Maxus
Aiways
Lotus
Hongqi
Dongfeng
Xpeng
Nio
og
Jac
).
73
Turisme
rediger
rediger kilde
Turister fotograferer
Shanghais
skyline fra strandpromenaden kjent som
The Bund
Med 60,7 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Kina det fjerde største turistmålet i verden.
74
Flesteparten av de utenlandske besøkende er imidlertid kinesere fra
Taiwan
Hongkong
og
Macao
, og hvis disse holdes utenfor mottok landet 26 millioner utenlandske turister i 2014. De fleste utenlandske turister kommer fra andre land i Asia, og landene med flest antall turister til Kina er
Sør-Korea
Japan
Russland
USA
Vietnam
Malaysia
og
Mongolia
. Omtrent 20
% av turister til Kina er europeere, og omtrent halvparten av disse er russere.
75
Større kinesiske foretak
rediger
rediger kilde
Kinas næringsliv domineres av statseide bedrifter, og mange av disse hører blant verdens største konsern i sine bransjer. Alle de store bankene er statlige, og det samme gjelder samtlige fire lisenshavere innenfor telekommunikasjoner. Også de største energiselskapene er statseide, både innenfor oljeproduksjon (
CNPC
CNOOC
Sinopec
PetroChina
), og innenfor vannkraft- og kullkraftproduksjonen (
State Grid
CPIC
). En del større private selskaper er registrert i Hongkong, og noen større private selskap i Fastlands-Kina har særlig vokst fram innenfor IT-industrien (
Lenovo
Huawei
Alibaba
).
Samfunn
rediger
rediger kilde
Kalender
rediger
rediger kilde
Kinesisk nyttår
er den viktigste av de tradisjonelle kinesiske helligdagene, og feires i hele landet. Her fra fyrverkeriet under nyttårsfeiringen i Hongkong i 2012.
Den kinesiske kalender
er en
lunisolarkalender
. I Kina benytter man i dag
den gregorianske kalenderen
, men den kinesiske kalender brukes fremdeles til markering av tradisjonelle
helligdager
, for eksempel
kinesisk nyttår
Duanwu-festivalen
og
Månefesten
. Den brukes også til å velge en gunstig dag for brylluper eller for innvielse av en ny bygning. Ettersom en måned i den kinesiske kalender er like lang som månens omløpstid, forteller kalenderen også noe om
månens
faser.
Den kinesiske kalender har også gitt navn til årene. De følger en syklus på tolv forskjellige år i denne rekkefølgen: rotte, okse, tiger, hare, drage, slange, hest, sau, ape, hane, hund, og gris. 5. februar 2019 begynner grisens år, mens rottens år begynner 25. januar 2020.
Utdanning og forskning
rediger
rediger kilde
Eldre kinesisk kompass. De første kompassene ble funnet opp i Kina rundt 300-200 f.Kr.
Det kinesiske skolesystemet er fullt ut drevet av staten og organisert under det kinesiske utdanningsdepartementet. Det er ni års obligatorisk skolegang, vanligvis fordelt på seks år med barneskole (fra seks eller syvårsalderen) og tre år med ungdomsskole (for elever fra tolv til femten år). Noen provinser opererer også med modellen med fem års barneskole og fire års ungdomsskole. Etter ungdomsskolen er det mulighet for å gå tre år på videregående skole.
Opptaksprøven til høyere utdanning kalles
Gaokao
, og har spesielt fokus på elevenes kunnskaper i kinesisk, matematikk og fremmedspråk. Eksamenen er regnet som vanskelig, og bare 40
% av eksaminandene består. Resultatene ved denne prøven danner grunnlaget for hvilken høyere utdanningsinstitusjon man blir tilbudt studieplass ved.
76
I 2016 hadde landet omtrent
2 600
høyere utdanningsinstitusjoner, en økning fra 1071 i 1999. I samme periode økte studentpopulasjonen fra 8,8 millioner til 29 millioner. Årlig uteksamineres
15 000
ingeniører med
ph.d.
-grad, noe som er det høyeste antallet på verdensbasis.
77
Blant de mest kjente universitetene er
Tsinghuauniversitetet
og
Pekinguniversitetet
(begge i Beijing), og
Fudanuniversitetet
i Shanghai.
78
I 2016 passerte Kina
USA
som verdens mest publiserende forskningsland innenfor teknologi og naturvitenskap. Rundt to prosent av
BNP
brukes til forskning pr. 2015, noe som er en fordobling siden 2001. Kina har også hatt en sterk økning i publiserte artikler i verdens høyest rangerte vitenskapelig tidsskrifter.
77
Kinesernes satsing på vitenskap og teknologi er imidlertid ikke bare av nyere dato, og historisk sett har kinesernes tekniske oppfinnelser omfattet for eksempel
kompasset
boktrykkerkunsten
papiret
, den orientalske
abakus
kruttet
armbrøsten
og
rustningen
. Den kinesiske matematiker
Zu Chongzhi
klarte på
400-tallet
å regne ut tallet
(pi)
med syv desimaler.
Alkymi
er
taoistisk
kjemi
, svært forskjellig fra moderne kjemi. Kineserne drev det tidlig langt innen
biologi
og urtelære, blant annet om medisinale planter. Likeså var kineserne tidlig ute med
kirurgi
, og er fremdeles helt i tet hva gjelder
akupunktur
Massemedier
rediger
rediger kilde
Kinas statlige fjernsynsselskap heter
CCTV
, og har hovedkontor i en
karakteristisk skyskraper
i Beijing.
Kinas største fjernsynsselskap er
China Central Television
(CCTV), som er statseid og underlagt
Publisitetsdepartementet til Kinas kommunistparti
. CCTV har 24 kanaler og når én milliard mennesker. De internasjonale kanalene til CCTV ble i 2016 skilt ut under merkenavnet
China Global Television Network
(CGTN), og CGTN driver kanaler på engelsk, arabisk, fransk, spansk og russisk.
79
Folkerepublikken Kinas største dagsavis er
Folkets dagblad
, som er organ for kommunistpartiet. Landet har også to engelskspråklige aviser: Beijing-baserte
China Daily
og Shanghai-baserte
Shanghai Daily
. Den kinesiske regjeringen står også bak
nyhetsbyrået Xinhua
Kina har liten eller ingen grad av pressefrihet, og organisasjonen
Reportere uten grenser
rangerer landet nær bunnen i sine årlige oversikter over pressefrihet i verdens land.
80
Kinesiske medier er under streng statlig kontroll, og det er vanskelig for utenlandske journalister å arbeide i landet. Myndighetene overvåker også av hva folk poster på internett, i chat-rom og i
sosiale medier
, og journalister og bloggere som kritiserer myndighetene risikerer fengselsstraff.
81
Kinas sosiale kredittsystem
effektiviserer overvåkningen og gir kinesiske innbyggere sosial kreditt (poeng) basert på oppførselen deres.
Urbanitet
rediger
rediger kilde
Kinesisk migrantarbeider. Ifølge offisielle tall hadde Kina i 2009 totalt 230 millioner slike, flesteparten med arbeid i industri eller byggenæring.
82
Kina kjennetegnes av en stor indre migrasjon fra land til by, der fattige migranter forlater hjemplassene sine for å søke arbeid i de store og mellomstore byene. Denne personstrømmen går i hovedsak fra landets indre områder til kyststrøkene, og fra det vestlige og sentrale Kina til det østlige Kina. Ifølge offisielle tall hadde Kina i 2009 totalt 230 millioner migrantarbeidere, og omtrent 60
% av disse arbeider i industrien eller i byggenæringen.
82
I 2012 gikk bybefolkningen i Kina forbi landbefolkningen, da 680 millioner mennesker
51,27
% av befolkningen
bodde i byer. Denne andelen er forventet å øke til 75
% i løpet av den neste tyveårsperioden.
83
Folkerepublikken Kinas 20 største storbyområder
By
Provins
Innbyggertall
By
Provins
Innbyggertall
Shanghai
Beijing
Shanghai
Shanghai
20 217 748
11
Chongqing
Chongqing
6 263 790
Beijing
Beijing
16 446 857
12
Nanjing
Jiangsu
5 827 888
Shenzhen
Guangdong
10 358 381
13
Shenyang
Liaoning
5 718 232
Guangzhou
Guangdong
9 702 144
14
Xi’an
Shaanxi
5 206 253
Tianjin
Tianjin
9 562 255
15
Hangzhou
Zhejiang
5 162 093
Wuhan
Hubei
7 541 527
16
Harbin
Heilongjiang
4 933 054
Dongguan
Guangdong
7 271 322
17
Dalian
Liaoning
3 902 467
Hongkong
Hongkong
7 071 576
18
Zhengzhou
Henan
3 677 032
Foshan
Guangdong
6 771 895
19
Shantou
Guangdong
6 771 895
10
Chengdu
Sichuan
6 316 922
20
Jinan
Shandong
3 527 566
Kilde
: Folketellingen i 2010
84
Kultur
rediger
rediger kilde
Kinas kultur er en av verdens eldste. Landet hadde et utviklet samfunnssystem allerede for 4
000 år siden og det er i Kina mange store oppfinnelser har sett dagens lys, for eksempel papiret og boktrykkerkunsten, porselen, krutt og kompasset. Keiserdynastiene varte i mer enn 2
500 år og omfattet både epoker med stabilitet og med revolusjonerende forandring.
Musikk, dans og drama
rediger
rediger kilde
Dragedans
er en kinesisk tradisjonell fremvisningsdans. Den fremføres ofte under festiviteter.
Kineserne utviklet et stort antall musikkinstrumenter, blant annet
zheng
xiao
og
erhu
. Musikkinstrumentet
sheng
fikk en rekke arvtakere i Vesten.
Dragedans
og
Løvedans
er kjente kinesiske former for fremvisningsdans.
Litteratur og skriftkultur
rediger
rediger kilde
Kinesisk litteratur har en lang og rik historie, delvis tilskyndet av oppdagelsen av trykkekunsten under
Song-dynastiet
. Forut for den tid var de klassiske og religiøse manuskripter nettopp «manuskripter» – håndskrevne, med blekkpensel. Det dreide seg for det meste om konfutsianske, taoistiske og buddhistiske verker. For å granske disse tekstene opprettet de lærde et stort antall akademier. Noen av akademiene var finansiert av herskerdynastiene, og de kongelige kunne selv ta aktivt del i diskusjonene der. Av dokumenter forfattet på denne tidlige tid er titusener blitt bevart. Kinesiske filosofer, forfattere og diktere har for det meste nydt stor respekt i samfunnet, og spilt en viktig rolle som kulturbærere.
Kunst, verdensarv og museer
rediger
rediger kilde
Utdypende artikler:
Liste over kinesiske malere
og
Verdensarven i Asia#Kina
Kinesisk krukke fra Ming-dynastiet på midten av 1400-tallet, av en type kjent som «
blå og hvit-porselen
». Denne typen porselensprodukter har sitt opphav i byen
Jingdezhen
, og ble en meget ettertraktet handelsvare utenfor landets grenser i tidlig moderne tid.
I Kina har man alltid satt billedkunsten høyt, og de eldste bevarte maleriene er fra 200-tallet f.Kr. Fra ca. 400-tallet e.Kr. ble det å lage tegninger med tusj og pensel vanlig blant embedsmenn og andre i eliten, og det at
kinesisk kalligrafi
også har høy status som kunstform henger sammen med at det var den skrivekyndige klassen som begynte med billedkunst. Fra
Song-dynastiets
tid ca. rundt år 1000 skjedde det en stor utvikling i kinesisk landskapsmaleri, og i denne epoken kom også
fugle- og blomstermalerier
som kunstform. Et format som er vanlig for kinesisk billedkunst er de lange, strimmelformede billedrullene, såkalte «horisontalbilder». Dette formatet er meget gammelt i bruk til fortellende figurfremstillinger, men fra Song-tiden og utover ble de også brukt til panoramautsyn over elve- og fjellandskap.
85
Fra
Yuan-dynastiet
(1271–1368) tok billedkunsten en mer personlig retning. Den største kinesiske maleren på denne tiden var
Zhao Mengfu
, kjent for sine hestemalerier. Blant andre kjente kunstnere fra denne epoken er
Wang Meng
og
Ni Zan
. Under
Ming-dynastiet
(1368–1644) fikk kunsten en tilbakeskuende tendens, der man så til gamle mestere for inspirasjon. Kjente kunstnere fra Ming-tiden er
Shen Zhou
og etterfølgeren
Wen Zhengming
. Kunsten under
Qing-dynastiet
(1644–1912) begynte med en motreaksjon mot tilbakeskuingen under Ming, med de tre malende munkene
Zhu Da
Shitao
og
Kun Can
som sentrale aktører. Senere i Qing-perioden var det ingen overordnet trend i kinesisk billedkunst, og alle malere hadde hver sin stil. På 1800-tallet var kinesisk billedkunst preget av nedgang, på grunn av de sosiale og økonomiske problemene i landet.
85
Terrakottahæren
har vært en del av verdensarven siden 1987, og er et av Folkerepublikken Kinas fremste turistmål.
Det finnes eksempler på kinesisk skulpturkunst helt tilbake til
Yangshaokulturen
og fra bronsealderen, men det var først med
buddhismen
] inntog i landet at skulpturer i større format ble vanlig.
Buddha
-statuene begynte å ta menneskelig form i det første århundre etter Kristus, og med utviklingen av ulike retninger innenfor buddhismen ble det også stort spenn i fremstillingen av Buddha. Felles for de fleste var imidlertid at de var veldig statiske todimensjonale, og var ment å sees rett forfra. Fra 500-tallet ble kinesisk skulpturkunst mer tredimensjonal, og fra 600-tallet ble skulpturene nesten overdrevet kroppslige. Senere i kinesisk kunsthistorie har man beholdt formspråket fra 400–700-årene, og stort sett gjentatt eller variert over stilen med overdrevne former.
85
Kineserne har aldri skilt skarpt mellom kunst og kunsthåndverk, og retninger innenfor sistnevnte har periodevis hatt stor prestisje.
Kinesisk keramikk
har røtter tilbake til steinalderen, og fra 600-tallet e.Kr. slo
porselenet
igjennom. Dette ble snart en viktig handelsvare som ble eksportert vestover til Midtøsten og Europa. Fra 1300-tallet begynte kinesiske porselenskunstnere å eksperimentere med å male med
blå koboltfarge
over hvit porselen
, og
Jingdezhen
ble senter for landets porselensproduksjon. Porselensteknikkene utviklet seg videre i Ming- og Qing-periodene, og siden 1700-tallet har kinesisk blåhvitt og emaljedekorert porselen vært inspirasjonskilde og forbilde også for keramikere i vesten.
86
Typisk restaurant bord i Kina, rettene står på en plate som kan roteres slik at man kan forsyne seg. På større restauranter kan man få
gaffel
men på mindre mer lokale har de kun
spisepinner
Edelmetaller har aldri spilt noen sentral rolle i kinesisk kunsthåndverk, men fra
Shang-dynastiet
(ca. 1550–1045 f.Kr.) kjenner man avanserte metoder for støping av
bronse
. Utgravinger har fått for dagen store mengder bronsegjenstander fra landets tidlige historie, der spesielt bronsekar brukt til ofringer til forfedres ånder er unike. Ved siden av bronsen har også
jade
vært spesielt for Kinas kunsthåndverk, og fra
Han-dynastiet
(202 f.Kr.­­–220 e.Kr.) finner man hele drakter av jadeplater. Fra senere perioder har man småskulpturer i
elfenben
, blant annet fra Ming-dynastiet. Spesielt fra kinesisk kunsthåndverkstradisjon er også bruken av horn fra
neshorn
, blant annet til vinbegere.
86
Siden Folkerepublikken Kina ratifiserte UNESCOs konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven i 1985 har landet fått 53 oppføringer på listen over
Verdens kultur- og naturarvsteder
, noe som er nest flest i verden. Blant de mest kjente verdensarvstedene i Kina er
Den forbudte by
Beijing
Den kinesiske mur
Potalapalasset
i Tibet og
Terrakottahæren
ved
Qin Shi Huangdis mausoleum
Mat og drikke
rediger
rediger kilde
Det kinesiske kjøkken
er berømt verden rundt. Bildet viser tilberedningen av
pekingand
, en av de mest kjente rettene internasjonalt.
Utdypende artikkel:
Det kinesiske kjøkken
Mat er en viktig del av kinesisk kultur. Stort sett all mat er knyttet til en eller annen effekt på helsen.
trenger referanse
Det kinesiske kjøkken
har opphav i de forskjellige provinsene og det finnes uendelig mange retter.
Det spises med
pinner
. Maten serveres i felles skåler på bordet og alle spiser av alle rettene som er på bordet. I Sør-Kina er ris det dominerende tilbehøret, men i nord er det mer basert på brød laget av korn.
trenger referanse
Kineserne bruker en langt større del av sin inntekt på mat enn man gjør i Norge. De er langt mer oppmerksom på smak, kvalitet og viktigheten av å spise sunt og variert.
trenger referanse
Idrett
rediger
rediger kilde
Basketspilleren
Yao Ming
er en av Kinas mest kjent idrettsutøvere, kjent fra
NBA
-karrieren fra 2002 til 2011.
Kina er blant de tidligste steder i verden hvor man begynte å drive med sport. Det finnes bevis for at Kina er det sted i verden der en form for fotball først ble spilt.
87
Andre populære sportsgrener i Kina:
88
kampsport
bordtennis
badminton
svømming
basketball
og i den senere tiden
golf
og
rugby
Brettspill
som
go
xiangqi
(kinesisk sjakk) og
mahjong
(májiàng) og i den senere tiden
sjakk
er populære spill i Kina.
I kinesisk kultur anses det som viktig å være fysisk aktiv, og man kan se eldre trene
qigong
og
tai chi
i parker om morgenen og studenter som gjør uttøyningsøvelser på skolens område. Den profesjonelle amerikanske basketball-ligaen
NBA
har mange unge tilhengere i Kina og
Yao Ming
er et stort idol for dem.
Sommer-OL 2008
ble avholdt i Beijing og andre byer i Kina.
Vinter-OL 2022
ble avholdt i
Beijing
og områder ved
Yanqing
og
Chongli
i Kina.
Oppføring på UNESCOs lister
rediger
rediger kilde
Verdensarvsteder
Oppføringer på
UNESCOs
verdensarvliste
(World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
De gamle landsbyene Xidi og Hongcun sør i
Anhui
Yīnxū
(Yin-ruinene)
, restene etter den siste hovedstaden under
Shang-dynastiet
, i
Henan
Verneområdene for kjempepandaer i
Sichuan
Fujian Tulou
, som er 46 særegne jordhus i ti landsbyer i det sørøstlige
Fujian
Verneområdet
De tre parallelle elver
Yunnan
Den kinesiske mur
Taishanfjellet
Shandong
-provinsen
Huang Shan
-fjellene i
Anhui
-provinsen
Mogaogrottene
Gansu
-provinsen
Utgravningsstedet for «
Pekingmannen
» i
Zhoukoudian
Beijing
Nasjonalparken
Lushan
Jiangxi
Gamlebyen i
Lijiang
Yunnan
Gamlebyen i
Ping Yao
Shanxi
Jiuzhaigoudalen
Sichuan
-provinsen
Huanglongområdet
i Sichuan
Wulingyuanområdet
Hunan
-provinsen
De klassiske hager i
Suzhou
Jiangsu
Fjellrefugiet og dets omliggende templer ved Chengde
Hebei
-provinsen
Steinfigurene i
Dazu
fylke i
Chongqing
Potalapalassets
historiske kompleks i
Lhasa
Tibet
Qinchengfjellet
og
irrigasjonsanlegget i Dujiangyan
Sichuan
Wuyifjellene
Fujian
Konfucius
' tempel og mausoleum, og Kong-familiens sete i
Qufu
i Shandong-provinsen
Gammele bygningsanlegg i
Wudangfjellene
Hubei
-provinsen
Emeifjellet
med kjempebuddhaen i
Leshan
Sichuan
Longmengrottene
ved
Luoyang
Henan
Sommerpalasset
og de keiserlige hager i
Beijing
Himmeltempelet
, et keiserlig offeralter i
Beijing
Keisermausoleene fra Ming- og Qingdynastiene (
Minggravene
De vestlige Qinggravene
og
De østlige Qinggravene
Yunganggrottene
Datong
Shanxi
Ming-dynastiets keiserpalass
Beijing
og
Qing-dynastiets
keiserpalass i
Shenyang
Goguryeokongedømmets
hovedsteder og mausoleer
Historiske senteret i
Macao
Mausoleet
til den
første Qin-keiseren
Xi'an
Shaanxi
-provinsen (1987)
Diaolouene
Kaiping
andre landsbyer i
Guangdongdistriktet
Karst-topografien
i Sør-Kina
Sanqingshan nasjonalpark
Fjellet
Wutaishan
Fjellpartiet
Danxiashan
Historiske monumenter i
Dengfeng
Quanzhou
– emporiet fra song- og yuan-perioden
Hovedstad og graver i det gamle
Koguryo
riket
West Lake kulturlandskap i
Hangzhou
Chengjiang
område med fossiler
Området
Xanadu
Kulturlandskap,
Honghe Hani
risterrasser
Xinjiang Tianshan
Silkeveien
Canal Grande
Tusi
området
Hubei Shennongjia
Zuojiang Huashan
bergkunst
kulturlandskap
Kulangsu
, en historisk internasjonal bosetning
Qinghai
Hoh Xil
Fanjingshan
Arkeologiske ruiner av
Liangzhu
Trekkfugl
reservater langs kysten av
Gulehavet
Bohaibukta
Vestlige
Xia-mausoleer
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av
immateriell kultur
(Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 –
Kunqu
-operaen
2003 – Musikken med
Guqin
(Soloframføring med
siter
2005 – Den uiguriske musikkformen
Muqam
i den kinesiske regionen
Xinjiang
2009 –
Gravering
2009 – Gravert blokktrykkteknikk
2009 – Kinesisk
kalligrafi
2009 – Papirklipping
2009 –
Dragebåtfestival
2009 – Dans av Kinas koreanske etniske gruppe
2009 – Tradisjonelt
arkitektonisk
håndverk, tømmerstrukturer
2009 –
Brokade
fra
Nanjing Yunjin
2009 –
Gesar
episk tradisjon
2009 – Sang av den etniske gruppen
Dong
2009 –
Hua’er
2009 – Manas
2009 –
Mazu
tro og skikker
2009 –
Khoomei
, mongolsk sang
2009 –
Nanyin
2009 –
Regong
kunst
2009 –
Silkehåndverk
2009 –
Tibetan opera
2009 –
Yueju opera
2009 – Tradisjonell fyringsteknologi fra
Longquan celadon
2009 – Tradisjonelt håndverk,
Xuanpapir
2009 –
Xi’an
blåse- og perkusjonsensemble
2010 –
Akupunktur
og
moxibustion
, tradisjonell kinesisk medisin
2010 –
Pekingopera
2011 –
Hezhen Yimakan
skyggedukker
2013 –
Zhusuan
kuleramme
2016 – De tjuefire solfasene
2018 –
Lum
tibetansk
medisinsk bading
2020 –
Ong Chun
/Wangchuan/Wangkang-seremoni, ritualer relatert til forbindelsen mellom mennesket og havet (Sammen med Malaysia)
2020 –
Taijiquan
, indre
kampsport
praktisert for dens helsemessige fordeler
Litteratur
rediger
rediger kilde
Alison Bailey; Ronald G. Knapp; Peter Neville-Hadley; m.fl.:
Kina. folk, landskap, kultur, historie
. Pegasus forlag 2008.
ISBN 9788244200400
Erling Borgen
Rød Drøm: mitt møte med Kina
Oslo, 1998
ISBN 82-03-22292-7
Elisabeth S. Eide.
Vårt skjeve blikk på kineserne
. Aschehoug, 1995
Torbjørn Færøvik
Kina
: en reise på livets elv
. Oslo, 2004
ISBN 82-02-23517-0
, h.
Torbjørn Færøvik
Midtens Rike: En vandring i Kinas historie
. Oslo, 2009,
ISBN 978-82-02-27269-2
Jung Chang
Ville Svaner: Tre Døtre av Kina
. Oslo, 1993
ISBN 82-05-27065-1
. Slektshistorie og selvbiografi om tre generasjoner kinesiske kvinners livserfaringer 1900-1980.
Kubler, Cornelius C. (2014).
Basic Spoken Chinese: An Introduction to Speaking and Listening for Beginners
. Tuttle Publishing.
ISBN
9781462914814
Kenneth G. Lieberthal og David M. Lampton, red. (1992).
Bureaucracy, Politics, and Decision Making in Post-Mao China (Studies on China)
. University of California Press.
ISBN
978-0520073562
Cecilia Lindqvist
Tegnenes rike, en beretning om kineserne og skrifttegnene deres
. Oslo, 1993
Trygve Løtveit:
Den gule keiser, og andre historiske fortellinger fra det gamle Kina
. Huitfeldt, 1995
Kevin Sinclair:
Kina, en kulinarisk reise, autentiske oppskrifter fra verdens største land
. Oslo, 2000
Jonathan D. Spence
og Annping Chin (1996).
Kinas århundre
. Gyldendal.
ISBN
8205243395
Verden i dag
: Kina og Taiwan
. Bonniers Specialmagasiner / Illustrert Vitenskaps Bibliotek. 1996.
ISBN
8277480253
Kinesisk kunst gjennom 3000 år
. Nasjonalgalleriet. 1977.
Fotnoter
rediger
rediger kilde
forenklet
kinesisk
中国
pinyin
Zhōngguó
bokstavelig talt «Midtens rike»
hànzì
:中华人民共和国 ,
pīnyīn
Zhōnghuá Rénmín Gònghéguó
Referanser
rediger
rediger kilde
«National Data»
data.stats.gov.cn
. Besøkt 22. september 2019
Wright, Arthur F. (1960).
«The Study of Chinese Civilization»
Journal of the History of Ideas
. 2. 21: 233–255.
ISSN
0022-5037
doi
10.2307/2708197
. Besøkt 16. november 2021
Klepsvik, Erik (2020).
«Midtens rike»
Store Norske Leksikon
. Besøkt 20. februar 2024
«Planteliv». Verden i Dag: Kina og Taiwan, side 11
«Dyreliv». Verden i Dag: Kina og Taiwan, side 12
«China's Rare River Dolphin Now Extinct, Experts Announce»
. National Geographic News. 14. desember 2006. Arkivert fra
originalen
19. mai 2018
. Besøkt 29. januar 2019
Kan, Karoline (24. februar 2019).
«I learned to love my freckles. After this week's social media debate, will China?»
CNN Style
(på engelsk)
. Besøkt 3. mars 2019
«India's population to surpass that of China's around 2024: UN»
. The Economic Times. 21. juni 2017
. Besøkt 3. mars 2019
NRK (24. april 2023).
«India overtar som verdens mest folkerike land tidligere enn trodd»
NRK
. Besøkt 8. juni 2023
Kubler (2014), side 9
Kubler (2014), side 12
World Desk Reference
. D K Publishing.
ISBN 0-7566-1099-0
Macintosh, R. Scott.
China's prosperity inspires rising spirituality
(March 9, 2006). Retrieved
15. april
2006
«Chinese government official statistics on Christian population in China»
. hrwf.org. Arkivert fra
originalen
8. august 2007
. Besøkt 27. august 2007
«Christian population in China»
. guardian.co.uk
. Besøkt 27. august 2007
NTB
(21. april 2014).
«– Kina vil om få år bli verdens største kristne land»
. abcnyheter.no. Arkivert fra
originalen
24. april 2014
. Besøkt 23. april 2014
«There are more than 20 million Muslims in China. For some, piety is a dangerous political act»
. Vox. 15. juli 2016
. Besøkt 21. januar 2019
«The New England Journal of Medicine, September 2005»
. Arkivert fra
originalen
2. juli 2009
. Besøkt 26. april 2008
«Kinas ettbarnspolitikk er historie»
. VG. 27. desember 2015
. Besøkt 21. januar 2019
Arkivert
27. september 2007 hos
Wayback Machine
«Nanjing-massakren lever fremdeles»
. Forskning.no. 26. april 2005
. Besøkt 21. januar 2019
«Løgnene som aldri
dør»
. Ny Tid. 31. august 2006
. Besøkt 21. januar 2019
Shirk, Susan L. (1992). «The Chinese Political System and the Political Strategy of Economic Reform», i:
Bureaucracy, Politics, and Decision Making in Post-Mao China (Studies on China)
, side 59-65.
«Chinese Democracy Isn't Inevitable»
. The Atlantic. 29. mai 2015
. Besøkt 3. mars 2019
«Nå starter Kinas partikongress - men valgene er allerede gjort»
. NRK Urix. 8. november 2012
. Besøkt 3. mars 2019
«Xi Jinping gjenvalgt med 2970 av 2970 stemmer»
. Dagbladet. 17. mars 2018
. Besøkt 3. mars 2019
«Hong Kong has banned a political party but it will never crush desire for independence»
. The Guardian. 24. september 2018
. Besøkt 3. mars 2019
«Bo Xilai tiltalt for korrupsjon og maktmisbruk»
. VG. 25. juli 2013
. Besøkt 21. januar 2019
«What is Falun
Gong?»
. The Economist. 5. september 2018
. Besøkt 3. mars 2019
«Trade unions in China»
(PDF)
CentrePiece
. London School of Economics and Political Science. 2006
. Besøkt 3. mars 2019
John W. Budd, Wei Chi, Yijiang Wang og Qianyun Xie (2014).
«What Do Unions in China Do? Provincial-Level Evidence on Wages, Employment, Productivity, and Economic Output»
(PDF)
Journal of Labor Research
. 35 (2): 185–204.
ISSN
0195-3613
doi
10.1007/s12122-014-9178-4
International Institute for Strategic Studies (14. februar 2018).
The Military Balance 2018
. Routledge. s.
249–259.
ISBN
978-1-85743-955-7
«Chinese nuclear forces, 2016»
. Bulletin of the Atomic Scientists. 3. juli 2016
. Besøkt 25. januar 2019
«Chinese students blacklisted for refusing to carry out compulsory military training»
. South China Morning Post. 16. mars 2018
. Besøkt 25. januar 2019
«China and Sweden»
. Den kinesiske ambassaden i Sverige. Arkivert fra
originalen
1. januar 2008
. Besøkt 26. april 2008
«What is the 'One China' policy?»
. BBC. 10. februar 2017
. Besøkt 3. mars 2019
«Chinese ambassador blasts Japanese PM Shinzo Abe over war shrine visit»
. The Guardian. 2. januar 2014
. Besøkt 3. mars 2019
«Death Penalty: World’s biggest executioner China must come clean about ‘grotesque’ level of capital punishment»
. Amnesty International. 11. april 2017
. Besøkt 21. januar 2019
«Sammendrag av rapporten China: The Olympics countdown – crackdown on activists threathens Olympics legacy»
. Arkivert fra
originalen
11. april 2008
. Besøkt 26. april 2008
«Kina stenger populær avis»
. Dagbladet. 25. januar 2006
. Besøkt 3. mars 2019
«China's leaders launch smokeless war against internet and media dissent»
. The Guardian. 26. september 2005
. Besøkt 3. mars 2019
«Google omgår 'den kinesiske brannmur
. Teknisk Ukeblad / NTB. 23. mars 2010
. Besøkt 3. mars 2019
«The great firewall of China: Xi Jinping’s internet shutdown»
. The Guardian. 29. juni 2018
. Besøkt 3. mars 2019
«Kina har begynt å rangere borgere: Straffes med reiseforbud og skolenekt»
. NRK Urix. 8. april 2018
. Besøkt 3. mars 2019
«Den norske legasjon i Kina»
. Arkivportalen. 9. desember 2010. Arkivert fra
originalen
2. desember 2020
. Besøkt 25. januar 2019
«Forholdet mellom Kina og Norge normalisert etter seks år med isfront»
. Aftenposten. 19. desember 2016
. Besøkt 25. januar 2019
«USA: Jobber med detaljer i handelssamtale med Kina»
NRK.no
. 26.10.2025.
«Kina trekker i trådene»
VG.no
. 24.08.2023.
«GDP (current US$)»
Verdensbankgruppen
. 2019
. Besøkt 3. mars 2019
Wayne M. Morrison (5. februar 2018).
«China’s Economic Rise: History, Trends, Challenges, and Implications for the United States»
(PDF)
. Congressional Research Service
. Besøkt 3. mars 2019
«Kinesiske lønninger nærmer seg de søreuropeiske – det kan nordmenn også tjene på»
. Aftenposten. 28. februar 2017
. Besøkt 3. mars 2019
«International Trade Statistics»
(PDF)
. Verdens handelsorganisasjon. 2010. s.
13
. Besøkt 3. mars 2019
Country Report - China.
IHS Markit
, 13. september 2017.
Kubler (2014), side 156
IMF Ch IV Report 2017
, side 43 og 45.
IMF Ch IV Report 2017
IMF Ch IV Report 2015
IMF Ch IV Report 2010
Verdensbanken - Data
, løpende dollar
Verdensbanken - Data
, løpende priser
Verdensbanken - Data
, faste 2005-dollar.
Investeringer i
% av BNP
, og i
US dollar
- Data,
Verdensbanken
. Besøkt september 2017.
Arbeidsløshet,
Verdensbanken
, ILO-metoden. Besøkt november 2015.
Eksport i
% av BNP
, og i
US dollar
- Data,
Verdensbanken
. Besøkt september 2017.
Import i
% av BNP
, og i
US dollar
- Data,
Verdensbanken
.Besøkt september 2017.
Handelsbalanse i
% av BNP
, og i
US dollar
Verdensbanken
. Besøkt september 2017.
Betalingsbalanse i
% av BNP
, og i
US dollar
Verdensbanken
. Besøkt september 2017.
«CHANGAN – Automobile European Design Center»
(på engelsk). Arkivert fra
originalen
19. mars 2023
. Besøkt 19. mars 2023
«China car production by type 2021»
Statista
(på engelsk)
. Besøkt 19. mars 2023
«BYD SUV Revealed! – Its not a Lexus RV, its not a Lexus RV…»
web.archive.org
. 8. juli 2011. Arkivert fra
originalen
8. juli 2011
. Besøkt 19. mars 2023
Tystad, Martin (2. desember 2022).
«Kinesiske bilmerker i Norge i slutten av 2022 - en oversikt»
www.finansavisen.no
(på norsk)
. Besøkt 19. mars 2023
UNWTO Tourism Highlights: 2018 Edition
, UNWTO, 2018, s. 8.
«China Tourism — Current Trends and Facts»
. China Highlights
. Besøkt 21. januar 2019
«The Chinese Education System»
. InterNations. Arkivert fra
originalen
27. januar 2019
. Besøkt 26. januar 2019
«Veikart for forsknings- og utdanningssamarbeid med Kina 2018-2020»
(PDF)
. Forskningsrådet / Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning. Arkivert fra
originalen
(.pdf)
27. januar 2019
. Besøkt 26. januar 2019
«Destination Guides
: Study in China»
. Quacquarelli Symonds
. Besøkt 26. januar 2019
«China’s state broadcaster CCTV rebrands international networks as CGTN in global push»
. South China Morning Post. 31. desember 2016
. Besøkt 21. januar 2019
«2018 World Press Freedom Index»
. Reportere uten grenser
. Besøkt 21. januar 2019
«China
: Even closer control»
. Reportere uten grenser
. Besøkt 21. januar 2019
«Labour migration in China and Mongolia»
. International Labour Organization
. Besøkt 25. januar 2019
«China's urban population exceeds rural for first time ever»
. The Telegraph. 17. januar 2012
. Besøkt 26. januar 2019
中国2010年人口普查分县资料. 中国统计出版社, 2012.
ISBN 978-7-5037-6659-6
Leijon, Per-Olow.
«Kinesisk skulptur og maleri», i:
Kinesisk kunst gjennom 3000 år
, side 19-27
Gyllensvärd, Bo.
«Kunsthåndverk», i:
Kinesisk kunst gjennom 3000 år
, side 10-18
Origins of the Great Game
. 2000. Athleticscholarships.net. Accessed
23. april
2006
ESPN Soccernet
. 2002. ESPN Soccernet. Accessed
26. januar
2006
Eksterne lenker
rediger
rediger kilde
(en)
Offisielt nettsted
(en)
Offisielt nettsted
(en)
China
– kategori av bilder, video eller lyd på
Commons
(en)
中华人民共和国
– galleri av bilder, video eller lyd på
Commons
CIAs fakta om Folkerepublikken Kina
Arkivert
13. februar 2007 hos
Wayback Machine
Lonely Planets omtale av Folkerepublikken Kina
Den kinesiske ambassaden i Norge
(engelsk)
FN-sambandet om Kina
Medlemmer av
FNs
sikkerhetsråd
Faste medlemmer
Frankrike
Kina
Russland
Storbritannia
USA
Rullerende medlemsland
(toårig medlemskap)
2023–2024
Ecuador
Japan
Malta
Mosambik
Sveits
trenger oppdatering
2024–2025
Algerie
Guyana
Sierra Leone
Slovenia
Sør-Korea
trenger oppdatering
Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC)
Australia
Brunei
Canada
Chile
Filippinene
Hongkong
Indonesia
Japan
Kina
Malaysia
Mexico
New Zealand
Papua Ny-Guinea
Peru
Russland
Singapore
Sør-Korea
Taiwan
Thailand
USA
Vietnam
Medlemmer av
Verdens handelsorganisasjon (WTO)
Albania
Angola
Antigua og Barbuda
Argentina
Armenia
Australia
Bahrain
Bangladesh
Barbados
Belize
Benin
Bolivia
Botswana
Brasil
Brunei
Burkina Faso
Burma
Burundi
Canada
Chile
Colombia
Costa Rica
Cuba
Djibouti
Dominica
Den dominikanske republikk
Ecuador
Egypt
Elfenbenskysten
El Salvador
Eswatini
Den europeiske union
Fiji
Filippinene
De forente arabiske emirater
Gabon
Gambia
Georgia
Ghana
Grenada
Guatemala
Guinea
Guinea-Bissau
Guyana
Haiti
Honduras
Hongkong
Island
India
Indonesia
Israel
Jamaica
Japan
Jordan
Kambodsja
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Republikken Kongo
Kuwait
Kina
Kirgisistan
Den demokratiske republikken Kongo
Laos
Lesotho
Liechtenstein
Macao
Madagaskar
Malawi
Malaysia
Maldivene
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mexico
Moldova
Mongolia
Montenegro
Mosambik
Namibia
Nepal
New Zealand
Nicaragua
Niger
Nigeria
Nord-Makedonia
Norge
Oman
Pakistan
Panama
Papua Ny-Guinea
Paraguay
Peru
Qatar
Russland
Rwanda
Saint Kitts og Nevis
Saint Lucia
Saint Vincent og Grenadinene
Samoa
Saudi-Arabia
Senegal
Den sentralafrikanske republikk
Sierra Leone
Singapore
Salomonøyene
Sri Lanka
Surinam
Sveits
Sør-Afrika
Sør-Korea
Tadsjikistan
Republikken Kina (Taiwan)
Tanzania
Thailand
Togo
Tonga
Trinidad og Tobago
Tsjad
Tunisia
Tyrkia
Uganda
Ukraina
USA
Uruguay
Vanuatu
Venezuela
Vietnam
Zambia
Zimbabwe
Alle medlemmer
av
EU
er også medlem i WTO:
Belgia
Bulgaria
Danmark
Estland
Finland
Frankrike
Hellas
Irland
Italia
Kroatia
Kypros
Latvia
Litauen
Luxembourg
Malta
Nederland
Polen
Portugal
Romania
Slovakia
Slovenia
Spania
Sverige
Storbritannia
Tsjekkia
Tyskland
Ungarn
Østerrike
Spesielle administrative regioner i
Folkerepublikken Kina
BRICS
Brasil
Russland
India
Kina
Sør-Afrika
Egypt
Etiopia
Iran
De forente arabiske emirater
Indonesia
Medlemmer av
Group of 20 (G20)
Argentina
Australia
Brasil
Canada
Den europeiske union
Frankrike
India
Indonesia
Italia
Japan
Kina
Mexico
Russland
Saudi-Arabia
Sør-Afrika
Sør-Korea
Tyrkia
Tyskland
Storbritannia
USA
Land i
Asia
Nord-Asia
Russland
Sentral-Asia
Kasakhstan
Kirgisistan
Tadsjikistan
Turkmenistan
Usbekistan
Øst-Asia
Japan
Kina
Mongolia
Nord-Korea
Sør-Korea
Sørøst-Asia
Brunei
Filippinene
Indonesia
Kambodsja
Laos
Malaysia
Myanmar
Singapore
Thailand
Vietnam
Øst-Timor
Sør-Asia
Afghanistan
Bangladesh
Bhutan
India
Iran
Maldivene
Nepal
Pakistan
Sri Lanka
Vest-Asia
Armenia
Aserbajdsjan
Bahrain
De forente arabiske emirater
Georgia
Irak
Jemen
Jordan
Kuwait
Kypros
Libanon
Oman
Qatar
Saudi-Arabia
Syria
Tyrkia
Delvis anerkjent
Israel
Palestina
Taiwan
Hongkong
og
Macao
er
Spesielle administrative områder
Kina
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon
Store Danske Encyklopædi
Gyldendals Teaterleksikon
Encyclopædia Britannica
TasteAtlas
Brockhaus Enzyklopädie
Nationalencyklopedin
VIAF
GND
LCCN
BNF
BNF (data)
ORCID
LIBRIS
SUDOC
HDS
NLA
NDL
NKC
ICCU
BNE
CiNii
KulturNav
GeoNames
Open_Library
Hentet fra «
Kategorier
Folkerepublikken Kina
Kina
Sentral-Asia
Republikker
Skjulte kategorier:
Artikler med koordinater
Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata
Sider som bruker magiske ISBN-lenker
Artikler som trenger referanser
Artikler med offisielle lenker fra Wikidata
Opplysninger som trenger oppdatering
Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata
1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kina
Nytt emne