Madagaskar – Wikipedia

Madagaskar – Wikipedia
Hopp til innhold
Koordinater
19°26′08″S
46°37′34″Ø
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For animasjonsfilmene, se
Madagaskar (film)
og
Madagaskar 2
Republikken Madagaskar
Repoblikan'i Madagasikara
République de Madagascar
Flagg
Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Fitiavana, Tanindrazana, Fandrosoana,
gassisk
: Kjærlighet, fedreland, fremgang) (Gjelder fra 4. republikk 2010)
Innbyggernavn
Madagasser, gasser
Grunnlagt
1960
Hovedstad
Antananarivo
Tidssone
UTC+3
Areal
Totalt
Vann
Rangert
som
nr.
47
587 295
kvadratkilometer
0,9
Befolkning
Totalt
Rangert
som
nr.
51
31 964 956
(2024)
Bef.tetthet
54,43
innb.
kvadratkilometer
HDI
0,501
(2021)
Styreform
Republikk
President
Andry Rajoelina
Statsminister
Christian Ntsay
Offisielle språk
Fransk
og
gassisk
Uavhengighet fra
Frankrike
26. juni
1960
Valuta
Madagassisk ariary
MGA
Nasjonaldag
26. juni
Nasjonalsang
«Ry Tanindrazanay malala ô»
ISO 3166-kode
MG
Toppnivådomene
.mg
Landskode for telefon
+261
Landskode for mobilnett
646
Madagaskar på Commons
Madagaskar
er
verdens fjerde største øy
og en
afrikansk
øy
republikk
Det indiske hav
. Folket kalles madagassere eller gassere. Man har trodd at øya ble befolket av austronesiske innvandrere fra Borneo i
Indonesia
i de første århundrene etter Kristi fødsel. Nå viser imidlertid nyere forskning at Madagaskar trolig ble
befolket alt for
10 500
år siden
. Språket, som kalles madagassisk eller gassisk, hører derfor til den
austronesiske språkfamilien
Fra 1896 til 1960 var landet fransk koloni. Tiden etter uavhengigheten har vært politisk ustabil, med flere udemokratiske maktskifter.
Madagaskar har et rikt og unikt
mangfold
av arter. Cirka
80
av floraen og faunaen er
endemisk
til øya, noe som betyr at artene finnes kun der.
Lemurene
er kanskje de dyrene som er mest kjent utenfor Madagaskar.
Norsk-gassiske forbindelser
rediger
rediger kilde
Madagaskar har vært et viktig samarbeidsland for norsk
misjon
siden 1867.
Den norske Amerikalinje
(NAL) hadde gjennom sitt datterselskap
Scandinavian East Africa Line
(SEAL) rutefart på Madagaskar fra 1921 til 1981. Også
Norad
har engasjement på Madagaskar. Det var norsk
ambassade
på Madagaskar fra 2004 til 2011, da ambassaden ble redusert til en ambassadeseksjon under
Sør-Afrika
. Mange nordmenn er blitt tildelt utmerkelser i
Madagaskars nasjonalorden
Naturgeografi
rediger
rediger kilde
Madagaskars topografi. Kartet til venstre viser vegetasjonen i landet, mens kartet til høyre viser høydeforskjellene
Tsingy de Bemaraha naturreservat
Madagaskar kan naturlig deles i fem
geografiske
regioner. Den østlige kysten, Tsaratanana-massivet i nord, det sentrale høylandet, den vestlige kysten og de sørvestlige områdene.
Det er to årstider på Madagaskar, en varm og regnfull periode varer fra november til april, mens en kjøligere og tørr periode varer fra mai til oktober. Vindene kommer stort sett fra sørøst, og
sykloner
kan opptre av og til.
Det er ingen aktive
vulkaner
på øya, men flere steder finnes
varme kilder
Natur
rediger
rediger kilde
En
baobab
-allé ved
Morondava
Utdypende artikkel:
Madagaskars natur
Madagaskars lange isolasjon fra kontinentene rundt gjør at det har oppstått et unikt
biologisk mangfold
. Mange av landets dyr og planter finnes ingen andre steder i verdenen. Noen økologer kaller derfor Madagaskar for «det åttende kontinent», skjønt et egentlig kontinent defineres ved at det har sitt eget innenlandsklima.
Ser man bort fra flaggermus som kom dit luftveien og havlevende pattedyr, levde det opprinnelig kun fire ordener av pattedyr på øya;
primater
gnagere
insektetere
tenreker
) og
rovpattedyr
. Av
krypdyr
finner vi mange arter av
kameleoner
, fargerike
daggekkoer
, og de godt kamuflerte
bladhalegekkoene
. Øya har dessuten et svært rikt
fugleliv
. Her fantes i sin tid
verdens største fugl
titanelefantfuglen
Vorombe titan
), som i snitt veide cirka
640 kg
, men trolig kunne veie opp mot
860 kg
Omtrent 150
000 av artene som lever på Madagaskar, eller 80
%, finnes kun på øya. Selv om Madagaskar er en del av
Afrika
, er de fleste artene på øya nært beslektet med arter i
Sør-Amerika
og øyene i det sørlige Stillehavet.
Avskoging
har blitt et større problem de siste årene, og mange av artene på øya er nå truet.
Den østlige kysten
rediger
rediger kilde
Den østlige kysten består av en 50 kilometer bred stripe med
lavland
og er svært frodig i forhold til resten av landet. Kystlinjen her er for det meste helt rett, bortsett fra en naturlig havn i nord. Innover i landet er det bratte fjell som grenser mot
høylandet
i de sentrale områdene.
Klimaet
er
subtropisk
, og vindene fra
Indiahavet
i øst gir mye regn. I dette området er det omtrent 3500
mm nedbør i året.
Tsaratanana-massivet
rediger
rediger kilde
Tsaratanana
-massivet i nord har mange høye
fjell
over 2000 meter. Det høyeste fjellet i Tsaratanana-massiven er 2876 meter høyt. Kystlinjen her er svært forreven, i motsetning til den rette kystlinjen langs den østlige kysten. Tsaratanana-massivet er dessuten et relativt tørt område.
Det sentrale høylandet
rediger
rediger kilde
Høylandet strekker seg fra Tsaratanana-massivet i nord til
Ivokoany
-massivet i sør. I øst deler de stupbratte fjellene høylandet med østkysten. Fra de østlige delene av høylandet er det svak «nedoverbakke» hele veien ned til den vestlige kysten. Hvis man ser øya fra sør eller nord, ser det derfor ut som om den er skråttstilt.
Området ligger omtrent 800 til 1800 meter over havet.
Topografien
her er variert. Det er både runde og eroderte fjell, store granittberg, sloknede vulkaner og vidstrakte platåer i dette området.
Hovedstaden
Antananarivo
, som ligger midt i landet, får omtrent halvparten av de gjennomsnittlige 1,4 meterne med regn i regnsesongen. Selv om
frost
og
rim
sjelden forekommer i Antananarivo, er det vanligere i høyere deler av høylandet i tørkeperioden. Mange mener at himmelen over de sentrale delene av høylandet er blant de klareste og vakreste i verden.
Madagaskar har ofte blitt kalt «Den røde øya». Grunnen består av
lateritt
, som gjør jorden rød på grunn av høyt innhold av
jern
og
aluminium
. Det er spesielt grunnen i høylandet som inneholder mye lateritt.
Den vestlige kysten
rediger
rediger kilde
Den vestlige kysten er, i motsetning til den østlige kysten, svært ujevn. Den er sammensatt av mange
lag
som har blitt dannet over lengre tid. På grunn av ujevnheten i kystlinjen, er det mange naturlige
bukter
som har beskyttet områdene mot sykloner og hardt vær. Dype bukter og vernede havner har i hundrevis av år vært et sted med utforskere, handelsmenn,
pirater
fra
Europa
Afrika
og
Midtøsten
. Området har derfor vært et viktig knyttepunkt mellom Madagaskar og omverdenen.
Selv om vestkysten er forholdvis tørr, er det store deler man mener kan bli til gode
jordbruksområder
. Men disse områdene er tynt befolket og mye er uoppdaget.
De sørvestlige områdene
rediger
rediger kilde
De sørvestlige områdene består av høye fjell, likt de nordlige områdene. I øst ligger
Ivakoany-massivet
, i nord
Isala Roiniforme-massivet
. Det er to hovedområder her;
Mahafaly-platået
og ørkenområdet. I ørkenområdet holder
Antandroy-folket
til.
Hele sørvest består av
halvørken
, med omtrent 330
mm nedbør i året, og er dermed tørrere enn både den vestlige kysten og det sentrale høylandet. De tørreste områdene på Madagaskar ligger faktisk på den sørligste delen av øya.
Demografi
rediger
rediger kilde
Hovedstaden
Antananarivo
Hovedstaden
Antananarivo
Befolkningen på Madagaskar er etterkommere av innvandrere fra
Indonesia
. Innvandringen har foregått i flere bølger, og jevnt over er innlandsbefolkningen lysere i huden og ofte har de glatt svart hår. De kan nesten forveksles med indonesiere eller filippinere.
Langs kystene har det lenge vært kontakt med det
afrikanske kontinent
. Befolkningen er ofte mørkere i huden og har ofte svart kruset hår. Vi finner også
arabisk
indisk
og
europeisk
innflytelse. Befolkningen deles ofte opp i 18 etniske grupper eller «stammer». De største folkegruppene er
merina
, med omtrent 3 millioner medlemmer, og
betsileo
med omtrent 2 millioner medlemmer. Langs vestkysten finner vi
sakalava
Språk
rediger
rediger kilde
Det
gassiske språket
hører til den
austronesiske språkfamilien
. Siden gasserne er nært beslektet med
indonesiere
, deler det gassiske språket omtrent 90
% av de grunnleggende ordene med
Maanyan
-språket fra den sørøstlige delen av
Borneo
i Indonesia.
Fransk
brukes mye i administrasjon, som handelsspråk og som akademisk og juridisk språk. Undervisningsspråket i høyere klasser og på de seks universitetene er fransk. Franske skoler og skoler som legger vekt på fransk språk har høy status, fordi det gir muligheter til bedre betalte jobber. Det finnes få lærebøker på gassisk, og undervisningen i morsmålet er ofte mangelfull.
Det er populært å lære
engelsk
, men det finnes svært få miljøer hvor en kan praktisere engelsk på Madagaskar. President
Marc Ravalomanana
la stor vekt på å utbre engelsk, men etter statskuppet i 2009 der
Andry Rajoelina
tok makten, er fransk nesten blitt enerådende igjen. I private skoler drevet av lutherske og reformerte kirker har morsmålet hatt en viktigere rolle, mens de katolske skolene oftest har prioritert fransk.
I Madagaskars grunnlov fra
1960
ble gassisk og fransk «republikkens offisielle språk». President Ravalomanana fikk endret grunnloven slik at også engelsk fikk plass som offisielt språk, men i den nye grunnloven som ble vedtatt i folkeavstemningen 17. november 2010 (den fjerde republikk), er kun gassisk og fransk nevnt. De franske stedsnavnene brukes ofte ved siden av de gassiske navnene. Eks.:
Fort Dauphin, Tolagnaro
. På nyere kart er de gassiske navnene oppgitt.
Religion
rediger
rediger kilde
Omtrent 45
% av landets innbyggere er
kristne
.. Det er nesten helt likt fordelt på
katolikker
og
protestanter
. De største kirkene er Den katolske kirken, Den reformerte kirken, Den lutherske kirken og Den anglikanske kirken. Sammen har de dannet et felleskirkelig råd (FFKM) som også har meglet i politiske konflikter som i 1991-1992. I senere tid har også pinsekirkene og ulike frimenigheter hatt en sterk vekst.
Tradisjonelle religioner (48
%) har en sterk plass, særlig på landsbygda. Men også mange
kristne
praktiserer tradisjonelle ritualer når det gjelder forholdet mellom liv og død og valg av gunstige dager for viktige gjøremål, omskjærelse, bryllup, husbygging, viktige reiser, og liknende.
Et særpreg for de tradisjonelle religionene, er tilbedelse av og ofring til de avdøde forfedrene og -mødrene, med andre ord
anene
. Spesielt kjent er
likvendingsritene
som praktiseres av
merina
- og
betsileo
-gruppene i høylandet. Den innebærer at knokkelrestene etter de døde tas ut av graven i spesielle seremonier. Familien skifter liksvøp på knoklene og feirer begivenheten med musikk, sang og dans og god mat og drikke. Andre etniske grupper praktiserer ikke likvending, men felles for alle gruppene på Madagaskar er respekten for anene og spesielle riter knyttet til død og begravelse.
Tabuer
spiller en viktig rolle i gassisk tradisjonell religion. Det finnes en rekke regler for hva, men kan gjøre og hva man ikke skal gjøre. Brudd på tabuer kan føre til sykdom, død og forbannelse.
Eksorsisme
– utdriving av onde ånder – er meget vanlig, blant både tradisjonelle troende og kristne. Noen kristne vekkelsesbevegelser driver ut onde ånder og djevler i Jesu navn og mener at de derved kan helbrede for sykdom – slik som på Jesu tid.
Langs nordvestkysten er det også flere tilhengere av
islam
. (På landsbasis 7
% ). Enkelte steder på østkysten regner noen slekter sine aner tilbake til Mekka. Det skyldes tidlig arabisk innflytelse. I disse områdene finnes også skriftlærde som kan skrive gassisk med arabiske bokstaver (sorabe).
Mange innvandrere av indisk og pakistansk avstamning er
sunni-muslimer
Misjonsvirksomhet
rediger
rediger kilde
Portugiserne var de første som forsøkte kristen misjon på øya uten særlig hell på 1600-tallet. Senere kom franske og britiske misjonærer. De
lavkirkelige
britiske misjonærene fra
London Missionary Society
(LMS) kom til Antananarivo i 1818 og begynte å oversette Bibelen til gassisk. De startet også leseopplæring. Merina-kongen Radama I (regjeringstid 1818-1828) var svært interessert i arbeidet og bestemte at gassisk skulle skrives med latinske bokstaver. I 1827 kunne nesten 4000 gassere lese og skrive. Åtte år senere kunne 30
000 lese.
Misjonærene rakk akkurat å oversette hele Bibelen før de måtte forlate landet fordi dronning Ranavalona I (regjeringstid 1828-1861) opplevde at misjonærene truet den tradisjonelle kulten. Hun satte i gang forfølgelse mot de som var blitt kristne. Da de britiske misjonærene kom tilbake i 1860-årene, var det flere kristne enn da de reiste, til tross for 30 års forfølgelse av kristne.
Oppmuntret av disse nyhetene sendte også
Det Norske Misjonsselskap
(NMS) sine første misjonærer til Madagaskar i 1866. Det var John Engh og Nils Nilsen som begynte arbeidet i Betafo i 1867. Siden har det uavbrutt vært norske misjonærerer på øya. De satset på skole- og helsearbeid, og bygde håndverksskoler og jordbruksskoler. Også omsorg for spedalske og arbeid for blinde og døve fikk en viktig plass. I 1950 opprettet gassiske kristne sammen med norske, amerikanske og franske misjonærer Den gassisk-lutherske kirken (FLM) på Madagaskar. Etter hvert er det denne kirken som styrer alt det lutherske kirkelige arbeidet. Kirken har nærmere 3 millioner tilhengere. Kirkepresidenten heter nå Rakotonirina David.
Historie
rediger
rediger kilde
De første menneskene
rediger
rediger kilde
Det har tradisjonelt blitt antatt at Madagaskar først ble befolket for omkring
2 500–4 000 år
siden, men nå viser nyere forskning at det må ha skjedd alt for omkring
10 500 år
siden.
Det er nemlig funnet modifiserte beinrester etter
elefantfugler
i slektene
Aepyornis
og
Mullerornis
, som viser perimortem hoggemerker, kuttmerker og depresjonsbrudd i samsvar med immobilisering og delemning. Bevisene for menneskeskapt perimortem-modifisering av direkte daterte bein representerer den tidligste indikasjonen på mennesker på Madagaskar, og predaterer alle andre arkeologiske og genetiske bevis med
>6 000 år
og endrer fullstendig forståelsen av historien til menneskelig kolonisering av Madagaskar.
Annen innvandringen
rediger
rediger kilde
Det finnes beretninger fra arabiske skippere som forteller om sjøfolk fra Waqwaq omkring 945 e.Kr.. Det nevnes Waqwaq-øyer både i øst og vest. Det er sannsynlig at Waq-waq refererer til både
Indonesia
og Madagaskar. Beretningene viser at indonesiske sjøfarere seilte langs kysten av India til Arabia og deretter sørover langs østafrikakysten. De kan ha brukt store kanoer med utriggere. Relieffer på tempelvegger i
Borobudur
på
Java
fra 760 e.Kr. viser store skip med to master og seil. Flere forskere mener at øya var ubebodd da de første indoneserne kom til øya. Men sjøfolk hadde kontakt med både afrikanere og arabere. Blodprøver og
DNA
-analyser viser at kystbefolkningen oftest har mer afrikanske innslett enn innlandsbefolkningen. De eldste spor etter mennesker som arkeologene hittil har avdekket ved kysten, er datert til ca. 400 e.Kr. I innlandet går dateringer tilbake til 11. århundre. Men innvandrerne kan ha vært der tidligere. Det er også mulig at bantufolk hadde vært der før indoneserne, men det betviles fordi de hadde dårligere fartøy. Imidlertid finner vi bantufolk på naboøyene
Komorene
De mange kongedømmer
rediger
rediger kilde
Etter hvert organiserte innflytterne seg i landsbyer. Disse ble ledet av småkonger som ofte lå i strid med hverandre. Derfor ble landsbyene lagt på topper i landskapet for lettere å forsvare dem. Folk har levd av jordbruk og kvegdrift. Zebukveg ble hentet fra Afrika, likeså geiter, sauer og fjærkre. Disse har afrikanske navn. Kunsten å dyrke ris hadde de med seg fra Indonesia. Madagaskar egnet seg godt både for dyrking av tørrlandsris og dyrking av ris i terrasser. Også smedkunsten kjente de, så de smidde økser og kniver. Fra det 12. århundre synes den arabiske påvirkningen av politikk, religion og handelsvirksomhet å bli mer tydelig. Handelen på østafrikakysten ble overtatt av
araberne
og utflytterne mistet kontakten med Indonesia.
Komorene
og enkelte handelssatsjoner på østkysten var viktige baser for muslimsk påvirkning.
Astrologi
og spådomskunst er influert av arabisk tankegang, noe som vises i navn på dager, måneder og stjerner.
Det mest kjente kongedømmene langs kysten var Sakalava-kongedømmet i Menabe, som hadde sitt hovedsete i det som i dag er byen
Morondava
. Det var også Sakalava-kongedømmer i Boina som hadde hovedstaden sin i dagens
Mahajanga
(Majunga) og i
Toliara
(Tulear). I innlandet var de største kongedømmene Betsileo med sentrum i
Fianarantsoa
og Merina med hovedstaden
Antananarivo
Europeerne kommer
rediger
rediger kilde
Kart fra 1890 over Madagaskar
15. august 1500 oppdaget portugiseren
Diogo Dias
(Diego Dias) øya som han ga navnet St. Laurentius' øy etter dagens helgen. Øya ble etter hvert en mellomstasjon på veien til India. Portugiserne startet katolsk misjon med lite hell og forfulgte maurerne (muslimene). Etter hvert kom også engelske, nederlandske, dansk-norske og franske sjøfarere. Franskmennene forsøkte i 1642 å etablere en koloni i Fort-Dauphin (dagens
Tôlanaro
), oppkalt til ære for kronprinsen, Ludvig XIV. De lyktes bedre med øya Sainte Marie i 1750. Madagaskar lå midt i skipsleia for Indiafarten og var et yndet oppholdssted for
pirater
i tiden 1685 til 1725. Det er sannsynlig at norske pirater var de første nordmenn på Madagaskar. (I
British Museum
finnes et kart signert av Seth Lofthus.)
Det 19. århundre var preget av merinakongedømmets ekspansjon. Før franskmennene gjorde Madagaskar til koloni i 1896, hadde merina-dynastiet kontroll over to tredeler av landet. De mest kjente kongene er
Andrianampoinimerina
(1787–1810),
Radama I
(1810–1828). Deretter kom fire dronninger,
Ranavalona I
(1828–1861), Rasoherina (1863–1868), Ranavalona II (1868-1883) og Ranavalona III (1883–1896). I 1817 ble det inngått en avtale mellom den
britiske
guvernøren og merinaenes hersker som forbød
slavehandel
, som til da hadde vært viktig for øyas økonomi. Til gjengjeld fikk regimet militær og økonomisk støtte fra Storbritannia. Engelske misjonærer kom i 1818 fra
London Missionary Society
(LMS) og underviste i det latinske alfabetet. Inntil da hadde gassisk bare vært skrevet med arabiske bokstaver av spesielt skrivekyndige. Merinaregimet undertegnet traktater med England, USA og Frankrike. De første norske misjonærene fra
Det norske misjonsselskap
(NMS) kom til Antananarivo i 1866. Dronning Ranavalona II og hennes hoff konverterte til protestantismen (den reformerte kirken), som LMS hadde innført, i 1869. Den første katolske messen ble feiret i hemmelighet i 1855 av en fransk pater.
Kolonitiden
rediger
rediger kilde
1885
godtok britene at Frankrike opprettet et protektorat for Madagaskar, mot at britene gradvis fikk ta over
Zanzibar
. Frankrike tok full kontroll over Madagaskar gjennom militære maktmidler i årene
1895
1896
, og merinaenes monarki ble oppløst. Franskmennene hadde som mål å innføre fransk språk og fransk kultur. I enkelte perioder ble bare fransk godkjent i skoleverket. Men i misjonens skoler ble det undervist i morsmålet i hele kolonitiden. Veier og jernbaner ble bygget i denne tiden, plantasjer ble anlagt for å eksportere koloniale råvarer til moderlandet.
Under
første verdenskrig
kjempet gassiske styrker i
Frankrike
Marokko
og
Syria
. Også under
andre verdenskrig
deltok gassiske styrker i kampene sammen med franskmennene. Til å begynne med tok
Vichy-regimet
kontroll over øya, noe som utløste en britisk okkupasjon i
1942
for å hindre at landet falt i
japanernes
hender.
Frie franske styrker
fikk overdratt øya i
1943
Uavhengighet
rediger
rediger kilde
1947
brøt det ut et nasjonalistisk opprør, som ble slått ned etter flere måneders bitre kamper. Frankrike reformerte øyas institusjoner i
1956
under
Loi Cadre
, loven om oversjøiske reformer, og dermed startet en fredelig vei mot uavhengighet. En autonom republikk ble proklamert
14. oktober
1958
. I
1959
ble en grunnlov vedtatt, og
26. juni
1960
fikk republikken full uavhengighet.
De spredte øyene
rediger
rediger kilde
I Mosambikkanalen og rundt Madagaskar ligger øyene
Glorieuses
Juan de Nova
Europa
Bassas da India
og
Tromelin
, som i kolonitiden hørte inn under betegnelsen «Madagascar et dépendances». Frankrike erklærte øyene som sitt territorium i 1892 og i 1897 da Madagaskar ble annektert. Dette ble stadfestet i 1960, tre måneder før Madagaskar ble erklært uavhengig.
FNs generalforsamling slo fast i sin resolusjon 34/91 av 12. desember 1979 at den franske regjering skulle starte forhandlinger med den gassiske regjering så snart som mulig med sikte på å reintegrere disse øyene til Madagaskar. Men dette har vært ignorert av Frankrike, som den 21. september 2015 ga olje- og gasselskaper tillatelse til å utforske forekomstene av olje og gass ved Juan de Nova.
Politikk og administrasjon
rediger
rediger kilde
Den første republikk
rediger
rediger kilde
Madagaskars første
president
Philibert Tsiranana
, ble valgt da hans
sosialdemokratiske parti
fikk makten etter uavhengigheten i
1960
. Han ble gjenvalgt uten motstand i mars
1972
, men måtte gå av bare to måneder senere etter kraftige studentdemonstrasjoner. Den 5. februar
1975
ga etterfølgeren hans, general
Gabriel Ramanantsoa
, makten til innenriksministeren
Richard Ratsimandrava
. Men han ble skutt i et bakholdsangrep etter bare 6 dager.
Den annen republikk
rediger
rediger kilde
I juni
1975
ble en ny regjering opprettet under tidligere utenriksminister
Didier Ratsiraka
. Med folkeavstemningen om en ny grunnlov i desember, ble den annen republikk innført. De neste årene ble preget av et sosialistisk styre, der staten ville ha kontroll over produksjonsmidlene. Men denne politikken ble en økonomisk katastrofe. I
1989
, samme år som
Berlinmuren
falt, ble Ratsiraka gjenvalgt til sin tredje sjuårsperiode. Han forlot den sosialistiske politikken og tillot flerpartisystem. Han forsøkte også å liberalisere økonomien og tillot private bedrifter. Sensuren, som hadde lammet presse og opposisjon, ble opphevet, og den revolusjonære retorikken ble droppet. I skolene hadde gassisk språk hatt hovedtyngden, men nå ble fransk språk gjeninnført som undervisningsspråk, for at studentene skulle komme inn på franske universiteter.
Den tredje republikk
rediger
rediger kilde
Store gatedemonstrasjoner i juni 1991 førte til politisk krise som endte med at Ratsiraka måtte gå av. Det uavhengige Kirkerådet ledet en nasjonal kongress som ga landet en ny grunnlov 19. august 1992. Dermed kom den tredje republikk og
Albert Zafy
ble valgt til ny president 10. februar 1993. Men Zafy ble avsatt på konsitusjonelt grunnlag i juli 1996 av nasjonalforsamlingen, og landet ble kastet inn i en ny krise. Ved presidentvalget i slutten av året gjorde Didier Ratsiraka comeback. Han gjeninnførte presidentstyret og reviderte grunnloven slik at han ikke risikerte at nasjonalforsamlingen skulle gå mot ham. Alt lå til rette for at han skulle bli gjenvalgt i desember 2001, etter en regulær femårsperiode. Men han ble utfordret av Antananarivos borgermester,
Marc Ravalomanana
. Ravalomanana var en dynamisk forretningsmann som hadde slått seg opp på meieridrift og næringsmiddelproduksjon.
Etter valget ble det konflikt om valgresultatet. Ravalomanana hevdet at han allerede i første valgomgang hadde fått over 50 prosent av stemmene, mens Ratsiraka benektet dette og forlangte en annen valgomgang. I februar 2002 utropte Marc Ravalomanana seg selv til president. I april samme år fikk han medhold av grunnlovsdomstolen, Haute Cour Constitutionelle (HCC), og ble dermed lovlig innsatt som landets folkevalgte president av HCC i mai 2002. Ratsiraka forsøkte å kvele hovedstaden ved å sprenge broer og lage veisperringer, men måtte gi opp og flyktet til Frankrike i juni 2002.
Etter den første fem års perioden skulle det holdes nytt presidentvalg, og ved valget 3. desember 2006 ble Marc Ravalomanana gjenvalgt med 54,8 prosent av stemmene. Han hadde utarbeidet en dristig femårs plan for utviklingen på Madagaskar:
Madagascar Action Plan
(MAP) og satte mye inn på å gjennomføre denne i den nye valgperioden. Med slagordet «jeg styrer mitt land som en bedrift» satte han krav til statstjenestemennene og fikk fart på økonomien og fikk bygd veier, skoler og annen
infrastruktur
I begynnelsen av 2009 fant det sted store folkelige demonstrasjoner mot presidenten i hovedstaden Antananarivo. Presidenten ble anklaget for å komme i interessekonflikt ved at han blandet sammen egne interesser i næringsmiddelkonsernet TIKO med statens interesser. Den unge ordføreren i Antananarivo,
Andry Rajoelina
samlet folk i gatene til demonstrasjoner mot presidenten. Mandag 26. januar 2009 utviklet demonstrasjonene seg til plyndring og brann av presidentens og den nasjonale radio- og tv-stasjonen. Også presidentens varemagasiner ble plyndret. Lørdag 7. februar ble et trettitalls mennesker skutt av vaktene da folkemengden prøvde å innta presidentpalasset i hovedstaden.
Etter at en gruppe oberster i hæren hadde gjort mytteri, tok de parti for
Andry Rajoelina
, og tirsdag
17. mars
2009
gjennomførte Rajoelina
statskupp
med støtte fra de militære. Ravalomanana måtte gå i eksil i Sør-Afrika. Rajoelina tok tittelen som president for Den høye overgangsautoritet,
Haute Autorité de l'Etat
(HAE) og ble innsatt som overgangspresident av grunnlovsdomstolen HCC. Etter kuppet oppløste han nasjonalforsamlingen og senatet og styrte ved hjelp av dekreter. Det internasjonale samfunn med
FN
og
Den afrikanske union
AU gjorde flere forsøk på å megle i konflikten uten resultat. Men i september 2011 undertegnet partene et veikart som la grunnlag for gjennomføringen av demokratiske valg på president, nasjonalforsamling og kommunestyrer.
Den fjerde republikk
rediger
rediger kilde
Den 17. november 2010 arrangerte
Andry Rajoelina
en folkeavstemning om en ny grunnlov som skulle bane veien for den fjerde republikk. Lørdag 11. desember 2010 ble den fjerde republikk feiret med stor fest i hovedstaden samtidig som byens nye rådhus ble innviet. Men folkeavstemningen og Rajoelinas styre oppnådde ikke internasjonal anerkjennelse og den politiske krisen førte til kutt i internasjonal stat-til-stat bistand og økonomisk misère. Mange mistet jobbene sine, turismen kollapset og økonomien stagnerte.
På bakgrunn av veikartet ble det den 20. desember 2013 gjennomført valg på ny president og ny nasjonalforsamling. Lørdag 25. januar 2014 kunne den tidligere finansministeren i Rajoelinas regjering
Hery Rajaonarimampianina
tas i ed som ny folkevalgt president. Den nye presidenten gjorde seg til talsmann for nasjonal forsoning. Den tidligere presidenten Marc Ravalomanana fikk komme tilbake og fikk amnesti. Ved kommunevalget som ble gjennomført 31. juli 2015, ble hans kone, Lalao Ravalomanana, valgt som Antananarivos borgermester. President Rajaonarimampianina møtte mange utfordringer. Kvegtyver har herjet i sør og på vestkysten og gjort mange transportveier usikre. Det statlige energiverket har ikke klart å produsere nok elektrisk kraft og stadige strømutkoblinger har rammet produksjon og industri. I tillegg rammer streiker og naturkatastrofer, sykloner, flom og tørke. Befolkningsveksten er ekstrem. Veksten er 2,7 prosent per år. 40 prosent av befolkningen er under 15 år. FAO estimerte i 2021 at 1,31 millioner mennesker lever i en situasjon av manglende matvaresikkerhet på Sør-Madagaskar som nesten årlig er rammet av sult.
Høsten 2018 ble det gjennomført et nytt regulært presidentvalg etter at Rajaonarimampianinas femårsperiode var til ende. Ved andre runde 19. desember 2018 sto valget mellom den tidligere overgangspresidenten Andry Rajoelina og den avsatte presidenten Marc Ravalomanana. Rajoelina vant valget med 55 prosent mot Ravalomananas 45 prosent. Men valgdeltagelsen var bare 47 prosent. Lørdag 19. januar 2019 ble Andry Rajoelina tatt i ed som Madagaskars president for den kommende femårsperioden. En ny regjering var på plass 24. januar med 22 ministre og Christian Ntsay som statsminister. Etter at Madagaskar for første gang siden uavhengigheten klarte å få til et demokratisk maktskifte uten gatedemonstrasjoner, ble også de internasjonale forbindelsene styrket. Verdensbanken og Det intgernasjonale pengefondet kom tilbake. Rajoelina har både fransk og gassisk statsborgerskap, og samarbeidet med den gamle kolonimakten er tilbake. Frankrike har, 60 år etter avkolonialiseringen, blitt landets viktigste partner, og den rike eliten sender barna til franske skoler og til studier ved universiteter i Frankrike. Ravalomanana forsøkte å innføre engelsk som offisielt språk ved siden av freansk og nasjonalspråket madagassisk (eller gassisk), Rajoelina har reversert dette.
Fra mars 2020 har pandemien
covid-19
satt sitt preg på utviklingen. Madagaskar var tidlig med å stenge ned landet, flytrafikk og båtanløp. Munnbind ble påbudt. Presidenten gjorde seg også til entusiastisk talsmann for en gassisk urtemedisin
covid organics
som skulle være effektiv mot viruset og markedsførte den også overfor andre afrikanske stater, uten at Verdens helseorganisasjon (WHO) kunne gå god for den. Nedstengingen fikk snart store økonomiske konsekvenser. Turistindustrien kollapset, transportsektoren stoppet opp og folk i den uformelle sektor som lever av gatesalg og småindustri ble hardt rammet, og feiringen av det storslåtte 60-årsjubileet for uavhengigheten måtte utsettes. Men det gamle dronningpalasset på Antananarivos høyeste topp er blitt rekonstruert etter brannen i 1995 og åpnet som nasjonalt museum.
De gjentagende krisene
rediger
rediger kilde
Madagaskar har opplevd gjentagende politiske kriser som har ført til president- og regimeskifter. 1972-75, 1991-92, 2002, 2009. For første gang fant det en endring gjennom regulært presidentvalg i 2018-19. Etter hver krise har bruttonasjonaproduktet (BNP) fallt for så sakte å bygge seg opp igjen. Da det begynte å gå bedre, kom en ny krise som førte landet "utfor stupet igjen". Etter at Rajoelina kom til makten, har landet gradvis kommet på fote igjen og utenlandske investorer og Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har igjen investert i utviklingen. Veksten var estimert til 4,7 prosent i 2020, og det hersket en viss optimisme om en fortsatt positiv økonomisk utvikling, men covid-19 kom på et svært uheldig tidspunkt og Verdensbanken hevder at positiv vekst ble snudd til minus 4,2 prosent i 2020, omtrent tilsvarende som etter statskuppet i 2009 da Rajoelina tok makten fra Ravalomanana. Med andre ord: covid-krisen har satt landet ti år tilbake.
Befolkningsvekst og fattigdom
rediger
rediger kilde
Befolkningsveksten og den økende fattigdommen er også en kilde til uro. Da Madagaskar ble selvstendig i 1960, hadde landet 6 millioner innbyggere og lå på linje med Sør-Korea og Mauritius i utviklingen. I jubileumsåret er befolkningen økt til 27 millioner, og myndighetene har beregnet at i 2040 vil folketallet ha steget til 45 millioner - selv med sterkere innsats for familieplanlegging. Dette reiser enorme utfordringer når det gjelder å bygge ut skolevesen, helsevesen og skaffe jobber til halvparten av landets befolkning som er under 18-20 år.
Covid-krisen har nå gjort det umulig for økonomien å holde tritt med en årlig økning av arbeidssøkende på 400 000. Ifølge Verdensbanken er landet nå et av de fem fattigste landene i Afrika, og er havnet på OECDs liste over sårbare stater. 77,4 prosent er falt under fattigdomsgrensen (ca 16 kr per dag) i 2020. Befolkningsministeriet sier at omtrent 70 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom og 13 prosent av disse er under 18 år og får ingen utdannelse eller sosiale tjenester som kan bidra til fysisk og mental utvikling. I 2020 er særlig sørlige deler av Madagaskar rammet av hungersnød på grunn av klimaendringene. I enkelte regioner har det nesten ikke vært regn på tre år. Nøden rammer særlig unge jenter som blir giftet bort i 13-15 års alderen, eller må ty til prostitusjon, noe som også gjør slutt på mulighetene for skolegang.
Den nye presidenten har lansert et ambisiøst utviklingsprogram
Plan Emergence Madagascar
(PEM) der han lover å satse på økonomisk vekst og utbygging av veier og energi og private investeringer. Men i nedgangstider vil det kreve en betydelig innsats og store investeringer om denne planen kan la seg realisere. Utenriksdepartementets viktigste oppgave er å få internasjonale selskaper og FN-organer til å finansiere presidentens planer.
Noen gjennomgående trekk etter 60 års uavhengighet
rediger
rediger kilde
Politiske partier er ikke organisert etter en politisk ideologi eller et program som videreføres etter som presidentene skifter. Hver eneste president har dannet et parti rundt sin egen person. Tsiranana PSD, Ratsiraka AREMA, Ravalomanana TIM og Rajoelina TGV og senere oppfølgere. Presidenten innsetter statsminister og regjering som utnevner guvernører og lokale ledere. Presidentpartiene sikrer seg flertall i senat og nasjonalforsamling og kan dermed styre politisk og økonomisk utvikling. Likevel har ikke landet vært et diktatur. Madagaskar er et demokrati med flerpartisystem der representantene velges av folket. Opposisjonen har f.eks. ofte hatt ordføreren i Antananarivo.
Det er et gjennomgående trekk at opposisjonen har vanskeligheter med å komme til orde og få innflytelse på utviklingen. Når
«vinneren tar alt»
, begynner snart misnøyen å utvikle seg. Når det også viser seg at nesten under hver president har korrupsjon, bestikkelser og skjulte økonomiske disposisjoner, som f.eks. ulovlig eksport av tømmer og naturressurser, undergravd tilliten til regjering og president. Politikere oppfattes som snyltere av felles goder og har lav status. Opposisjonen reagerer med å boikotte valg og finne seg andre arenaer gjennom lukkede selskaper og til slutt gatedemonstrasjoner som gir utløp for misnøyen. Når det da skjer voldelige sammenstøt og drap, blir situasjonen akutt.  Som denne gjennomgangen viser, har presidentskifter nesten alltid skjedd gjennom
«gatens demokrati»
og ikke gjennom regulære valg, med unntak av det siste presidentskiftet i januar 2019.
Administrativ inndeling
rediger
rediger kilde
Administrasjonsnivåer
rediger
rediger kilde
Mellom
1975
og
1991
var Madagaskar delt opp i følgende administrasjonsnivåer:
Faritany
provins
Fivondronana
(eller fivondronampokontany)
Firaisana
(eller firaisampokontany)
Fokontany
(innbyggerne i fokontany kalles fokonolona)
Fra 2004 er det fire administrasjonsnivåer:
Faritany
provins
Faritra
region
Kaominina
kommune
Fokontany
Per 2014 hadde Madagaskar seks provinser (faritany) som ledes av en generalkommissær. Fra 2004 er landet delt inn i 22 regioner som ledes av en prefekt. I 2014 hadde landet 1549 kommuner. I hver kommune kan det være flere fokontany, som ledes av representanter som velges av folk i lokalsamfunnet, fokonolona.
Provinser og regioner
rediger
rediger kilde
Utdypende artikkel:
Madagaskars provinser og regioner
Madegaskars provinser
Madagaskar er inndelt i seks
provinser
faritany
):
Antananarivo
Antsiranana
Fianarantsoa
Mahajanga
Toamasina
Toliara
Næringsliv
rediger
rediger kilde
De viktigste næringsveiene på Madagaskar er jordbruk, fiske, gruveindustri, tekstilindustri, turisme og annen tjenesteyting.
Landbruk og fiske
rediger
rediger kilde
Nesten 80 prosent av Madagaskars befolkning bor på landsbygda. Jordbruk og kvegdrift danner derfor det viktigste inntektsgrunnlaget for størstedelen av befolkningen. I midten av forrige århundre gav landbruket en sikker matproduksjon, og landet var selvforsynt med ris som er selve grunnlaget for eksistensen for de fleste gassere. Slik er det ikke lenger. Befolkningsveksten har ført til oppdeling av gårdene, og jordknapphet er et stort problem i de tettest befolkede områdene. Produktiviteten er lav. Norsk innsats gjennom misjon (NMS) og Norad har bidratt til viktig økning av melkeproduksjon i Innlandet. Det lokale zebukveget er blitt krysset med
norsk rødt fe
(NRF). Dette kunne blant annet danne grunnlaget for den forrige presidenten,
Marc Ravalomananas
viktige næringsindustri gjennom selskapet TIKO (meieri og næringsmidler). Etter krisen i 2009 - 2014 har denne produksjonen stagnert. Men agroindustri har stort potensial. Kaffe og krydder som pepper, vanilje og nellik er viktig eksportvarer.
Fiske og rekeoppdrett er viktig for kystbefolkningen. Men Madagaskar har ingen effektiv kystvakt, og det foregår mye tyvfiske fra andre makter innenfor fiskerisonen. Eksport av reker og hummer (langouste), særlig til Frankrike, har stor økonomisk betydning.
Gruve- og petroleumsindustri
rediger
rediger kilde
En av de største investeringene i denne sektoren er gjort i nærheten av Tolagnáro (Fort Dauphin) på sørøstkysten. Selskapet
Qit Madagascar Mineral
(QMM) er en kanadisk avdeling av det internasjonale gruveselskapet Rio Tinto. Ilmenittverket skal kunne levere titanmalm i 60 år med en produksjon på 750 000 tonn årlig.
Et annet stort gruveprosjekt er nikkel og koboltproduksjon fra gruveselskapet Ambatovy med rørledning gjennom regnskogen ned til havnebyen Toamasina. Selskapet
Sherritt
eies av kanadiere, japanere og sørkoreanere. Det produserer 60 000 tonn nikkel og 5 600 tonn kobolt årlig.
Det er rike kulleier i Sakoa på Sørvest-Madagaskar. Det thailandske selskapet
Pana Africa Mining
(PAM) venter på politisk normalisering for å komme i gang med utvinning av kullet ved Ampanihy. Man forventer 3-5 millioner tonn ved oppstarten.
Fra 2012 produserer aksjeselskapet
Madagascar Oil
tungoje i Tsimiroro på vestkysten ca 125
km øst for Maintirano. Bare i Tsimiroro kan det bli 150 000 fat per dag. Ved Sakaraha har det kinesiske selskapet Sunpec påvist 270 000 tonn olje i blokk 3113. Det er påvist gassreserver i blokk 3112.
I tillegg er det konstatert store gassforekomster ved øyene Europa og Juan de Nova i
Mosambik-kanalen
. Men det er strid om rettighetene til disse øyene, da franskmennene hevder at de tilhører dem, mens Madagaskar hevder at de er en del av gassisk territorium.
I 1998 ble det funnet
safirer
i dagbrudd i Ilakaka på veien mellom Ihosy og Toliara. Det ble rene Klondyke-stemningen. På ti år er Ilakaka vokst til en by med 60 000 innbyggere.
I 2016 ble det kinesiske gruveselskapet Jiuxing Mines gitt konsesjon for å utvinne gull ved landsbyen Soamahamanina, ikke så langt fra hovedstaden. Men tillatelsen ble etterfulgt av store folkelige protester.
For øvrig utvinnes det mange edelsteiner, kvarts, bauxitt, grafitt, uran, krom og gull på Madagaskar. Men det er en utfordring å få markedene for disse forekomstene under kontroll. Mye omsettes illegalt.
Tekstilindustri
rediger
rediger kilde
Under Marc Ravalomananas styre var Madagaskar et av de første land som fikk inngå avtale om tollfri eksport av tekstilvarer til USA gjennom «African Growth and Opportunity Act» (AGOA).
Dette ga arbeid til flere titusen mennesker i frihandelssonene. Etter statskuppet i 2009, ble denne avtalen frosset, og tusenvis av fattige tekstilarbeidere mistet jobbene sine.
Med den demokratisk valgte president
Hery Rajaonarimampianina
på plass, ble disse avtalene gjenopptatt.
Turisme
rediger
rediger kilde
85 prosent av floraen, 39 prosent av fuglene, 91 prosent av krypdyrene og 100 prosent av
lemurene
er
endemiske
, dvs. at de bare finnes på Madagaskar. Det gir store muligheter for økoturisme. Særlig populære er besøk i nasjonalparkene der en foruten originale vekster kan møte lemurer som
indri
lemur catta
og dansende
sifaka
Det foregår fortsatt rovhugst og ulovlig eksport av edeltre fra nasjonalparker, også de som står på
UNESCOs
liste over
verdensarv
Også truede dyrearter, som f.eks. stråleskilpadder eksporteres ulovlig. Skogbrenning og manglende forvaltning gjør at mye av Madagaskars særegne natur, plante- og dyreliv, forsvinner år for år. Under president Rajoelina er det satt i gang større kampanjer for skogplanting for å bremse den uheldige klimautviklingen.
Det bygges nye hoteller og restauranter som gjør at turistindustrien er økende. Før statskuppet i 2009 hadde Madagaskar
375 000
turister. Tallet falt drastisk under den politiske krisen som varte til 2014, men var oppe i
486 000
i 2019, før antall turister under
Koronapandemien
i 2020/2021 falt til et historisk bunnivå.
10
Madagaskar er imidlertid et interessant land for turister som vil oppleve unik natur og et vennlig folkeslag, og man håper at politisk stabilitet og normalisering kan føre til at turismen igjen vil ta seg opp igjen.
Vekst
rediger
rediger kilde
Etter kriseåret i 2002, som førte til at
Marc Ravalomanana
kom til makten, var veksten minus 12,7 prosent. Den tok seg opp i hans funksjonstid og nådde pluss 7 prosent i 2008. Etter at Rajoelina ble demokratisk valgt og innsatt som president i januar 2019, var veksten i BNP estimert til 4,7 prosent i 2020, men covid-19-pandemien kom på et uheldig tidspunkt og positiv vekst er estimert til minus 4,2 prosent i 2020.
Madagaskar er medlem av
Common Market of Eastern Africa
COMESA
) fra 1994 og
Southern African Development Community
SADC
) fra 2005.
Den årlige rapporten fra FNs utviklingsorganisasjon
UNDP
sier at Indeksen for menneskelig utvikling
HDI
på Madagaskar for 2020 er 0,528. HDI måler BNP per innbygger, forventet levealder og utdanningsnivå. HDI angis på en skala fra 0 til 1, hvor 1 er best. Madagaskar er på 164 plass av 189 land med HDI 0,528, mens Norge er på 1.-plass med HDI 0,957. Niger er på bunn med HDI 0,394.
Korrupsjon
rediger
rediger kilde
Korrupsjon er svært utbredt og rammer særlig de fattigste. Særlig beryktet er rettsvesenet, politiet og militæret. Ravalomanana opprettet det uavhengige kontoret for kamp mot korrupsjon med norsk bistand (BIANCO). Men korrupsjonen florerer fortsatt.
Transparency International
angir Madagaskar som nr. 149 av 180 land med en Corruption Perception Index (CPI) score for 2020 på 25.
År
2006
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
2015
2016
2017
2018
2019
2020
Corruption Perception Index (0-100)
31
32
34
30
26
30
32
28
28
28
26
24
25
24
25
Litteratur
rediger
rediger kilde
Bakke, Jon Erik. 1992.
Madagaskar. Et levende museum.
Stavanger: Det Norske Misjonsselskap.
Beaujard, Philippe. 2003 -2004. Les arrivées austronésiennes à Madagascar: vagues ou continuum? I
Etudes Océan Indien. Langues et cultures de l’océan Indien occidental.
No. 35-36. Paris:
Institut national des langues et civilisations orientales
. (INALCO). 59-147.
Birkeli, Fridtjov
m.fl. 1949.
Det Norske Misjonsselskaps historie. Madagaskar Innland, Vest-Madagaskar, Øst-Madagaskar. Bind 4 av Det Norske Misjonsselskaps historie i hundre år.
Stavanger: Dreyer.
Birkeli, Fridtjov
. 1952.
Politikk og misjon. De politiske og interkonfesjonelle forhold på Madagaskar og deres betydning for den norske misjons grunnlegging 1861-1875.
Oslo: Egede-Instituttet.
Bloch, Maurice. 1971.
Placing the Dead. Tombs, Ancestral Villages, and Kinship Organization in Madagascar.
London: Seminar Press.
Dahl, Otto Chr.
1950. Bibelen på Madagaskar. I H.Chr. Mamen 1950.
Norske misjonærer som bibeloversettere
Oslo: Egede-Instituttet. 128-173.
Dahl, Otto Chr.
1951
Malgache et Maanjan. Une comparaison linguistique.
Oslo: Egede-Instituttet.
Dahl, Otto Chr.
1970. Sjøfart over Indiahavet i oldtid og middelalder. I A. Skartveit. (red.).
Den verdshistoria vi ikkje kjenner 2. Araberlanda, Aust-Europa, Afrika og Amerika.
Oslo: Det Norske Samlaget.
Dahl, Otto Chr.
1991.
Migration from Kalimantan to Madagascar.
The institute
Dahl, Øyvind
. (red.) 1993.
Language – a Doorway Between Human Cultures.
Tributes to Dr. Otto Chr. Dahl on His Ninetieth Birthday. Oslo: Novus.
Dahl, Øyvind
. 2008.
Merkverdige Madagaskar. Øya mellom øst og vest
. 2. utgave. Oslo: Spartacus forlag.
ISBN 978-82-430-0420-7
Deschamps, Hubert. 1972.
Les pirates à Madagascar.
Paris: Editions Berger-Levrault.
Dick-Read, Robert. 2005.
The Phantom Voyagers. Evidence of Indonesian Settlement in Africa in Ancient Times.
Winchester: Thurlton.
Edland, Sigmund
. 2006.
Evangelists or Envoys
? The role of British missionaries at turning points in Malagasy political history, 1820 – 1840. Documentary and Analysis.
Stavanger: Misjonshøgskolens Forlag.
Fuglestad, Finn
og
Jarle Simensen
. (red.). 1986.
Norwegian Missions in African History.
Vol 2:
Madagascar.
Oslo: Norwegian University Press.
Gueunier, Noël J. 1994.
Les chemins de l’Islam à Madagascar.
Paris: L’Harmattan.
Jørgensen, Torstein
(red.) 1992.
I tro og tjeneste. Det Norske Misjonsselskap 1842-1992.
Bind 1. Stavanger: Misjonshøgskolen.
Mack, John. 1986.
Madagascar. Island of the Ancestors.
London: The Trustees of the British Museum by British Museum Publications Ltd.
Munthe, Ludvig
. 1985.
Venstrehandsmisjon? Misjonslegar på Madagaskar.
Oslo: Luther Forlag.
Nielssen, Hilde Wallem 2012.
Ritual imagination
: A study of tromba possession among the betsimisaraka in eastern Madagascar.
Brill.
Ruud, Jørgen
. 1960.
Taboo. A study of Malagasy Customs and Beliefs.
Oslo: Oslo University Press, 2nd ed. 1970, Tananarive: Trano Printy Loterana.
Sharp, Leslie A. 1993.
The Possessed and the Dispossessed: Spirits, Identity, and Power in a Madagascar Migrant Town.
Berkely: Univ. of California Press.
Skeie, Karina Hestad. 2005.
Building God’s Kingdom in Highland Madagascar. Norwegian Lutheran Missionaries in Vakinankaratra and Betsileo 1866 – 1903.
Faculty of Humanities. Oslo: University of Oslo.
Skjortnes, Marianne. 2014.
Restoring Dignity in Rural and Urban Madagascar. On how Religion Creates New Life-Stories.
Peter Lang.
Vea, Ellen Rosnes. 2020.
The Norwegian Mission’s Literacy Work in Colonial and Independent Madagascar.
Routledge Research in Literacy 11
Vérin, Pierre. 1990.
Madagascar.
Paris: Editions Karthala.
Vig, Lars
. 1969.
Charmes – Spécimens de magie malgache.
Oslo: Universitetsforlaget.
Afrika
. Oslo: Schibsted. 1979. s.
81.
ISBN
8251607450
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995).
Land i Afrika
. Oslo: Faktum. s.
95.
ISBN
8254002312
Oppføring på UNESCOs lister
rediger
rediger kilde
Verdensarvsteder
Oppføringer på
UNESCOs
verdensarvliste
(World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Kongehøyden i
Ambohimanga
minner etter tidligere statsdannelse
Tsingy de Bemaraha naturreservat
landskapsvern
Atsinananas regnskoger
biotopvern
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av
immateriell kultur
(Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Den handlingsbårne kunnskapen knyttet til trehåndverket
Zafimaniry
2021 –
Malagasy Kabary
, den malagasiske oratoriske kunsten
Referanser
rediger
rediger kilde
«Madagascar en chiffre»
. Madagaskars statistikkbyrå. Arkivert fra
originalen
22. mars 2020
. Besøkt 30. november 2019
; besøksdato: 12. oktober 2025.
Hansford, J. P., & Turvey, S. T. (2018). Unexpected diversity within the extinct elephant birds (Aves: Aepyornithidae) and a new identity for the world's largest bird. Royal Society open science, 5(9), 181295. DOI:
Hansford, J., Wright, P. C., Rasoamiaramanana, A., Pérez, V. R., Godfrey, L. R., Errickson, D., ... & Turvey, S. T. (2018). Early Holocene human presence in Madagascar evidenced by exploitation of avian megafauna. Science Advances, 4(9), eaat6925. DOI:
«Mozambique Channel: France keeps on oil prospection»
. Enez Green. 5. oktober 2015
. Besøkt 28. januar 2025
«Southern Madagascar Response Overview»
(på engelsk). Food and Agriculture Organization of the United Nations. 1. oktober 2021
. Besøkt 28. januar 2025
Andriamananjara, Soamiely og Sy, Amadou (18. februar 2015).
«AGOA and Dutch Disease: The case of Madagascar»
(på engelsk). Brookings.edu
. Besøkt 28. januar 2025
«Madagascar's exclusion from AGOA to continue for now»
(på engelsk). African Growth and Opportunity Act (AGOA). 6. januar 2013
. Besøkt 28. januar 2025
«UNESCO recognizes threats to Madagascar rainforest»
(på engelsk).
WWF
. 4. august 2010
. Besøkt 28. januar 2025
«Tourism in Madagascar»
(på engelsk). worlddata.info. 1. desember 2024
. Besøkt 28. januar 2025
Eksterne lenker
rediger
rediger kilde
(en)
Madagascar
– kategori av bilder, video eller lyd på
Commons
(en)
Madagasikara / Madagascar
– galleri av bilder, video eller lyd på
Commons
(no)
Statistikk og andre data om Madagaskar
FN-sambandets
nettsted
Vennskapsforeningen Norge - Madagaskar (VNM)
(en)
CIA World Factbook
fakta og statistikk om Madagaskar
Arkivert
17. august 2011 hos
Wayback Machine
(en)
US State Department
Om Madagaskar
(de)
PRIORI Antananarivo
Side og fakta om Madagaskar
Medlemmer av
Den afrikanske union (AU)
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Eswatini
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Den demokratiske republikken Kongo
Republikken Kongo
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Sentralafrikanske republikk
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sudan
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Tanzania
Tsjad
Togo
Tunisia
Uganda
Den saharawiske arabiske demokratiske republikk
Zambia
Zimbabwe
Land og territorier i
Afrika
Stater
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Eswatini
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo
Kongo-Brazzaville
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Den sentralafrikanske republikk
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sudan
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Zambia
Zimbabwe
Omstridt
Vest-Sahara
Somaliland
Andre områder
Frankrike
Mayotte
og
Réunion
Portugal
Madeira
Spania
Kanariøyene
Ceuta
og
Melilla
Storbritannia
St. Helena
Medlemmer av
Verdens handelsorganisasjon (WTO)
Albania
Angola
Antigua og Barbuda
Argentina
Armenia
Australia
Bahrain
Bangladesh
Barbados
Belize
Benin
Bolivia
Botswana
Brasil
Brunei
Burkina Faso
Burma
Burundi
Canada
Chile
Colombia
Costa Rica
Cuba
Djibouti
Dominica
Den dominikanske republikk
Ecuador
Egypt
Elfenbenskysten
El Salvador
Eswatini
Den europeiske union
Fiji
Filippinene
De forente arabiske emirater
Gabon
Gambia
Georgia
Ghana
Grenada
Guatemala
Guinea
Guinea-Bissau
Guyana
Haiti
Honduras
Hongkong
Island
India
Indonesia
Israel
Jamaica
Japan
Jordan
Kambodsja
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Republikken Kongo
Kuwait
Kina
Kirgisistan
Den demokratiske republikken Kongo
Laos
Lesotho
Liechtenstein
Macao
Madagaskar
Malawi
Malaysia
Maldivene
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mexico
Moldova
Mongolia
Montenegro
Mosambik
Namibia
Nepal
New Zealand
Nicaragua
Niger
Nigeria
Nord-Makedonia
Norge
Oman
Pakistan
Panama
Papua Ny-Guinea
Paraguay
Peru
Qatar
Russland
Rwanda
Saint Kitts og Nevis
Saint Lucia
Saint Vincent og Grenadinene
Samoa
Saudi-Arabia
Senegal
Den sentralafrikanske republikk
Sierra Leone
Singapore
Salomonøyene
Sri Lanka
Surinam
Sveits
Sør-Afrika
Sør-Korea
Tadsjikistan
Republikken Kina (Taiwan)
Tanzania
Thailand
Togo
Tonga
Trinidad og Tobago
Tsjad
Tunisia
Tyrkia
Uganda
Ukraina
USA
Uruguay
Vanuatu
Venezuela
Vietnam
Zambia
Zimbabwe
Alle medlemmer
av
EU
er også medlem i WTO:
Belgia
Bulgaria
Danmark
Estland
Finland
Frankrike
Hellas
Irland
Italia
Kroatia
Kypros
Latvia
Litauen
Luxembourg
Malta
Nederland
Polen
Portugal
Romania
Slovakia
Slovenia
Spania
Sverige
Storbritannia
Tsjekkia
Tyskland
Ungarn
Østerrike
Spesielle administrative regioner i
Folkerepublikken Kina
Medlemmer og observatører av
Organisation internationale de la francophonie
Medlemmer
Albania
Andorra
Armenia
Belgia
fransk språksamfunn
Benin
Bulgaria
Burkina Faso
Burundi
Canada
New Brunswick
Québec
Djibouti
Dominica
Egypt
Elfenbenskysten
Ekvatorial-Guinea
Frankrike
Gabon
Guinea
Guinea-Bissau
Haiti
Hellas
Kambodsja
Kamerun
Kapp Verde
Komorene
Republikken Kongo
Den demokratiske republikken Kongo
Laos
Libanon
Luxembourg
Madagaskar
Mali
Marokko
Mauritius
Mauritania
Moldova
Monaco
Niger
Nord-Makedonia
Romania
Rwanda
Saint Lucia
São Tomé og Príncipe
Senegal
Den sentralafrikanske republikk
Seychellene
Sveits
Togo
Tsjad
Tunisia
Vanuatu
Vietnam
Assosierte medlemmer
Ghana
Kypros
Ny-Caledonia
Qatar
Observatører
Argentina
Bosnia-Hercegovina
Costa Rica
De forente arabiske emirater
Den dominikanske republikk
Estland
Georgia
Kosovo
Kroatia
Latvia
Litauen
Louisiana
Mexico
Montenegro
Mosambik
Ontario
Polen
Serbia
Slovakia
Slovenia
Sør-Korea
Thailand
Tsjekkia
Ungarn
Ukraina
Østerrike
Fellesmarkedet for det østlige og sørlige Afrika (COMESA)
Medlemmer
Angola
Burundi
Komorene
Den demokratiske republikken Kongo
Djibouti
Egypt
Eritrea
Eswatini
Etiopia
Kenya
Libya
Madagaskar
Malawi
Mauritius
Rwanda
Seychellene
Sudan
Uganda
Zambia
Zimbabwe
Relaterte artikler
Den afrikanske union (AU)
Samarbeidslandene for utviklingsbistand i det sørlige Afrika (SADC)
Angola
Botswana
Den demokratiske republikken Kongo
Eswatini
Lesotho
Madagaskar
Malawi
Mauritius
Mosambik
Namibia
Sør-Afrika
Tanzania
Zambia
Zimbabwe
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon
Store Danske Encyklopædi
Encyclopædia Britannica
TasteAtlas
Brockhaus Enzyklopädie
Encyclopædia Universalis
BIBSYS
VIAF
GND
LCCN
ISNI
BNF
BNF
BNF (data)
BNF (data)
LIBRIS
HDS
NDL
NKC
BNE
KulturNav
GeoNames
BBC Things
MusicBrainz
Hentet fra «
Kategorier
Madagaskar
Øyer i Afrika
Øyer i Indiahavet
Stater og territorier etablert i 1960
Den afrikanske unions medlemsland
Skjulte kategorier:
19°S
46°Ø
Artikler med koordinater
Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata
Artikler med offisielle lenker fra Wikidata
Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata
Sider som bruker magiske ISBN-lenker
Madagaskar
Nytt emne